hits

RO TIL OG TENKE VED SJØEN

Bølger som skvulper og slår mot stenene. Lyden får meg på plass i meg selv. Den friske luften klarner hjernen. Jeg setter ting i perspektiv. Sjøen er som en erstatning for alt jeg har mistet. Eller det jeg forlot for å kunne leve. Jeg står veldig alene i livet. Sjøen gir meg støtten og klarheten hodet mitt trenger når det blir for mye.

En ensom vandrer på livets vei. Sittende på en sten ved vannet. Jeg ser utover, det er befriende. Jeg tenker over alle ballene jeg har i luften. Hvem skal jeg ta tak i og ikke?

Jeg har kun meg selv og stole på. Det er mulig ikke mange som forstår mitt engasjement for samfunnet. Jeg har lært på min vei og lytte til hva som er rett for meg uten å spørre andre. Fordi det er bare meg som vet hva jeg vil.

Jeg hadde en drøm i natt, jeg så meg selv bake. Det er igrunnen ingen bombe. Men i drømmen så jeg ene hånden min tydelig. Det var en ring på den. Jeg gjenkjente ringen. Ringen jeg fikk av mamma og pappa til min konfirmasjon. Vet ikke om jeg har den lenger, mener jeg brukte den så mye at den røk av.

Jeg våknet på slutten av drømmen og de snakket til meg. De sa at ringen var kjærlighet fra de. De fortalte og at det var veldig riktig og starte dette bakstelauget. En ting er at det er viktig og bake for meg. Men det er og viktig for meg og samle mennesker. Jeg har jo sett det lenge. At jeg samler mennesker. Deler av min visdom. Som kom ut av en veldig vanskelig vei.

Jeg leter gjennom Finn og de automatiske annonsene for å se om passende sted dukker opp. Jeg vet at det riktige dukker opp. Til riktig pris, andre siden har sagt det. At det vil dukke opp noe. Jeg tenker stadig på og legge ut en annonse på Finn selv. Slik jeg gjorde sist, venter jeg bare på klarsignalet i meg? Jeg har vel en følelse av at det er kun slik jeg finner et sted til rimelig leie. Og evnt større plass og at jeg kan hjelpe huseier evnt for rimeligere leie. Ja og fortelle om prosjektet og bakstelauget og formålet med det.

Hadde jeg vært rik hadde jeg vel kjøpt meg en gård selv. Og startet opp mye, men verden er nå engang slik at penger må man ha for å komme noen vei. Jeg er nå vant med å dra meg fremover og jobbe hardt for hver Meter jeg drar meg.

Hadde jeg tenkt kroner og øre i alt jeg gjorde hadde jeg vel muligens sittet bedre i det enn jeg gjør. Men jeg klarer ikke det. Jeg gir av det jeg har til overs. Jeg tar ikke betalt for alt jeg gjør. Det ligger ikke for min natur dessverre. Men jeg må jo tenke på det som skal inn pga firmaet og livets opphold. Det må jeg jo bare.

Imens jeg venter på at ting skal falle på plass så ser jeg hvilke baller jeg skal fange og ta tak i.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar