hits

JEG BA GUD OM Å FÅ SOVNE INN HVER KVELD

Med foldede hender .. Kjære Gud jeg orker ikke mer. La meg få sovne inn, jeg ber deg. Jeg vil ikke leve. Vært så snill... la mitt hjerte stoppe. Det orker ikke slå mer i denne verden.

Jeg var skuffet over å våkne. Til enda en ny dag for å spille et skuespill. Enda en dag på flukt. Enda en dag rekende langs veien eller på stranda jeg tilbrakte tid fra morgen til kveld. Istede for å sitte på et rom på få kvadratmeter. Jeg oppholdt meg nok der.

Et liv som ikke var noe liv. Det hadde det heller ikke vært i årene før.

Kjære Gud vær så snill.. jeg ble forbanna på han der oppe! Kunne han for søren ikke lytte.. jeg vil ikke være her. Jeg slo i veggen så det dundret.. det hjalp lite.

Kvalmen som lå i meg hver morgen jeg våknet til en ny dag. Matlysten var ikke akkurat på topp. Kiloene rant av. Når jeg oppholdte meg på rommet levde jeg på knekkebrød for det meste.

Hvorfor kunne ikke Gud bare la meg sovne inn. Alle ville få det mye bedre. Jeg ødelegger andres liv. Jeg følte jeg hadde skyld i alt. Jeg ba og tryglet.. men våknet like forbanna levende hver morgen. Levende er vel og ta i etter det presset jeg levde i. Jeg fatter ikke nå hvordan jeg greide det.

Men det ble jo og særldeles mørkt etterhvert. Så mørkt der nede .. det fantes nesten ikke et Glimt av lys. Jeg kjøpte tau.. det var sikreste måten. Det tar bare noen minutter Line så er du fri fra dette helvete. Da får alle det bedre. Tre ganger prøvde jeg. Skal innrømme at jeg parkerte ved svanfossen en gang og. Jeg planla alt i hodet mitt. Mørke klær som ikke syns lett der nede i mørket av vannet. Jeg ville slettes ikke reddes. Kjøre dit på kvelden. Ja jeg sto der med bilen. Men jeg gikk ikke ut. Jeg klarte det ikke.

Ja skremmende og se tilbake på. For nå er livet mitt snudd på hodet. Takket være meg selv! Jeg jobbet hardt for å snu det. Jeg fant nøkkelen ut. Jeg snudde fokuset i den helvetes situasjonen. Rettet fokuset på prosjektet jeg startet, nettopp for å hjelpe andre.

Jeg opplevde hva sammfunnet er. Det er kaldere enn jeg ville trodd. Jeg ropte så det runget ut på facebook. Et tydelig rop om hjelp.

Jeg vet det ikke er enkelt. Og se bak fasader, hva skjer? Men roper noen slik uten grunn???

Jeg dømmer ingen. Jeg skulle lære av dette. Jeg måtte selv klare komme meg ut. Finne styrken til å flykte. Det gjorde jeg. 8 uker på krisesenteret.

Et nytt liv! En ny start!

Jeg visste ikke hva livet var før da.. jeg svevde. Jeg lever, puster, ler når jeg vil. Ingen mistenker meg for å ha gjort ting jeg ikke har gjort.

En frihet jeg ikke kan forklare. Det var som å slippe fri fra et totalt mørkelagt fengsel. Hvor noen holdt deg med en jernhånd og sa hvordan du skulle oppføre deg og ikke. Hva man kunne gjøre og ikke. Et overhengende. Stress og angst for at alt ikke til enhver tid skulle være slik jernhånden ville.

Nå lever jeg.. endelig.

Jeg forteller dette fordi jeg orker ikke flere masker. Og fordi jeg mener åpenhet er viktig. Alle hører en side av sannheten. Her er min. Hva du tror får være opp til deg.

Jeg jobber nå for å få opp voldsofrenes hus. Jeg støtter voldsofre som kontakter meg. Jeg har skaffet med verktøy på min vei. Jeg vet hva dette dreier seg om. Jeg har og karmaevner som forløser voldsofre fra voldsutøveren. For å hjelpe de videre.

Alt handler ikke om penger. Ofte har voldsofre lite og leve for. Når jeg kjenner det er riktig tenker jeg ikke penger. Jeg tenker på livet jeg kan hjelpe videre.

Slik bør det være for oss alle. Alt bør ikke handle om penger. Det handlet om å være et medmenneske. Se hverandre.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar