hits

NÅR SMERTEN BLIR VISKET VEKK

Ja dette bildet er tatt fra en utsikt jeg så veldig mye for et år siden. Stranda jeg ropte hjelp fra. Stedet jeg flyktet til, jeg flyktet mye rundt. Og møtte jeg på mennesker jeg kjente latet jeg som ingenting. Et skuespill på høyt plan.

Når livet vender så er det som en fødsel.. all smerten som har vært er glemt. Nesten da, for jeg kan fortsatt kjenne den smerten og det mørket enda. Selv om jeg har fått livet snudd på hodet.

Jeg bladde i noen bilder. Det var et bilde fra sanktans i fjor. Jeg satt helt alene på stranda. Det kom et ektepar jeg hadde møtt før på stranda. De kom for et kveldsbad. Jeg var redd de skulle spørre meg om hvorfor jeg stadig satt der alene. De spurte ikke heldigvis, de var riktig hyggelige og gjorde for en stakket stund en ensom sjel litt mindre ensom.

Bålet som knitret, sjøen som bruste.. tårer som trillet. Av smerte, av alt mørke som jeg satt fast i. Ved sjøen var det pusterom, flukt fra livet. Et liv jeg ikke lenger ønsket leve.

En kveld jeg satt der helt i enden av stranda lå en familie der og. Jeg var liksom ikke helt alene. De hadde satt opp stort telt og satt samlet rundt et stort bål om kvelden. Jeg skulle og ligge der. Men med mine telt kunnskaper hadde jeg kjøpt et rasende flott pop opp telt på Biltema. Monsen ville gapskrattet. Ja jeg trakk på smilebåndet selv og når jeg tok opp knuten og slapp teltet ut av sin forpakning. Det var liksom vups oppe. Nå gjensto utfordringen og få det klappet sammen igjen senere.

Jeg var ikke redd selv om jeg var helt alene i enden av stranda. Ikke et øyeblikk. Mørket falt på.. jeg stirret i flammene.. tittet utover en blikk stille sjø, måker som bråkte ikke langt unna.

Jeg lærte meg og leve i nuet på denne veien. For midt i all smerte og helvete kunne jeg noen ganger klare skyve marerittet vekk og nyte.. flammene.. nyte å være alene.

Flukten fra livet ..

Jeg seilte langsomt lenger og lenger ned i de mørke daler.

Jeg levde i en uendelig smerte. Livet var ikke verdt og leve lenger. Alle ville få det bedre uten meg. Jeg bare ødela alles liv. Jeg trodde jeg var et ondt menneske.

Det var så mørkt så mørkt. Lysglimtene var korte. Jeg kjempet min livs kamp. Opp fra mørket.. for så og bli tråkket ned igjen.

Jeg trengte hjelp for å komme meg ut, ut og videre i livet. Jeg ropte .. men ordene mine.. ropene mine møtte motstand.

Jeg ønsket og drømte om en HÅND som kunne dra meg ut.

Jeg en sjel som aldri ber om hjelp ropte hjelp på Facebook. Hvordan våget jeg? Jeg var desperat etter å redde meg selv. Jeg forsto ikke hva jeg hadde gjort før jeg hadde gjort det.

Da kom redselen sterkere enn noen gang. Det var så mye tanker..

samfunnet er kaldt.. så kaldt.

Man blir ikke rasjonell i en presset situasjon. Jeg gjorde noe jeg aldri har sett noen i min situasjon har gjort. Samtidig skal man bli dømt for det.

Jeg er vant med å bli dømt, for den jeg er. For mine evner og slik jeg er.

Etter jeg begynte snu ting i livet, kjempe for rettferdighet og ble varsler .. møtte jeg mer motstand en noen gang i livet. Mange mennesker vil du skal forsette være dems «slave» de vil du skal være hun som ikke har selvtillit. Hun som bare gjør som du sier.

Det var akkurat det jeg ikke lenger ville. Og samfunnet fungerer slik at har du evner så er du heller ikke troverdig.

Gir meg ende over jeg, er det fordi noen er redd for å bli avslørt eller? Det bunner jo i noe. Denne evinnelige trangen til å ikke ville tro på at noen har evner. Til opplysning så er det faktisk noe vi alle har i oss. De fleste bare bruker ikke sine sanser. Noen har fått de sterkere for å hjelpe andre på rett vei osv.

Jeg vet jeg ser mer enn de fleste om du tror det eller ei. Ikke mitt problem.. jeg holder det meste og for meg selv. Jeg bærer mange sannheter i hjertet.

Jeg er glad jeg klarte å kjempe meg vekk. Fra alt det negative i livet mitt. Jeg reiste meg og lever mer enn jeg har gjort hele livet. Aldri skal noen bestemme over mitt liv. Jeg er hestehoven som aldri ga meg.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar