NÅR SAMFUNNET SVIKTER

En ting ønsker jeg startet dette innlegget med. Dette jeg skriver her er ikke for sympati, ikke for og surve om min vei. Jeg ønsker bevisstgjøre mennesker om samfunnet. Dette er mine betraktninger gjennom min reise. Jeg ønsker fortelle om mine opplevelser så vi kan lære av det. For det er mennesker som havner som meg alene.

Jeg har en opplevelse av samfunnet på veien min. En av mine erfaringer er at man skal jammen rope høyt for at noen skal forstå at man virkelig trenger hjelp uten og klare og fortelle i klartekst hva som foregår. For det greide jeg nemlig ikke. Redselen som rev i meg var for stor etter et liv som hadde revet meg i filler. Fremstilt som en person som trengte hjelp fordi man virkelig var psykisk syk. Hvis dere hadde levd det livet jeg hadde gjort er det et under at psyken min er helt oppe og går. Jeg har innsetter jeg har en større styrke enn jeg ville trodd. Eller ble fortalt hundrevis av ganger gjennom min liv før at jeg var svak. Og ja, jeg var nedbrutt da jeg la ut videoen på facebook, nedbrutt og desperat etter en HÅND UT.

Jeg har kjempet virkelig mitt livs kamp for og stable et liv på bena. Jeg har bearbeidet alle traumer selv, bare fornuften har løftet meg videre, min stahet og vilje til og ville leve. Den var der alltid, men når jeg ikke fant utveien ut av det helvete jeg hadde levd i så var dessverre tauet min venn. Jeg var så nære og ende alt. Jeg planla trinn for trinn. Knute for knute..

Min opplevelse av samfunnet er at det ikke ser. Ikke ønsker høre, men hører det man vil høre, løgnene er saftigere, mange lytter ikke til hva som er sannhet. Og mange støtter bevisst løgnene for og beskytte seg selv. De har selv noen svin på skogen. Jeg har lært mye på min reise, har lært og forstå hvorfor mennesker gjør som de gjør.

Jeg har følt meg utenfor i samfunnet, ikke inkludert. Jeg har følt på en energistrøm som ønsker meg vekk. Det er som om jeg faktisk kjenner håndflatene til de i ryggen. Kom deg vekk herfra Line. Vi vil ikke ha deg her. Du er ikke som oss. Du skiller deg ut, du er sterk og vi liker det ikke.

Jeg trodde samfunnet skulle omfavne hverandre. At det skulle flyte, se hverandre. Men nei, det er omvendt. Jeg opplever samfunnet som et stort bygdedyr. De griper løgnene med hud og hår, holder fast ved de og sprer de større og større. Hva er vitsen? Jeg ser ikke vitsen?

Jeg jobber og kjemper for et varmere samfunn. Jeg har lagt sjela mi i mennesker som trenger det. Egentlig hadde jeg ikke energi til og kjøre på med gratis opplegg,i tilegg til Og jobbe for og holde alt oppe økonomiskt, men det var så viktig og få startet opp noe jeg hadde planlagt så lenge.Det jeg brenner for. Derfor ble det gratis åpen kafe, gratis kurs for voldsutsatte. Jeg kunne ikke vente lenger.

Samfunnet må våkne! Det er ikke bare meg som havner alene. Stående mutters alene i denne verden. Ja jeg har ressurser i energi, jeg er heldigvis utadvendt og glad i mennesker.

Men jeg skal innrømme en ting. At jeg har lengtet etter og bli sett for det jeg gjør. Ikke for og bli hyllet, men for og kunne nå frem for et bedre samfunn, nå frem med mine budskap. Jeg ønsker vekke dere!

På min vei har jeg gjort meg mange tanker. Når man blir stående så alene som jeg har gjort og likvel ikke opplever et støttende samfunn så er det svært sårt. Ikke at jeg hadde forventet meg det. For jeg visste ikke hva alt dette dreide seg om. Istede har jeg følt meg i veien, pushet vekk. Utestengt.. på mange måter.

Disse to årene har gitt meg utallige erfaringer. Det og skille seg ut, våge og være seg selv setter jante loven i virke.

Line hva tror du at du er?? Tror du at du er pen? Tror du at du kan alt pga livserfaringer? Hvorfor er du så positiv? Ingen er det? Du overdriver!
Line du lurer mennesker, Line vi liker deg ikke, du er skremmende, du utfordrer oss, trigger, du kommer med sannheten vi ikke ønsker høre.

Samfunnet har sky lapper, vi ser det vi ønsker. Resten later vi som ikke finnes. Sannheten er at det er så mange som lider i dette samfunnet som har blitt som en sort firkantet boks. Der skal du passe inn eller du faller utenom. Og vi vil ikke ha deg her.

Samfunnet ser ikke lidelsene, de sprekker opp rett foran ansiktet ditt. Nei du ser de ikke. Alle fasader har sprekker, selv om de skinner aldri så mye.

Mange er redd bygdedyret, de biter seg inne. De får slengt noen setninger når de er ute av døra. Lar seg såre, sitter inne med sine sorger. Men ingen bryr seg, ikke mitt problem tenker du. Hun/han får klare seg selv.

Mange går lite ut, de har ingen eller få rundt seg.
Kanskje skjer det grov vold i huset ved deg. Du har hørt lyder, skriking, dunking. Du har sett skyggene av personene gjennom vinduet. Du så han slå henne. Men du gjør ingenting, du kan melde fra anonymt.

Velg og være et medmenneske. Lytt til hva som er sant, ta merkelige historier med en klype salt. Ofte er det mange som beskytter hverandre i løgner.

Alvdalsaken er ikke unik. Sexuelt misbruk går igjen i familier. Mennesker som utover vold og sexuelt misbruk har selv vokst opp med det. Alt er skjult, men alt slår sprekker. De gjør alt for og holde alt skjult. Utenfor ser man en perfekt lykkelig familie. Men det er ikke sannheten. Sannheten er ofte en tragedie bak 4 vegger.

Dette skjer mer enn vi tror dessverre.

Bli med og gjøre samfunnet til et bedre sted for alle. Hvis alle ser rundt seg, hvis alle lytter til sannheten kan vi redusere vold. Det handler mest om og bry seg.

Jeg tenker at vold har blitt utbredt fordi samfunnet har endret seg. Vi tar oss ikke tid til hverandre som før. Og vold som starter blir ikke like lett oppdaget.

Dette er kun mine teorier. Jeg drømmer om et samfunn som bryr seg.

Jeg ønsker legge til at støtten jeg har fått gjennom følgere og kunder disse to årene har virkelig hjulpet meg. Uten de hadde jeg ikke vært der jeg er. Men dette er personer mest utenfor kommunen der jeg bor.
Jeg har takket dere før og gjør det igjen! TAKK! Dere er fantastiske!

DEN FRIE VILJE PÅ JORD

Mennesker på denne jord har en fri vilje. Dvs at du bestemmer hva livet ditt skal inneholde. Med mindre du har avtaler/kontrakter med universet/Gud om noe annet.

Dette vil si at når noen kommer til meg og sier: Line kan du se fremtiden min? Ja, men mye kan endres med mindre det er skjebnesbestemt eller da kontrakter og avtaler om spesielle hendelser som livet ditt skal innholde.

De fleste fremtiden jeg ser i kan altså endre seg fra dag til dag utifra dine valg. Du bestemmer over ditt liv.

Jeg tenker, enormt mange mennesker er redd for fremtiden. De vet ikke hvordan den blir, og tenker ikke over at de selv kan forme den. At vi er våre egne skapere av våre liv.

Samme når mennesker kommer til meg og sier: jeg ønsker bli lykkelig! Ja svarer jeg, hva gjør du for og bli det da?
Mye handler om våre tanker og følelser. Vi tiltrekker oss det vi ønsker og fokuserer på.

Hvis du er en av de som alltid utsetter andre for noe vondt, fordi du selv opplevde mye vondt i din barndom så lager du deg dårlig karma. Du setter deg selv i en gjørmepytt. Kommer ingensteder, skylder på andre hele tiden, altså sitter du i offergjørma. Og Karmaen triller. Det er ikke slik at fordi om du har opplevd mye vondt så er det tilatt og plage andre, gjøre andre vondt. Du har laget deg en ond sirkel, alt kommer tilbake til deg.

Vi har alle et valg. Om å gjøre det beste ut av livet eller ikke. Vi kom hit for å lære. Ja så har du kanskje vært gjennom mer enn de fleste. Nøkkelen er og kunne bearbeide, slippe tak i det man opplevde og innse at livet faktisk kan bli bra igjen. Det er bare du som kan bestemme det.
Mange sier til meg da: men Line det er ikke så enkelt. Jeg forstår det svarer jeg, men det handler om og komme til et punkt hvor man innser at jeg legger det fra meg. Dette er fortid, jeg får ikke endret den. Bestemme deg for og legge alt fra deg.

Jeg har opplevd mennesker som tviholder på plager, nei jeg mener ikke at de ønsker være syke. Men det de sliter med får de oppmerksomhet gjennom. De kjører seg fast, uten at de selv er bevisst det så tviholder de på det de sliter med. Istede for og slippe det og si farvel til plagene.

Alle mennesker har behov for og bli sett. Og mange har manglet dette gjennom barndom osv. Kanskje har de og funnet en ektefelle som heller ikke ser dem. Men det er trist at noen finner oppmerksomhet gjennom ting de sliter med. Det blir nermest som og dyrke det.

Vi mennesker er ikke klar over hvor mye vi er skapere av egne liv. Hvor stor kraft vi innehar, hvor mye vi selv styrer livene våre.

Føler du deg ulykkelig? Hva kan du endre i ditt liv? Hva gir deg noe i livet ditt? Hva trekker deg ned? Hva gjør deg glad?

Mange har et evig tankekjør, de får knapt sove. De tenker over alt, alt de sa i en situasjon. Hvor dumt det var at de sa det slik og slik. Jeg tenker at dette sliter en ut, det har med usikkerhet og gjøre. Bygg deg opp, si fine ting til deg selv. Kast de gamle tankene, si til deg selv at du er verdifull.

Så lenge vi snakker til mennesker på en respektfull måte, vi har lov til og si ifra, så hvordan den andre part tar det imot er dems ansvar. Vi kan ikke ta ansvar for alle andres følelser til enhver tid.

Hold fokuset frem og på dine drømmer for livet. Se for deg hvordan du ønsker livet ditt skal være og bli. Da manifisterer du det du ønsker deg. Ved og holde et positivit fokus snur mye inni oss. Dette fokuset reddet livet mitt. Jeg dro meg ut av det mørkeste mørke.

Du kan bli lykkelig, du bestemmer!

NÅR SNEEN FALLER NED

Hvert fnugg av sne er unikt, som hvert eneste barn som fødes på denne jord. Ingen er lik, de er alle forskjellige med ulike kvaliteter. Hvert sne fnugg er perfekt formet. Når de legger seg en etter en i ansiktet mitt mens jeg lukker øynene og nyter at de treffer mitt ansikt.

Jeg kan sitte studere de vakre sne krystaller som lander på jakken. Som liten gjorde jeg det veldig mye. Jeg var så enormt facinert av hvordan de så ut. De varer så kort, jeg ønsket de skulle vare lenge.

Når sneen legger seg i cm på cm og du legger deg i den, blir den som en perfekt formet seng, laget akkurat til deg.

Sne tunge trær, grenene står og vipper av tyngden. Noen grener knekker, slik vi mennesker og kan gjøre når livet blir for mye.

Fotspor i sneen, de varer ikke for alltid. Men det lages stadig nye. Så smelter de vekk når mildværet kommer. Alt renner vekk, alle spor slettet. Som alt det gamle blir borte. Det nye kan komme.

Den hvite sneen når den kommer legger seg som et hvitt lerret over bakken. Den forteller deg at du kan starte med blanke ark og fargestifter. Hvordan ønsker du ditt liv skal bli?

Før sneen smelter må du ha bestemt deg for hva ditt lerret skal fylles med? Våg og fylle det med store drømmer. Ekte kjærlighet og det beste livet du kan tenke deg. Du fortjener alt, du er verdt det. Du fortjener bli elsket akkurat som du er, for du er vakker som du er.

Ikke la snøen smelte før du våger leve.

TO ÅR SIDEN KRISESENTERET

Det er to år siden jeg flyktet til krisesenteret. Der var jeg i 8 uker, feiret jul der. Jeg kom meg ut av mitt gamle liv. En frihet jeg ikke kunne huske og ha opplevd før.

Endelig kunne jeg puste. Endelig kunne jeg rope så høyt jeg ville, gjøre hva jeg ville uten at det ville få konsekvenser.

Hele livet mitt ble revet vekk. Jeg følte meg så alene, men så jo raskt at dette var det beste. Brikker la seg, jeg så hvordan alt hang sammen når jeg kom ut.

Jeg har kjempet mitt livs kamp for og få livet stablet på beina. Normalt sett etter alt jeg har vært gjennom er det i det hele tatt et under at jeg har klart det jeg har klart.

Fokus frem har reddet meg disse to årene. Mitt arbeid med mennesker, jeg er god på og skyve mitt eget til side. Hadde jeg ikke klart det så hadde det ikke gått.

Jeg vet mange lurer på hva jeg egentlig har opplevd, levd i. Det skal dere få servert når tiden er inne. Det er ikke noen lett fordøyelig.

Disse to årene har Gitt meg en blanding av det et liv etter noe slikt kan gi. Jeg har bitt tennene sammen. Jobbet meg fremover målrettet selv når det har stormet som verst rundt meg.

Når jeg ser tilbake i mitt liv så er set et under at jeg er her. At jeg har klart det jeg har klart.

Jeg kan bare takke min iherdige viljestyrke. Uten den hadde jeg ikke vært her.

Livet mitt kan betegnes med en setning: kampen for overlevelse. Det er sannheten. Den siste tiden har det rast traumer inn på løpende bånd. Jeg forsto ikke hvorfor de kom nå 2 år etter.

Men jeg ser det slik at nå var jeg sterk nok til og ta imot de. For dette har vært en svært tøff tid. Det er mye og svelge, mye og fordøye. Mens traumene raste hadde jeg lyst til og skrike av full hals: jeg orker ikke se mer, vær så snill!!!!
Tårene trillet, sammenkrøllet og gråtkvalt. Trykket i brystet gjorde meg svimmel og kvalm.

Jeg sa til meg selv .. Line det skal vel ikke være så enkelt, nå må du finne siste rest av styrke og komme deg gjennom dette. Bare og bite tennene sammen. Man har ikke noe valg, det er ikke noe alternativ og legge seg ned.

Det og ikke ha noen rundt seg er tøfft. Ingen og støtte seg til når alt raser og velter rundt en.

Men jeg må se på det slik at det er meningen. At jeg skal stå så alene. Stole bare på meg. Det har jeg ikke noe problem med. Jeg lytter til mitt indre.

Livet er slik det er akkurat nå. Hva neste år byr på aner jeg ikke. Det er som et tomt lerret. Det er noe som endrer seg. Jeg har drømt mye om fjell om nettene. Jeg sanndrømmer mye, kanskje det er slik at jeg skal bo der fjell og fjorder er. Aner ikke, kjenner bare at mye skal snus rundt på et vis.
Kanskje jeg har gjort det jeg skal i ullensaker.
Jeg har kanskje vært for mye for denne kommunen. Jeg er ikke som andre, jeg vet det. Jeg har bare ønsket hjelpe mennesker. Det er viktig for meg.

FORTIDEN ER TÅKELAGT

I smertens dal, der kun smerten kan herje. Der maskene råder, der løgnene er store. Der løgnene dekker over sannheten. Som i en krigsituasjon, du vet aldri når neste gang er. Om det er dagen etter, eller dagen etter det.

Smerten man bærer vises lite utenpå hvis man ikke stopper opp og ønsker se hva som er feil.

Maskene er tykke, tykke fasader, forestillinger man lager og lyver om at livet er perfekt. Alt er løgner, masker, løgner, smerter og gråt. Man lever som et spøkelse, man er ikke tilstede i eget liv, man lever utenfor seg selv. Jeg betraktet meg selv utenfra i traumene. Man orker ikke være inni kroppen lenger. Den har det for vondt. For mye smerter, men sinnet og sjelen kunne ikke kjenne på det, lytte til det. Alt handlet om og holde hodet over vannet.

Hvis noen spørr om man har det bra svarer man ja, som om det er et automatisk svar. Ikke en sannhet. Sannheten var sterk og mye verre.

Jeg var som et spøkelse. Så ikke mitt eget liv. Som om hver dag ble begravet og glemt for og klare komme seg videre.

I smertens dal der sjelen og sinnet roper etter hjelp. Men samfunnet lytter ikke.fanget i det mørke hullet der livet henger i tynn tråd.

De mørke veggene med uro, de er iskalde, det finnes ikke empati der, bare et stort ego. Fanget i edderkoppens nett. Viklet inn, umulig og komme ut.

Livet i en mørk tunnel, jeg lette etter enden. Jeg gikk og gikk til føttene mine ikke ønsket lystre. De ble tyngre og tyngre. Jeg så ingen ende, jeg så ikke lyset, så ikke veien ut av helvetet.

Problemer med og puste, som om noen tok oksygenet. Febrilskt prøver man en siste gang og klamre seg til livet. Men alltid ble jeg trampet på hendene så man glapp taket.

Jeg gled stille og rolig ned i mørkere avgrunner. Ønsket ende livet, jeg var i veien. Alltid gjorde jeg feil, alltid. Kjære Gud la meg dø… jeg ønsker ikke leve. La hjertet mitt stoppe i natt. Menjeg våknet like levende, smertene rev i meg. Jeg ser ikke lyset, jeg ser ikke veien ut.

Tre ganger prøvde jeg ta mitt liv, jeg var sekunder fra. Hva reddet meg? De siste millimetere fra og gå lenger ned i det mørke. Et lysglimt av det kjæreste jeg har. Det reddet livet mitt.

Jeg plana lenge.. forskjellige måter. Jeg orket ikke mer. Livet var for vanskelig og leve. Jeg kom meg ikke ut, redselen rev for mye.

Jeg klarte det heldigvis tilslutt. Ellers hadde jeg ikke vært her.
Jeg fikk livet snudd på hodet. Jeg fikk puste igjen. Jeg fikk kjenne på frihet. Jeg kan sitte i enga hvor lenge jeg ønsker. Jeg vet at jeg er god nok. Ikke de setningene som ble fortalt meg om og om igjen før.

Livet er annerledes, men fortsatt mye motstand.

Jeg er ikke som de andre. Noen ganger ser jeg hvorfor, andre ganger ikke. Har aldri følt meg som andre.

Jeg har jobbet hardt med meg selv inn i mitt nye liv. Traumene raste inn i starten av det. Jeg jobbet de vekk og tenkte jeg var ferdig. Men det har kommet flere, veldig tunge traumer. Jeg har grått og følt meg fortvilet. For et liv, hva man har vært gjennom. Det er som om smerten igjen dukket opp og rev i meg mens filmer pågikk i hodet. Verden brister.. du vet ikke hvordan du skal takle alt. Jeg bet tenna sammen igjen og sa til meg selv at dette er du ferdig med, dette er fortid. Jeg forløste de, jeg gråt, vinket farvel til traumene.

Fortiden er som et annet liv. Et liv jeg ikke deltok i. Jeg aner ikke hvordan jeg klarte henge sammen engang. Det ligger der tåkete og uvirkelig. Rett og slett som et liv før.

Jeg har vært redd for og rase sammen noen ganger. Fordi jeg har mye og stå i, mye og holde sammen. Jobber hardt for og stable livet på beina. Jeg har ingen som kan ta imot meg. Ingen som står der som jeg kan lene meg inntil.

Blandt forstår jeg ikke selv hvordan jeg har klart alt. Det pressset jeg har hatt dette året har vært stort. Fra flere kanter.

Fortiden røsker meg i nakken. Fortiden ønsker rive meg ned. Ønsker jeg skal stå alene.

De får ikke revet meg ned. Det går ikke, jeg har bevist at selv helt alene står jeg her.

Jeg har mange ganger lurt på når roen skal senke seg. Når jeg får fred i livet.
Jeg ønsker jobbe i fred. Ønsker ikke flere løgner og motarbeiding.

Jeg vet jeg har seiret, jeg vant livet. Fortiden er fortid. Karma tar seg av resten.

JEG HAR BYGGET MURER

Misforstå meg ikke, jeg har det bedre enn noen gang før dette livet. Men jeg går gjennom mye på min vei.

Det suser i sivet, det bøyer seg når vinden tar tak. Det er frost på sivet, det skinner i krystallene. Som diamanter, jeg tenker de skinner for meg. Kanskje skal livet mitt få skinne mer.

Jeg lengter etter noen som bryr seg. Som kunne støttet meg. Som kunne strøket mitt kinn og sagt: Line du har fått til mye, jeg vet hva du har gått gjennom. Det blir så mye bedre snart. Kampene er over Line. Jeg er her og holder deg mens de står på.

Ja jeg har lengtet etter noen rundt meg. Som ser meg som jeg er. Som ser hva jeg står for. Istede har jeg bygget murer fordi jeg har latt meg såre gang på gang.

Ferden min har vist hvem jeg er. Kanskje har dere ikke sett alt enda heller. Jeg trigger visst mange. Det er ikke intensjonen. Jeg trigger de pga den jeg er. Jeg er og redd, men ja jeg kan være ganske så uredd og. Jeg har lært meg trosse redsel når det gjelder.

Det har vært vanskelig for meg og forstå all denne motstanden fra mennesker. Når alt man ønsker er og hjelpe mennesker frem i livet. Som om samfunnet ikke vil endres. At de ønsker stoppe noen som brenner for det. Helt uforståelig for meg.

Jeg vet at en del av stormene mot meg, ryktene er satt ut av forskjellige grunner. Mange er Redd for det jeg ser, redd for at sannheten skal komme ut. De beskytter seg selv med og svartmale meg. Det er enklest. Men de setter seg selv og sin egen karma dårlig. De som snakker mest skitt om andre har ofte noe og skjule selv. En gjenganger.

Jeg har undret meg over at så mange vet hvem jeg er og hva jeg har opplevd. Jeg vet selv hva jeg har vært gjennom. Jeg har skrevet det før. En dag skal dere få sannheten på et sølvfat.

Mye har jeg holdt tilbake. Jeg har tiet.. det ligger bare og venter.

Jeg var livredd på min reise ut av krisesenteret. Mest fordi jeg følte meg utrygg. Kunne ikke få låst døra skikkelig nok. Når jeg måtte videre fra stedet jeg bodde slet jeg, jeg måtte finne et sted hvor jeg følte meg trygg. Hvor det var flere. Tilslutt hastet det og jeg bare hoppe i noe. Jeg måtte.. jeg har jobbet med redselen min. Jeg har kjent hjertet dunke for hver bil som kommer til stedet.

Jeg måtte begynne tenke at hvis det skal skje meg noe, så får det skje. Jeg kan ikke la dette styre mitt liv. Jeg låser fortsatt døra.

Så dere lurer på hvem jeg er? Er hun ærlig? Er hun ekte? Har hun levd i vold? Lyver hun?

Hele mitt liv har jeg levd med utallige masker. Masker med påklistret smil, masker med plettfrie fasader. Jeg kastet maskene en etter en når jeg kom ut av krisesenteret.

Jeg har igjen en maske. Den fullstendige sannheten om min fortid.

Dere kan velge selv. Jeg kan ikke styre hva dere tenker og mener. Dere kan ikke knekke meg med noen rykter. Jeg har vist at jeg står stødig helt alene. Jeg klarer ta valg etter valg uten og måtte forhøre meg med noen.

Jeg har lært meg lytte til mitt indre. Mitt viktigste redskap. Jeg står like stødig som en statue. Ja jeg faller jeg og, men reiser meg raskt. Motstand gir meg mer kamplyst. Det gir motsatt effekt på meg.

Jeg ønsker godhet, jeg brenner for et varmere samfunn. Vi kan alle bidra til noe bra. Jeg gjør alt jeg kan.

Jeg elsker samle mennesker. Mange ønsker forståelse for den de er, ønsker bli elsket, ønsker bli respektert. Det finner du på mitt kontor.
Derfor har jeg startet opp kvelder hvor jeg inviterer til kaffe og kaker.

Mange er ensomme, ønsker bli lyttet til. Jeg ønsker være en ressurs. Jeg ønsker strekke ut min HÅND og gjøre det jeg kan.

Jeg er en ærlig person. Jeg foretrekker sannheten. Jeg ser mennesker slik de er. Det er dette samfunnet trenger.

Hvorfor tror dere mange sliter i dagens samfunn?
Hvorfor er så mange ensomme?

Jeg har hørt noen sette spørsmålstegn ved at man kan bare ha livserfaring og vups er man klarsynt og kan hjelpe mennesker.

Livserfaringer min er stor. Men jeg tror at selv uten den dette livet hadde jeg kjempet for mennesker, jobbet med mennesker. Dette ligger i meg. Og jeg ser i mine forrige liv at jeg gjorde det samme.

Jeg arbeider ikke som klarsynte på teletorgtjenestene. Jeg jobber helt annerledes føler jeg selv og har fått høre.
Jeg sitter heller ikke med tarotkort eller englekort. Ikke at jeg har imot det. Jeg bare forteller hvordan jeg jobber.

Jeg jobber med og få mennesker fremover i livet. Jeg «rydder» vei. Og selvsagt bruker jeg evnene mine. Jeg kobler meg opp på din sjel. Du trenger ikke si noe egentlig. Jeg får opp det som trengs løses i. Ofte er vi ikke bevisst alt.

Mennesker bærer traumer fra tidligere i livet som påvirker de. Det kan være svært nyttig og forløse de.

Jeg er ikke som andre og vil aldri bli det. Jeg har insett det, slik er det. Jeg ser verden annerledes. Jeg ser ting som fra et annet sted enn mange. Nei jeg har ikke asbergers, men forstår Greta godt når hun forklarer at hun ser ting annerledes og på et vis utenfra.

Mennesker er så redde for endringer. De fleste vil holde på slik de alltid har gjort. De ønsker ikke se at det kan gå galt og fortsette slik. De lukker heller øynene. Derfor lettere og hetse Greta.
De som hetser, det forteller så mye mer om de enn om Greta.

Det og betrakte samfunnet, noe jeg gjør iblant. Jeg forstår ikke hvorfor vi ikke støtter hverandre istede for og motarbeide hverandre. Trykke hverandre ned. Hvorfor man ikke kan være glad for at noen har kjempet seg opp. Men istede sitter noen med stor misunnelse og velger sverte og finne på løgner.

Jeg har aldri latt meg dra inn i slike rykteflommer. Ikke Intressant, det er så mye annet som er viktig. Jeg snakker heller mennesker opp. Jeg er ikke opptatt av siste nytt, siste rykte.

Hadde alle begynt lytte til sitt indre ville mange sosiopater fått problemer med sine løgner. De ville blitt stoppet.

Noen ganger ønsker jeg meg til en annen verden. En verden med forståelse, samarbeide mellom mennesker. At alle kunne se verdiene i livet.

Livet er ikke enkelt. Jeg gleder meg over de små ting og drømmer om en ferie jeg enda ikke har hatt råd til. Men det er ikke det viktige. Det viktige er og kunne puste inn frisk luft. Kunne sitte i enga eller i skogen og nyte roen.

Jeg stiller ikke store krav, men har store drømmer om og hjelpe mennesker mer. Livet handler ikke bare om meg. Noe vi alle kan tenke over.

Jeg går videre nå. Hva neste år byr på vet jeg ikke, eller hvor jeg er. Tiden vil vise. Kanskje er det meningen jeg skal ende et annet sted i dette landet. Eller et annet land. Hvem vet.. kanskje har jeg gjort meg ferdig her. Kanskje jeg er mer velkommen mye lenger vekk fra disse trakter.

Noen ganger føles det som jeg går i Jesus fotspor. Det høres banalt ut, men for og sette det på spissen.
Jeg ønsker spre mitt lys for og hjelpe. Jeg gjør alt jeg kan. Men det føles som jeg korsfestes. Få henne vekk! Vi vil ikke se sannheten, vi ønsker ikke hennes lys.

Men Jesus sto opp fra de døde. Han er husket for den han er.

Om det skjer meg vet jeg ikke. Men en artig skildring.

SKYTSENGELEN I NYTT LIV

Mitt nye liv er helt totalt forskjellig fra mitt forrige. Fra og leve under et strengest regime til og kunne få vinger og fly.

Navnet mitt endret jeg og. Det og hete noe av mine forrige etternavn var ikke engang vurdert. De skulle byttes ut. Jeg ønsker ikke ha med meg noe fortid inn i mitt nye liv.

Ja mitt etternavn er skytsengelen. Mitt firma heter jo også det. Det firmaet har betydd mer enn noen kan Ane.

De menneskene som støtter meg der,betyr veldig mye. Anerkjennelsen gjennom mitt arbeide.

Mitt liv har alltid handlet om andre, men før var det på en annen måte. Jeg følte meg brukt i alle retninger. Levde et liv som jeg bare ønsker glemme.

Jeg satset de få pengene jeg hadde og startet opp firmaet for fullt ut i mitt nye liv. Livet mitt handler fortsatt om andre. Jeg brenner for å hjelpe mennesker frem i livet.

All min tid går med der. I går hadde jeg kontoret fullt av mennesker. Jeg inviterte på kaffe og kaker. Jeg sto for alt selv. Er gratis arrangement for og samle mennesker for et varmere samfunn.
Jeg må selfølgelig ha påmelding siden kontoret har begrenset plass.

Det og se gleden i menneskers øyne er betaling nok. Mange er ensomme, mange har veldig få rundt seg. Av forskjellige grunner. Selv kom jeg ut av vold og alle snudde ryggen til meg.
Slik er det, når mange ønsker lytte til løgnen. For meg ble livet sortert og du så klarere hvem alle var. Mye var sårt i starten, men jeg så raskt at alt var til det beste.

Det har vært en tøff reise disse to årene. Med alt og bearbeide, alle traumer og samtidig bygde jeg opp et firma. Uten noen som helst i ryggen. Det vanlige er og ha noe familie, Jeg hadde ingen.

Selv all motgang har jeg ikke latt meg bukke under. Selv stående helt alene uten en hånd og holde i. Men hvilke valg har man? Jeg er blitt mer og mer selektiv med hvem jeg åpner opp for.

Antar det er bedre og stå alene enn og slippe inn mennesker som bare er ute etter og bruke det man har, trykke en ned. Jeg er ferdig med det. Jeg finner meg ikke i alt lenger.

Mulig jeg kan passe i kategori einstøing. Jeg klarer meg fint alene. Mitt fokus er andre mennesker og samfunnet.

Jeg opplevde selv samfunnets kalde side. Og ser det stadig. Vi er opptatt av oss selv og de godene vi kan få. Mye vil ha mer mentalitet. Istede for og våkne og se verdiene i livet.

Det er ikke slik at du ikke kan unne deg noe, men det er alltid noe man kan dele. Tid? Kaffekopp? Lytte?

