hits

VALGTE VÆRE ÆRLIG OM MIN VEI

Jeg har skrevet grove detaljer mye om min vei gjennom livet. En av tingene jeg var ærlig om er at jeg ønsket ende mitt liv. Jeg leste nettopp noe om akkurat selvmord forsøk. Det er skambelagt og tabu belagt. Noe man sjelden snakker om, som mennesker hvisker om og syns er svakt og feigt.

Husk at du ikke har gått i dems sko. Du aner ikke hvilken smerte de bærer på. Det handler ikke alltid om mennesker som har slitt med psyken heller i mine øyne. Selv ser jeg hvor sterk psyke jeg har etter alt jeg har vært gjennom dette livet. Jeg tåler en trøkk, for å si det slik. Jeg ser det nå hvor mye jeg har stått i og levd i og samtidig klart å holde alle fasader for å skjule alt. Men tilslutt klarer man bare ikke mer.

For min del levde jeg i et enormt press. Og med voldsomt mye redsel. Som jeg jobbet hardt for å klare trosse.

Jeg kjørte meg helt fast i situasjonen. Av grunner jeg ikke trenger detaljere. Jeg vil bare poengtere at grunnen til at mennesker ønsker seg vekk fra livet har alltid en grunn. Det finnes et hav av grunner, men samle sett blir livet vanskelig.

Jeg er ikke psykisk syk. Men en smerte og lidelse utifra hva man har levd i år etter år. Noe man desperat prøver komme ut av. Men redselen tar over hver gang man prøver.

Ja hvis du fortsatt vil se meg som feig etter jeg hadde satt deg i samme liv og samme situasjon tror jeg ikke. Da ville du forstått. Men slik er livet, mange dømmer utifra noe de ikke aner. De bare tenker at det er feigt, men de har ikke selv sittet i en slik situasjon og kjent hva det dreier seg om.

Ja du tenker det er en enkel utvei. Men for meg den eneste utvei jeg klarte se. Jeg var utslitt ikke minst av livet jeg hadde levd, men og at situasjonen. Som ingen klarte oppfatte at her må noe være feil.

Jeg skal ikke si jeg vet det døyt om menneskers tanker om mine rop på facebook i en video. Men jeg fikk kun en telefon. Og det var mange som både så og hørte om den. Jeg ble nok ikke tatt på alvor. Hva ellers skal jeg tro? Siden ikke en kjeft tok kontakt med meg utenom en?

Jeg føler vel at mange trodde på noen andre, og dems forklaring rundt dette.

Hva hvis dere opplever dette igjen av andre? Vil dere handle? Eller fortsatt sitte med hendene i fanget? Og hva om jeg virkelig klarte ta livet mitt? Hva ville konklusjonen vært? Hvorfor? Ingen reagerte og hva levde hun egentlig i ?

Jeg tror mange som lever i pressede vanskelige situasjoner i livet faktisk tar sitt liv. Og at det blir dekket med: hun har slitt lenge. Men hvorfor?? Hva skjer bak 4 vegger? Hvem velger du tro på? Løgnen eller sannheten?

Slik har samfunnet utviklet seg! Vi tar ikke grep.

Vet dere hva jeg har hørt i ettertid? Vi visste ikke at du hadde det vanskelig vi, hvorfor sa du ikke noe? Hadde vi visst hadde vi gjort noe. Trist at du har hatt det slik. Vi skulle ha hjulpet deg vi vettu, men visste jo ikke at du trengte hjelp, hvorfor ba du ikke om hjelp?

Herre Jesus!!! Ansvarsfraskrivelse på høyt plan!! Jeg skriver ikke om dette for min egen del. Mitt kapittel er over. Jeg kom meg ut på egenhånd uten hjelp.

Men jeg forteller dette så dere kan våkne til neste gang. For jeg er ikke den eneste i Norges land som har levd slik. Men mulig jeg er en av de få som ropte i desperasjon på facebook.

Jeg ønsket så sterkt forståelse og hjelp for å klare komme ut. Hjelp til å fortsette livet. Dere aner ikke smerten som vred seg i meg.

Jeg forstår det er vanskelig å gripe inn. Og hva skal man tro? Men tenk dere om, lytt til dere selv. Hva er sant og hva er løgn. Samfunnet blir ikke bedre av at alle tar del i løgnen.

Jeg fikk betale for den videoen for å si det slik. Den gjorde ikke min tilværelse bedre.

I dag har jeg funnet meg selv gjennom utallige lag av mørke. Etter årevis med ett tøfft liv. Jeg er en stødig dame, med ben i nesa. Jeg vet hva jeg vil. Og aldri skal jeg finne meg i hva som helst igjen. Jeg ar jobbet hardt for å komme dit jeg er i dag. Men fortid er fortid. Det er der alt forblir.

Men historie vil jeg bruke til å hjelpe andre. Samfunnet er sovende og skriver fra seg alt ansvar for andre. Ja vi har ett ansvar for oss selv. Men og hverandre. Det er på tide og våkne. Mange rundt oss trenger en HÅND videre i livet. Av forskjellige grunner.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar