HVEM ER DU LINE? Bygdedyret bestemmer!

Når man bor på små steder så herjer bygdedyret. Jeg har oversett det, latet som det ikke har vært der. Det kan ikke stoppe meg. Selv om jeg står mutters alene så får de ikke revet meg ned.

Jeg har vært gjennom en orkan av et liv, jeg er ikke alene om det. Det er ikke verre med meg enn andre. Men jeg har våget stå mer alene enn de fleste våger. Ærlighet er så viktig for meg. Og merket jeg noen ønsker bruke meg, lyver til meg gjentatte ganger så gidder jeg ikke.

Jeg står heller alene. Jeg klarer det fint. Men selvsagt ønsker jeg det egentlig var annerledes. Vi mennesker er skapt for og være flere. Men slik samfunnet har blitt, dw flokkene som skapes som ingen våger gå ut av. Du må mene de samme som de andre. Jeg orker det ikke. Står heller utenfor alene.

Jeg vet bygdedyret herjer ang min fortid. Mange vet visst bedre enn meg hva jeg har levd i.
Jeg kan godt overlevere de skoene jeg har gått til dere så dere kan se. Mange vil nok få sjokk.

Jeg har gjort meg opp en mening. Jeg skal når jeg er klar legge ut en video om mitt liv. Jeg er lei spekulasjoner og oppdiktede rykter om hvem jeg er. Dere skal en dag få sannheten servert på sølvfat.

Den dagen gir jeg helt blaffen. Jeg er lei av og bli skrå øyd sett på. Utpekt til selve ulven.

Jeg nermer meg at begeret har rent over for lenge.
Jeg forstår at mange lurer, jeg har aldri fortalt hele sannheten. Den har kommet i små biter.

For det er enkelte som er flinke til og servere historier om hvem jeg er som ikke stemmer med sannheten. For de beskytter seg selv. Dette har endt i et hav av rykter. Ja jeg har følt meg svertet fra topp til tå.

Tro ikke at jeg gir meg selv om det er tøfft, selv om jeg står helt alene. Jeg har likvel mot, jeg har likevel ressurser til og gjøre det som trengs.

Jeg nermer meg med stormskritt et punkt hvor alt brister i meg, jeg gidder ikke holde tilbake sannheten lenger.

Jeg er sliten og lei av dette. Jeg er lei av og alltid ta skylden for alt. Lei av og bli fremstilt som en dritt, lei av og være ulven.

Hele mitt liv har jeg gjort som alle sa. Jeg hjalp mennesker selv i et liv med vold. Hadde jeg blitt der to år til hadde jeg ikke levd. Jeg var så utmattet på slutten.

Jeg gidder ikke gjøre som alle sier lenger, dette er mitt liv.

En bok kommer og om mitt liv. Så sannheten skal slettes ikke holdes tilbake.

IKKE SOM DE ANDRE

Det handler ikke om at jeg er noe bedre enn andre hvis du kom inn på de tankene. Tvert imot, jeg har mye av livet hatt dårlige tanker om meg selv. Av forskjellige grunner.

Hvorfor føler jeg meg ikke som de andre? Før så forsto jeg ikke selv. Men det er som om det er blitt mer klart for meg. Selv om jeg på et vis forsto det til en viss liten grad før og.

Jeg ser mye på en helt annen måte enn mange. Men jeg vet flere ser ting som meg. Det er ikke det, men jeg tror heller ikke vi er overalt.

Evnene mine er nok en årsak. Jeg føler og senser mer enn jeg ofte forstår. Jeg lærer meg enda de og kjenne. Men og fordi jeg stadig får mer evner. Mer og lære seg og forstå.

Jeg har alltid følt en ensomhet. Selv med mange rundt meg. Nå i dag har jeg kun mine to døtre. Alt annet er revet bort.