Jeg eier ikke gull og glitter, sannheten er at jeg eier kun en bil som har gått lengre enn langt. Og jeg er redd at når den stopper da er det sykkelen fatt. Det er ikke penger til en ny. Jeg tenker alltid på om jeg trenger bruke den. Jeg må bruke den på jobb. Utover det unngår jeg reise rundt og kjøre unødvendig. Dette medfører jo at jeg blir mye hjemme selvsagt. Men slik er det, man må innfinne seg med situasjonen.

I mitt nye liv har jeg lært meg og flyte med.Dvs at jeg tenker at alt ordner seg når jeg sårt trenger det. Jeg mener at vi ikke må la bekymringer ta for stor plass. Jeg kunne bekymret meg døgnet rundt fordi at hvis bilen ryker, hvis jeg blir syk så går firmaet nedenom. Der har jeg til tider hatt bekymringer, men igjen det og kaste de vekk.

Jeg har til tider vært så sliten at nesa nermest har vært i veggen. Jeg er dårlig på og sette grenser for meg selv. Jeg kjører på til jeg nesten ramler sammen. Du kan tenke deg selv.. etter så mange år i et tungt liv. Nedkjørt og ut på livets vei. Nesten ingeting og leve på, hopper ut i firma. Man vil jo få det til og kjører på.

Når jeg ser tilbake nå bare fra tidlig i høst. Jeg startet kurs i sommer, jobbing sene kvelder og helger. Jeg våknet mandag morgen og klarte knapt stå rett, jeg var så svimmel.. jeg var rett og slett utslitt. Jeg skjønte jo det selvsagt selv. Så jeg roet kraftig ned noen dager. Ofte holder jeg på med mye annet i tilegg til timer med kunder. Når jeg har vært så sliten har jeg måttet hvile meg mellom timer det jeg kan av tid mellom.

Livet er visst ikke for pyser sa noen. Og ei sa til meg: når skal livet ditt roe seg da Line?

Ja det venter jeg på. At roen skal senke seg. Jeg liker at det skjer ting. Handler ikke om det, jeg liker ha hundre jern i ilden. Men den følelsen av og alltid føle du må drive deg videre for og få stabilitet i livet. Få meg et eget sted og bo er drømmen. Som jeg eier, et sted jeg kan sette drømmene ut i liv. Samle flere mennesker. Jobbe med og få mennesker fremover.

En gård er drømmen, med dyr, hester, hunder og katter. Dyrene skal og hjelpe menneskene.

Jeg har mange drømmer og alle handler om at mitt liv ikke handler bare om meg.

Jeg håper snart jeg kan fly videre.

NÅR SOLEN GÅR NED drømmeland

Når solen går opp og solen går ned. Jeg elsker soloppganger og solnedganger. Sitte og se på et vakkert landskap i endring mens solen forsvinner. Blomstene som lukket seg for kvelden. Når mine øyne skal lukkes for hvile, for søvn.

Når jeg farer inn i drømmeland. Der i drømmeriket er jeg fri, fri som fuglen. Ingen bygdedyr kan følge med. Jeg kan fly over enger med vinger, jeg kan ta meg rundt over hele verden. Ingen dømmer meg, alle ser meg som jeg er.

I drømmeland der sannheten bor. Der løgnene ikke finnes, men kun blir avslørt. Der sannheten seirer. Der løgnhalsene blir avslørt, der får de ikke støtte av andre som også har noe og skjule. For det er slik i denne fysiske verden vi mennesker lever i. De som ofte støtter hverandre i løgner er de som ofte selv har svin på skogen.

Noen ganger er ikke drømmene lystbetonte. Noen ganger handler de om sannheten jeg senser. Men i drømmen blir vist. Løgn etter løgn på rekke og rad.

Jeg drømte om utroskap i forholdet mitt, år etter år. Drømte jeg om at noen lå i en seng, ansiktet på kvinnen var skjult. En person kom til syne. Drømmene ble flere og flere. De ga seg ikke før jeg kom inn i mitt nye liv. Da dukket ansikter opp, plasser.

Det jeg hadde senset i alle år var tilfelle, når jeg innså at det var sant sluttet drømmene. De gir seg ikke før du tar imot sannheten.

Jeg sanndrømmer mye, jeg drømte at mamma skulle dø, om 1 år dør hun Line. Og det gjorde hun.

Dattern min var alvorlig syk for mange år siden, jeg drømte natt etter natt at jeg reddet henne fra døden. Drømmen ga seg når legene fant ut hva som var feil.

Jeg drømmer om hvor jeg skal bo, jeg drømmer om arbeidet mitt og hva jeg skal videre.
Jeg drømmer om mennesker som ikke vil meg godt. Jeg får hele tiden beskjeder om hva som skjer rundt meg som kan påvirke meg dårlig. Som uendelig liste med beskjeder.

Jeg drømmer så klart, så tydelig. Som og se på filmer du setter på TV. Det er slik jeg ser livet mitt. Som en film, en uvirkelig film. Jeg har bearbeidet så mye at det ligger tåkete bak i fortiden. Jeg har lukket dørene.

En dør er ikke lukket helt, jeg ønsker sannhet, jeg ønsker rettferdighet. Jeg har vurdert en periode om jeg bør ta det siste skrittet som jeg burde tatt for lenge siden. Et endelig slag for sannheten.

LØSER MIN SITUASJON MED OG HJELPE ANDRE

På vei i mitt nye liv så ble alt borte. Det har jeg skrevet om før.
I starten var følelsen todelt, jeg var lettet over og ha kommet videre fra enkelte mennesker. Samtidig sårende at ingen lot høre fra seg. Som om jeg ikke eksisterte lenger. Jeg kom meg ut av noe svært vanskelig.

