LIVETS UTFORDRINGER

Livets utfordringer hva er de? Hvordan komme over de enklere? Noen ganger får man et slag i trynet som kaster deg bakover så du slenges avgårde raskere enn du ville trodd. Der og da forstår du ingenting.

Man lurer på hva man gjorde feil? Og kanskje faller man i kjelleren. Men det er bare å reise seg raskt. Finne fighter viljen og fokusere frem.

En ting har jeg lært på min vei og det er at alt ordner seg. Uansett hvor vanskelig ting ser ut så er det en mening med det. En av læringen i livet er å klare å leve under press, trosse frykten, ha troen på at den indre veileder leder riktig vei.

For jeg dingler med bena skikkelig nå. Uten å vite hvor jeg skal.

Ofte i det siste har jeg vært frustrert over mine evner. Det er ikke tull. De blir sterkere og sterkere. Ja det er faktisk slitsomt å fange opp så mye hele tiden. Jeg er som en levende radar. Jeg fanger opp så mye rundt meg. Ja jeg lukker meg, men det siger inn hvis det er meningen likevel.

Jeg vet det lenge før du sier det om jeg er ønsket eller ikke et sted. Mange mennesker skyr meg som ilden. Jeg forsto lite av dette for lenger siden i livet. De mørke sjelene er redd jeg ser dems innerste. Avslører de, de kjenner kun at de avskyr meg. Jeg tror ikke de fleste tenker at jeg ser alt i de. Men de føler en redsel nær meg. Jeg er det motsatte av det mørke. Jeg er et tent lys. Og mange andre mennesker med meg er også det.

De vil bare ha meg vekk fra sitt synsfelt. Dette er ofte mennesker som sliter med seg selv. Som følger den usanne vei i livet.

Jeg er sannheten. Jeg lyver aldri. Jeg ser ikke vitsen. Jeg følger min indre veileder. Jeg ser livet fra den lyse siden. Det vir seg og vrenger seg i disse menneskene når de er i min rekkevidde. Tempramentet øker. Jeg trigger de til det innerste. Jeg trenger ikke å ha åpnet kjeften engang. Energien min kræsjer med dems. De hater meg rett og slett. De hater sannheten og rettferdighet. De hater godhet og kjærlighet. Alt jeg står for. Jeg er ikke perfekt. Slettes ikke, jeg har gjort mine feil i livet.

Evnene er tunge å bære. De Har vært tunge å få. Men de kommer og godt med. Jeg skiller de lyse menneskene og de mørke lett. Jeg har lært altfor mye om de mørke menneskene og dems opptreden.

Uansett hindringer velger jeg se det positive i livet. Jeg ønsker livet mitt skal være fargerikt. Vi er våre egne lykkesmeder.

Valget du tok i dag påvirker ditt liv.

Jeg nyter singel tilværelsen. Etter det jeg har levd i er det godt å lære seg selv å kjenne. Jeg trodde en stund at jeg var ødelagt for livet. Men min iherdige jobbing fremover har gjort underverk. Jeg tenker alle drømmer om å finne en som ser deg som den du er. Og godtar deg og respekterer deg. Jeg ser etter indre kvaliteter, ikke fasader og luksus. Jeg ser etter en god sjel. De indre verdier i livet.

En annen ting jeg har lært på min vei er å aldri forvente noe tilbake. Jeg har aldri forventet akkurat så mye tilbake fra det jeg gir. Men har sett på min vei hvor mye jeg har gitt og gitt i alle år. Og når jeg sto der alene var ingen der.

Jeg forventet ikke noe, men det var sårt å ikke få de hendene du kanskje hadde trodd brydde seg. Men livets læring om hva samfunnet er.

Det er ikke rart verden er som den er. Når alle er opptatt av å mele egen kake. Opptatt av egen vinning gjennom alt. Ikke alle da, men altfor mange er det. Ellers hadde jo samfunnet sett annerledes ut.

GAVEN

Livet er gaven. Nå som julen banker på døren gir det meg mye følelser. Fordi jeg feiret jul på krisesenteret i fjor. Det var faktisk veldig tøfft. Ingen du er glad i var der. Ikke en lyd fra omverden. Jeg møtte jentene mine på kafe lille julaften. Man har ikke lov med besøk på krisesenteret pga sikkerheten til de som er der. Jeg er vant med å stå mye alene. Men den ensomheten jeg følte denne julen kan ikke beskrives. Det var som å få jorden revet vekk. Som om alle før du hadde i livet avskrevet deg fra livet. Man flyktet fra et liv i vold og blir selv dømt. Det føltes slik.

Jeg har bearbeidet mye av disse følelsene fra denne julen. For de kom opp for noen uker siden. Hvor jeg kjente hvor vondt dette var. Jeg ville ikke vise jentene smerten jeg hadde inni meg. Jeg holdt alle følelser pakket godt inn. Jeg strevde, jeg slet med å holde meg samlet og fattet.

Men jeg hadde selv valgt og flykte fra et liv i vold. Som hadde vart i 30 år. Jeg visste jeg hadde gjort det riktige. Jeg måtte bare stå i dette. Jeg har aldri hatt en tanke om å snu og dra tilbake. Livet jeg levde var et mareritt. Et sant helvete. Jeg trodde jeg var ødelagt for livet. At jeg aldri ville kunne fungere normalt følelsesmessig.

Jeg kjempet min kamp dette året for mitt liv. For å reise meg. En kamp og frigjøre seg fra traumer og lag. Det å kunne klare tenke at fortid er fortid. Den styrer ikke min fremtid.

Jeg har jobbet beinhardt med meg selv for å komme dit jeg er i dag. Normalt sett skulle jeg fått psykolog, noe som ble avslått. Jeg har jobbet hardt for å jobbe meg opp økonomiskt. Eneste jeg Eide da jeg kjørte fra krisesenteret var en bil som har gått 270 tusen.

Ikke visste jeg hvor jeg skulle, jeg hadde kun en person som var nær akkurat da. Som jeg traff på krisesenteret.

Det jeg ønsker fortelle mine medmennesker er at det er påtide vi ser hverandre i samfunnet. Norge hadde ikke trengt veldedige organisasjoner som feks Frelsesarmeen hvis vi brydde oss om hverandre. Hvis vi lyttet til hva som er løgn og ikke.

Det er så mange rundt oss som lever i tung vold. Hvordan kan du være en støtte? Vis medmenneskelighet. Du kan strekke ut en hånd ved å lytte, ved å dele av det du har. Be inn på en kaffe. Det skal lite til for å åpne noen dører videre. Det er verdt noen forsøk.

Julen er et gavestyr, men har vi glemt verdiene? Den ligger i menneskene som virkelig bryr seg om oss. Det materialister er bare ting. Har igrunnen lite verdi. Når du mister hele ditt liv og står der alene. Uten en eneste person som tar hånden din vil du kjenne hva som er viktig. Og det er ikke den jakka til flere tusen kr du ønsket deg denne julen. Nei det er de som er glad i deg og som du ikke kan være foruten.

Selv har jeg ingen gave ønsker til jul. Det er ikke fokuset mitt. Jeg tenker på hva jeg kan gi de som trenger det. Jeg hadde ønsket at jeg hadde fått til den julen jeg ønsket lage for ensomme, for eldre og de som ikke har noen rundt seg. Men dette året har vært en kamp for å komme på fote. Jeg er en fighter, jeg gir meg aldri. En dag eier jeg et stort hus jeg kal bruke til å samle mennesker som har det vanskelig. Eller som trenger bli sett for den man er.

Dette er mitt liv. Mine oppgave i livet,se mennesker som de er.

Husk å bry deg om de rundt deg.

DEN VERSTE FØLELSEN FOR ET MENNESKE MÅ VÆRE Å FØLE SEG I VEIEN.

Uansett hvem du er så vil du kanskje føle en gang eller flere ganger i livet at du ikke er ønsket der du er. Eller at du er i veien for andres liv.

Det må være den verste følelsen å føle. Jeg har følt den så mange ganger oppigjennom mitt liv. Jeg takler den greit, det spørs jo på situasjonen selvsagt.

Det vil alltid finnes mennesker som føler du gjør livet dems verre, at du er i veien. Jeg følte det når jeg var liten siden min familie situasjon var vanskelig. Barn har lett for å ta på seg skylden for at alt ikke er bra rundt de. Redsel for å være i veien. Skyldfølelse for alt.

Jeg følte i jobb før jeg valgte bli varsler. Jeg var i veien for andres løgner. Redselen for å bli avslørt, at noen så spillet dems. Jeg så det godt. Den følelsen å kjenne at noen gjør alt for å få deg vekk er ikke noen god følelse.

Men jeg måtte stå i det. Det var ingen bønn, jeg måtte gjennom det for rettferdighet og sannhet. Selv om de andre ikke våget bli med meg i kampen så måtte jeg klare det og for dems skyld. Jeg var lei av å se dårlig behandling.

Kanskje det er en evig kamp for meg i dette? Alltid noen som vil ha meg ut av dems vei. Jorden vrimler av mørke sjeler som blir sterkt trigget av meg. De ønsker ikke bli avslørt for hvem de er. Dems løgner og fasader.

Jeg må si jeg er mektig sliten av disse kampene. Kampen for tilværelsen.

Disse mørke sjelene skyr ikke ilden. De gjør alt i sin makt for å få det slik de ønsker. Mørke sjeler er ikke sterke, det utspiller seg et skuespill og drama på høyt nivå. De bruker personene rundt seg som brikker og soldater. Selv sitter de og trekker i trådene for å få det slik de vil.

Selv om jeg ikke sier det høyt ser jeg spillet fra alle kanter og vinkler.

De tror de spiller skjult, men jeg ser det hele. Men jeg lar de tro jeg ikke ser det.

SANNHETEN ER VIKTIG

Ja jeg har og løyet, om mitt liv. Glattet på, fikset på. Pusset blanke fasader glitrende. Løgnen om mitt liv. Sannheten åpenbarte seg bak fasaden.

Nok om det. Det finnes alltid grunner til menneskers løgner.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke gjennomskuet de. At jeg ikke kjente at det var løgn. For mennesker du håpet valgte forholde seg til sannheten som spinner opp løgner er svært skuffende.

Jeg tenker noen ganger om de egentlig tenker over at jeg gjennomskuer de. Jøsses jeg ser ikke alt og ikke alltid jeg kjenner 100% alt under samtalen. Fordi jeg tar inn mye fra personen generelt. Men ettetpå er det som om alt siger inn hvis det er menigen jeg skal vite sannheten. Da siger den inn i form av følelser, bilder og filmer. Det er ofte en følelse av forrvirring gjennom mennesker som lyver. For de snakker jo ikke sant.

Jeg sier sjelden noe. Men hvis jeg føler jeg skal si noe der og da gjør jeg det. Men ikke på noen stygg måte. Bare så de skal vite at jeg følte ikke det var helt sant.

Jeg senser sterkt, også kanskje lenge før løgnen kommer. Jeg fanger opp svært mye av hva som foregår rundt meg. Derfor er det nok ikke alle som vil ha meg innpå seg heller.

For all del nå høres det ut som jeg beskriver meg selv som noe uvanlig. Men mange er redd for å bli avslørt. At jeg ser hvem de er. De bare kjenner jeg må vekk. Slik var det nok i min varsler situasjon og. Jeg er til bry, jeg ser hvem mennesker er. Jeg går mine egne veier, har egne meninger.

Jeg er vant med å stå mutters alene, det er slettes ikke skremmende. Det er mer skremmende å omgi seg med mennesker som ikke vil en vel.

Det at evnene har eskalert siste tiden gjør ikke mitt liv enklere. Jeg er som en radar som sluker og fanger opp for mye. Ja det er faktisk svært slitsomt. Ja jeg stenger meg. Det hjelper ikke alltid, andre siden ønsker jeg skal lære meg sortere og kjenne på ting.

Jeg har lært meg å ikke ha fasader lenger. Det er befriende og bare forholde seg til sannheten. For hva er vitsen med å lyve? Jo jeg forstår at du sitter i en vanskelig situasjon. Men hvis det ikke er derfor?

Jeg serverer sannheten til hvert menneske jeg møter. Nå høres det ut som jeg kaster ut av meg ting. Nei det gjør jeg ikke. Men løgner er destruktivt. Svært ødeleggende og lager dårlig karma.

Jeg velger forholde meg til sannheten uansett hva. Livet skal leves.

Husk at valget du tar i dag påvirker resten av ditt liv!

NARSSESISTER ER SVÆRT OPPTATT AV PENGER

I dagens samfunn flommer det av noe jeg kaller psykopater. Det et visst ikke riktig betegnelse lenger. Sosiopat, enklere forklart svært selvopptatte mennesker.

De er ofte avhengige av en form for rus. De har kun tanke på sitt eget ve og vel. Tanke for andre finnes ikke. De kjører menneskeliv i grøfta bare de selv kommet seg frem. Sannheten er at de blir avhengige av dem empaten de lurer trill rundt. Som de har hjernevasket til å tro alt de sier.

De har høyt forbruk av penger. De klarer vri alt til fordel for seg selv. Og du som sitter i et slikt forhold blir sikkert beskyldt for å ha et stort forbruk. At du har skylden for at det ikke er igjen mer penger. Eller at forbruket er stort. Du går på den, for du har hørt dette år etter år. Du tror du har skylden for alt. Men slik er det ikke.

De har nese for penger, mange av de snuser opp mennesker med høye lønninger. De lever av å sno seg og tappe andre.

Pengene går ofte til rus og luksus. Festing og et påtatt luksusliv. Det er slik de vil leve. I sus og dus. Uten å tenke konsekvenser på noen som helst måte.

Men skal du ut av forholdet går de bananas. For de er ikke bare avhengige av dine penger. Men og alt du gjør for de ellers. Mange som er sammen med en sosiopat lever som reneste slaver. De er roboter som utfører det de vil. Sosiopatens soldat. Som bare adlyder straks det er noe.

De velter liv over ende uten skrupler. Bare de selv kommer godt ut av det. Det er et helvete og komme ut av. De vil ha kontroll på deg og når de ikke har det raser alt.

Disse menneskene er flinke skuespillere. De er svært psykisk syke og later som de ikke er det. Men innenfor husets fire vegger utspiller det seg noe annet. Ingenting syns utenpå. Mennesker oppfatter sosiopaten som hjelpsom, omtenksom osv. Kun et spill utad for å holde fasaden. De vet hva som må til for å ikke avsløre seg selv. Men innimellom sprekker fasaden.

Jorden er heldigvis i endring. Disse menneskene skal få sin karma. Dette er dems læring. De blir sittende ensomme tilbake. Karmaen slår tilbake.

MINE EVNER ER STADIG I UTVIKLING

Du tror kanskje utviklingen av evner kommer uten problematikk. Det røskes og rives i meg når evnene eskalerer. De periodene hvor dette skjer så skjer det mye i meg. Jeg oppgraderes. De kommer på et vis ikke gratis til meg. Det er vanskelig å forklare, men det river en blanding av redsel, forvirring og kaos i meg. Fordi dette nye siger inn. Jeg har jo opplevd dette mye. Så jeg vet, men ikke alltid andre siden gir beskjed heller så jeg tenker over det. De sier det selvsagt når jeg lurer på hva som skjer.

Jeg blir og veldig sliten av det, det er som om hele systemet i meg skal tilpasses oppgraderingen.

Perioden før oppgraderingen kan evnene være svært stillestående. Noen ganger føles det som om de er borte. Det er de selvsagt ikke.

Så når oppgraderingen er ferdig. Så ruller det nye inn. Plutselig under time med kunden ser jeg ting annerledes. Oppdager nye måter og rense på feks fjernt forbannelser raskere. Alle mine evner har eskalert i fart. Før brukte jeg tid på å fjerne lag i mennesker. Nå kan jeg snart bare ta på brystet dems og mye fyker vekk. Det er snålt og rart.

Jeg ser jeg endrer mer og mer på kortere tid. Jeg har studert dette med forbannelser og ganning i mange år. Andre siden er mine læremestere. Jeg lærer alltid ting i detaljer, så når jeg har satt meg inn i hvordan de dannes, hvordan fjerne. Og det finnes mange måter. Da eskalerer alt så jeg gjør det raskere.

Samme med husrenser, brukte grusomt mye tid i starten. Studiene var fryktelig tunge. Det er tungt å sitte med øynene lukket og saumfare steder under jorden og over. Jeg skulle lære alt om hvordan portaler ble dannet. Til hvordan energiene oppførte seg. Hvordan de påvirker mennesker.

Vups så renset jeg raskere og raskere,

Jeg trenger bare at personen snakker om stedet så er jeg der.

Ofte leder dyr meg rundt hvis det feks det er en gård med hest, hund eller katt.

De viser meg hva som er viktig.

Min kontakt med dyr har vært slik siden jeg var liten. Jeg har alltid elsket dyr. Jeg fanger raskt opp dems sinnstemning. Jeg snakker telepatisk med de.

Min egen hund og katt har støttet meg mye. Dyr lever mer i nuet enn mennesker. De er svært kloke.

Jeg har opplevd hester som har trøstet meg. Nærheten til dyr er viktig for meg.

Andre siden trener og har trent meg mye på å oppfatte hva dyr prøver fortelle mennesker. Det er alltid en grunn for et dyrs dårlige adferd.

Det kan være eiers dårlige energi. Særlig mennesker med mørk tung energi. Dyr er sensitive for det mørke tunge.

Det kan være for lite stimulert. Selvsagt kan og dyr dra med seg mye fra forfedres rekker. Tråder til forrige liv.

Det kan være mange grunner til aggressiv dårlig adferd.

I Dyrebehandling leser jeg dyrets chakrasystem, Gjennom chakraene forteller de hva som er feil. Jeg behandler mennesker mye likt i behandling som mennesker.

Det nye jeg lærer litt og litt om er kirurgisk healing. Jeg har og et slags røntgensyn. Jeg får plutselig se indre organer hvis det er meningen.

Det er noe jeg har lært. Det er ikke alt som er menigen jeg skal få. Andre siden sier gjerne i fra. Line dette skal du feks ikke blande deg inn i hvis noen spørr om å se bak feks en ulovlig handling. Er det meningen jeg skal se det så kommer det.

Jeg har hatt en lang læring gjennom å se bak fasader. Jeg ser det som er meningen jeg skal se. Er jo ikke meningen at jeg skal tre inn i privatlivet til mennesker.

Det vanskeligste med evnene er når jeg behandler feks et dyr som forteller at jeg skal si til eier at det er ved livets slutt. At de ikke skal la hunden gå for lenge før man tar en avgjørelse. Dette er sterkt følelsesmessig. Jeg kan sitte hulke å gråte ettetpå. Men man må riste det av seg, slippe tak og nullstilles. Skal jeg jobbe med dette kan jeg ikke dra videre på alt.

SANNHETEN MÅ FREM HVIS SAMFUNNET SKAL ENDRES

Jeg tenker at hvis samfunnet skal bli mer åpent og varmt må mennesker begynne lytte til hva sannhet er. Det er så lett å tro på løgnene der du haster avgårde. Kanskje syns du løgnene er spennende. Noen høns og spre?

Slarv og baksnakking er destruktivt. Fører livet ditt i feil retning. Det er dårlig energi i å snakke andre nord og ned. Hva er vitsen? Jeg ser ikke vitsen. Hvis du er uenig med noen så vend deg fra de. De har sin læring.

Mer åpenhet, ærlighet og kjærlighet. Det vil endre mye.

Jeg er ikke enig med alle de som mener vi skal beskytte sannheter fra våre barn. Altså nå finnes det jo forskjell på sannhetene. Og alderen på barn.

Men jeg mener at hvis du har flyktet fra en voldutøver med dine barn og dine barn vil lure på sin far når de blir store. Hvorfor skal sannheten holdes tilbake? Hvem blir beskyttet? Jeg ser det slik at voldutøveren blir beskyttet for dritten han/hun har gjort. Jeg mener ikke at du behøver fortelle alle historier i detaljer. Men i grove trekk hva som har skjedd.

Fordi jeg mener sannheten skal flyte. Jeg føler denne kategorien blir beskyttet i samfunnet. I noen tilfeller fordi folk ikke vet. Og fordi mange velger tro voldsutøveren.

Så hva med de som påstår at noen er voldutøvere? Og så er de ikke det? Nettopp derfor må du lære deg å lytte. Hva kjenner du er sant?

Dagens samfunn er et samfunn som er hektisk. Mange higer etter å ha høyere lønn enn naboen. Finere bil og dyrere klær. De lytter ikke til sannheten.

De lytter til det ytre i livet. Fasader som skal opprettholdes.

Dessverre henger mange seg på en løgn bølge. Fordi det gir de energi og rakke ned på noen. Ha noe å slarve om.

Vi har alle et ansvar for samfunnet. Ja du kan skrike om politikernes ansvar. Men hver og en av oss har et ansvar.

Du der ute som sitter med store summer på bankkontoen. Den dagen alt går på trynet og du selv trenger en hånd. Da vil du erfare hva samfunnet er. Da alt rakner og ryktene går om hvem du er.

Det er ikke nok samhold i dette samfunnet. Går mennesker nesten til grunne så leter man desperat etter en person man kan gripe hånden til.

Vi står ikke sammen, det er for mye selvopptatthet. Ser ikke de rundt oss. Jeg snakker ikke om deg som allerede gjør en stor forskjell i samfunnet. Jeg snakker om de som kjører i full fart og tror livet dreier seg om det største huset og dyreste bilen.

Livet dreier seg om så mye mer. Menneskene rundt oss. Der ligger verdien.

Stopp opp og se dine medmennesker!

Del med de rundt deg!

Alle har noe de kan dele av. Evnt av din tid.

Det lille du gjør kan endre liv.

ET LIV I VOLD

Et liv i vold. Du vet aldri hva neste dag vil by på. Et liv i frykt og angst. Et liv som ikke er noe liv. Håpløshet, maktesløshet, handlingslammet. Ser ikke lyset i tunnelen. Livet er monotont. Fortoner seg i grått og sort.

En stemning som er til å ta og føle på. Man kan formelig skjære i atmosfæren med en kniv. Den er tung.. luften er som en tykk seig masse. Tungt og puste. Livet seiler fordi nermest uten at man deltar. Lever utenfor seg selv. Man betrakte livet på avstand. Langt unna en kontakt med sitt indre.

Slag, spark, voldtekter, blod, nummenhet, hørsel som forsvinner på høyre øre. Pga harde slag.

Du vet aldri hva du har gjort feil. Det kan være bagateller, som feil middag, tror du har hatt besøk av en mann. Noe som slettes ikke er tilfelle. Dratt i håret etter gulvet , banket og slått etterpå.

Sakte seiler livet akterut år etter år, skuta er i ferd med å gå ned. Det tar på å leve et slikt liv i mange år.

Kan sammenlignes med en krigssituasjon. En kamp for livet.

I kampens hete så kjemper man for livet, livet er i ferd med å ende, livet passerer revy pga kvelertak. Man håper at man døde. Men reddet i siste sekund.

Hodet over vannet, kjempet for å ikke drukne. Slik føles det, du lever mellom sorte vegger. Utenfor er fasaden den mest blanke og glitrende.

Sminke skjuler blåmerker etter slag. Utad smiler man og later som om livet er fantastisk. Et helvete utspiller seg på innsiden.

År etter år med ord og setninger man har fått servert gjentagende når slag og spark hamres løs på deg. Du betyr ikke noe for noen. Du er stygg, du er ikke verdt noe. Ingen liker deg. Tilslutt tror du det.

Man tror tilslutt på alt voldsutøveren sier. Hjernevasket, ser ikke livet klart. Manipulert og kontrollert på alle områder i livet.

Utad er voldsutøveren sett på som noe som skinner. Ingen forstår eller ser hvem personen er. Det er så glattet over. De skaper et troverdig ytre. Utgir seg selv for å være noe helt annet enn det er. Sannheten et at de er syke, svært syke. I stor psykisk ubalanse, som de skjuler enormt godt.

De har selv ofte vært gjennom misbruk av sine foreldre. Derfor påfører de andre det samme. Det går i arv, men alle barn drar det ikke med seg.

Noen forstår hvor feil det er og har det ikke med videre. Mens noen har tatt det med seg og har det liggende i seg noe de ikke klarer styre. De søker sjelden opp hjelp. I dems hode er det alltid andres feil. De klarer ikke ta på seg skyld for noe. De dreier alltid ansvaret over på andre.

Det de sliter med påfører de andre. De påstår alltid at den krenkende er psykisk syk. Mens det er dem selv som er syk.

Det er fryktelig vanskelig å komme ut av. Det er en bragd å bryte ut. Det å flykte medfører så stor redsel etter lang tid.

Traumer vil komme på løpende bånd etter en tid. Du husker de ikke. Du fornekter det.. fordi du har fornektet de å åresvis allerede. Det tar tid å godta, bearbeide og legge fra seg alt.

Men med hard jobbing og fokus frem. Så klarer man det. Det handler om å ikke la fortiden styre fremtiden.

JEG HAR FØLT LIVET VÆRT EN KAMP

Jeg har følt meg som en kriger i harde kamper. For overlevelse, for å komme meg frem. For å klare livet. Jeg kjempet meg gang på gang opp, for så å bli tråkket ned.

Jeg er ferdig med det, det er et tilbakelagt kapittel av mitt liv. De hardeste kampene for overlevelse er over. Jeg ser meg kun tilbake for å lære andre. For å vise at de og kan det samme. Jeg ser meg tilbake for å se hvor langt jeg har kommet. På så kort tid.

Med den rette innstillingen og de riktige verktøyer.

Jeg har nok en krigers mot. Send meg i ilden og jeg er ikke redd for mitt liv. Jeg vokter det jeg er glad i. Tenker ikke på meg selv.

På veien lærte jeg meg å våge si ting rett ut. Som da jeg var pur ung. Jeg vinglet da og, men kjeften var i orden for å si det slik.

Min vei som varsler viste meg og stå opp for rettferdighet og sannhet. Det verste jeg vet er urettferdighet og løgner. Jeg ser ikke poenget. Jeg forstår at man tyr til løgner visse situasjoner i livet. Jeg gjorde og det bak 4 vegger. Løgnen om at livet var flott.

Men jeg løy aldri om noe som kunne skade andre, eller såre. Jeg har alltid vært redd for å såre mennesker. Jeg har måttet lære meg å si ifra og være rett frem igjen. Det gjorde jeg som varsler. Jeg kjenner når jeg blir servert løgner.

Da koker det i meg. Jeg blir eitrende forbanna. Men vet og å holde kjeft når jeg må.

En bedrift som drives slik den ikke skal er ikke tjent med noen ansatte som ser bak fasaden og som kan avsløre spillet. Som ser hvem de er.

Jeg er en tålmodig sjel, født i tyrens tegn. Jeg er reneste Ferdinand på en sommereng under et tre. Lukter på de vakre ville blomstene. Men har du tråkket over mine grenser lenge nok kan jeg bli så forbanna når begeret renner over at du bør faktisk løpe.

Vi mennesker bør ta hensyn til hverandre, det handler om respekt. Det handler om å være et medmenneske.

Jeg gir mye av meg selv for å glede, og når man bare får tilbake det motsatte må man si STOPP.

Jeg er snill og godhjertet, har hatt lett for å la meg utnytte. Jeg elsker å glede andre mennesker. Jeg vil mennesker godt. Gjennom livet har det aldri handlet om meg selv først. Det var alltid andre først. Jeg var selv langt bak i rekken.

Jeg har måttet lære meg å gjør noe for bare meg. Det har vært vanskelig. Når man er så vant med å gi og gi er det rart og vanskelig å ta imot.

Jeg er som en krigsveteran. Jeg har fått renset vekk mine traumer. Jeg er sterk og vet hva jeg vil. Ingen kan rive meg ned noe mer. Jeg vet hvem jeg er.

Jeg trenger ikke at noen andre sier det, fordi jeg lytter til mitt indre om hvem jeg er. Det bør du også gjøre.

Ikke lev livet slik andre ønsker du skal. Da blir du ikke lykkelig.

HVORFOR LYVER MENNESKER?

Mennesker har et hav av grunner for at de lyver. Jeg lyvde selv for å pynte fasaden i det livet jeg leve. For å beskytte det innenfor de 4 vegger. Fordi jeg var redd for at det skulle synes. Man beskytter tilogmed de som før en vondt.

Andre siden har trent meg mye på å kjenne når mennesker lyver, jeg er ingen ekspert. Men merker raskt når mennesker dekker over med setninger for. Beskytte seg selv. Kanskje gjorde de et feilgrep de ikke vil innrømme. Enkelt å finne på en løgn som dekker over.

Ofte tenker de ikke på at løgnen spriker. At sannheten alltid vil finne en sprekk og skinne gjennom. Tenker ikke over at noen andre forklarte saken på en annen måte med en annen løgn.

Hva er sant? Hva er løgn? Sannheten er at man tyr til hvite løgner for å komme seg unna, for å dekke over.

De tenker heller ikke over at noen gjennomskuer den. Jeg sier sjelden noe mår mennesker lyver, jeg prøver kjenne etter hvorfor. Hvorfor lyver personen? Står noen bak å styrer? En annen part? Som skal dekkes? Som påvirker?

Jeg holder meg unna de menneskene som lyver for å manipulere, for å fange en i ett nett. Som lyver for å dra seg frem i livet. For å utnytte, for å sno seg på andres godhet. Vi har alle et valg. De velger jeg å ikke ha med i mitt liv.

De menneskene som lyver fordi de lever bak fasader, fordi de er selv styrt og manipulert kraftig. De tror på alt manipulatoren sier, jeg har selv vært der, man er blendet, man er hjernevasket og som skrevet tror man på alt det de sier.

Jeg lar meg ikke lenger lure av løgner. Jeg ser sannheten. Det er ofte fristende og si at jeg kjenner og ser løgnen. Oftest holder jeg munn, venter og lar det sige inn, så kommer filmene og bildene som en fortelling om hva som ligger bak.

Det er trist, usigelig trist at vi i livet må ty til løgner. Men verden er i endring. Alt kommer mye raskere frem nå. Det er ingen vits og lyve snart, alt kommer til overflaten raskt.