Var det jeg som skulle ringe rundt og fortelle hva jeg har vært gjennom. Krisesenteret talte for seg. Men ryktene har haglet. Jeg har gjort alt for og overse de. Jeg har fokusert frem. Løgnene hagler regelrett. Men slik er det, noen elsker sverte andre når de har mulighet. Jeg har bevist at jeg står støtt selv om jeg står helt alene.

Jeg brukte de pengene jeg hadde med meg inn i mitt nye liv til og starte noe for og hjelpe andre. For det er jobben min. Alt handler ikke om penger. Nei jeg eier kun en bil. Som har Gått lengre enn langt.

Men hva er viktig? De verdiene jeg fant på livets vei var menneskene som vil det vel. De er viktige!

Jeg brenner for sammfunnet. Som jeg lengter etter en HÅND når alt sto på. Men den kom aldri.

Derfor har jeg startet gratis kurs for voldsutsatte. Skal igang med del to av gjengen i november.

Jeg vet hvordan det er og stå alene, jeg kom meg raskt videre selv. Jeg fant verktøyene. Det har ikke vært enkelt og det ser slik ut. Det har vært lite hvile, hard jobbing. Jobbet hardt med meg selv, for og komme på beina samtidig som jeg dro andre.

Nå tenker jeg på og samle mennesker på flere måter. Kvelder med kake og kaffe og gode samtaler.
Det finnes flere mennesker som opplever livet fra skyggesiden. Det handler om og kunne bli sett og hørt. Respektert for den man er.

Nye bekjentskaper, jeg kan skape nye venner. Skape samhold i samfunnet. Det er det jeg ønsker.

Mange har spurt meg: Line hvordan rekker du alt? Jeg går på duracell batterier 🙂 He He.. Neida.

Men tenk deg selv da, alt er revet vekk. Jeg er mye alene. Jeg kan fylle tiden min med noe nyttig når jeg ikke arbeider. Jo da, jeg må ha tid for meg selv og. Men noe kan jeg sette av tid til.

Livet handler ikke bare om meg, det handler om og ta vare på hverandre. Det har vi glemt. Det er viktig og dele av det man har. Jeg har ikke mye, men noe tid har jeg. Dele av min tid, jeg kan lytte, jeg kan strekke ut en HÅND til de der ute.

Jeg tenker ha kaffe og kake møter på mitt kontor på Jessheim.

Skriv gjerne til meg om du ønsker dette.

HVEM ER DU LINE? Bygdedyret bestemmer!

Når man bor på små steder så herjer bygdedyret. Jeg har oversett det, latet som det ikke har vært der. Det kan ikke stoppe meg. Selv om jeg står mutters alene så får de ikke revet meg ned.

Jeg har vært gjennom en orkan av et liv, jeg er ikke alene om det. Det er ikke verre med meg enn andre. Men jeg har våget stå mer alene enn de fleste våger. Ærlighet er så viktig for meg. Og merket jeg noen ønsker bruke meg, lyver til meg gjentatte ganger så gidder jeg ikke.

Jeg står heller alene. Jeg klarer det fint. Men selvsagt ønsker jeg det egentlig var annerledes. Vi mennesker er skapt for og være flere. Men slik samfunnet har blitt, dw flokkene som skapes som ingen våger gå ut av. Du må mene de samme som de andre. Jeg orker det ikke. Står heller utenfor alene.

Jeg vet bygdedyret herjer ang min fortid. Mange vet visst bedre enn meg hva jeg har levd i.
Jeg kan godt overlevere de skoene jeg har gått til dere så dere kan se. Mange vil nok få sjokk.

Jeg har gjort meg opp en mening. Jeg skal når jeg er klar legge ut en video om mitt liv. Jeg er lei spekulasjoner og oppdiktede rykter om hvem jeg er. Dere skal en dag få sannheten servert på sølvfat.

Den dagen gir jeg helt blaffen. Jeg er lei av og bli skrå øyd sett på. Utpekt til selve ulven.

Jeg nermer meg at begeret har rent over for lenge.
Jeg forstår at mange lurer, jeg har aldri fortalt hele sannheten. Den har kommet i små biter.

For det er enkelte som er flinke til og servere historier om hvem jeg er som ikke stemmer med sannheten. For de beskytter seg selv. Dette har endt i et hav av rykter. Ja jeg har følt meg svertet fra topp til tå.

Tro ikke at jeg gir meg selv om det er tøfft, selv om jeg står helt alene. Jeg har likvel mot, jeg har likevel ressurser til og gjøre det som trengs.

Jeg nermer meg med stormskritt et punkt hvor alt brister i meg, jeg gidder ikke holde tilbake sannheten lenger.

Jeg er sliten og lei av dette. Jeg er lei av og alltid ta skylden for alt. Lei av og bli fremstilt som en dritt, lei av og være ulven.

Hele mitt liv har jeg gjort som alle sa. Jeg hjalp mennesker selv i et liv med vold. Hadde jeg blitt der to år til hadde jeg ikke levd. Jeg var så utmattet på slutten.

Jeg gidder ikke gjøre som alle sier lenger, dette er mitt liv.

En bok kommer og om mitt liv. Så sannheten skal slettes ikke holdes tilbake.