Jeg syns venner er vanskelig. Jeg har hatt rydding i mange omganger gjennom siste årene.
Det er ikke noe dramatisk over det. Jeg bare går videre. Jeg ønsker mennesker rundt meg som viser respekt, som ser meg som jeg er. Som har en positiv energi. Jeg ønsker ærlighet.

Jeg har tiltrukket meg mennesker som ønsker henge med på lasset, henge med på min energi. Og lassene har ofte vært svært tunge og dra. Mår man da velger gå videre fra de vennene så ble det en lettelse.

Jeg er åpen og utadvendt, jeg ser det gode i mennesker. Dømmer de ikke for sine feil.

Jeg går videre. Jeg står helt alene, for mange er det svært skremmende. Men for meg mye bedre enn og føle at noe er feil. Eller at noen henger på meg for og utnytte meg. Jeg er en giver, jeg gir av meg selv.

Har siste uken hatt en del tanker rundt dette. Jeg skal gi av meg selv i mine prosjekter. Kursene for voldsutsatte er gratis.

Jeg må selv sette grenser for min fritid. Som svært sjelden har vært bare fritid. For jeg har ofte endt opp med og gjøre ting for alle andre. Men nok et nok. Timer må bestilles. Jeg skal leve jeg og.

Jeg har fått spørsmålet: Line føler du deg ikke ensom når du ikke har noen rundt deg? Jo noen ganger kjenner jeg selfølgelig at ensomheten er der. At jeg skulle ønske at jeg hadde noen rundt meg som så meg slik jeg er. Jeg drømmer om det, men mulig det blir med en drøm.

For uansett hvordan jeg vrenger og vrir på det så skiller jeg meg ut. Og igjen, ikke fordi jeg er bedre enn noen annen. Men jeg merker hvordan andre behandler meg. Jeg finner meg ikke i alt lenger.

Jeg lever gjennom mange dimensjoner. Og for mange lurer de nok på hva det dreier seg om. Feks og ha komtakt med andre siden er og ha komtakt med en dimensjon. Jeg har kontakt med utallige dimensjoner. Dvs vesen i enden av de 7 univers. Det høres svevende ut. Og du kan tro om du vil, eller ikke tro. Det er opp til deg. Jeg dømmer deg ikke for det du tror på.

Jeg har min sannhet og du din. Jeg snakket med andre siden som jeg snakker med DEG her. Det er naturlig for meg.

Når veien er tøff står mamma og pappa ved sengen min. Min farfar sitter på sengekanten og forteller meg at det feks kommer en tøff periode.

Det er ofte folksomt med sjeler rundt meg. De er mine «venner». Jeg rådfører meg med de. De forteller meg hva jeg skal gjøre.

De griper ikke inn hvis det er meningen jeg skal feile for og lære.

Jeg har vært sint på de, akkurat som om det hjelper. Jeg har ofte følt at de kunne sagt at noe var feil når jeg spurte. Jeg har følt noe har skurret, men de advarte meg ikke. Fordi jeg skulle lære. De kunne ikke røpe at jeg følte rett i at noe var feil. De sa: Line du skal inn i dette. Det er riktig.

Når jeg forsto det var feil ble jeg forbanna på de. Jeg kjente det, men de dro meg inn i det. Jeg forstår, jeg lærte av det.

Veien min har lært meg mye om mennesker. Hvorfor de gjør som de gjør. Deres adferd og hvorfor deres adferd er slik.

Jeg blir sendt inn i læring som jeg tar med meg videre.

Den mest skremmende læringen er om samfunnet. Jo visst finnes det masse flotte mennesker som gjør mye for sine medmennesker. Men jeg syns det er mye egoisme. Mye handler om og mele sin egen kake. Det er liksom vikstigst. Jeg forstår det ikke.

Ja, jeg er en ensom ulv. Jeg er heldigvis ikke en person som sitter med hendene i fanget. Jeg har mye ideer og prosjekter.

Jeg ønsker lage fotspor i sanden som forblir der. Jeg ønsker endre noe, til det bedre selvsagt. Jeg er opptatt av at alle skal ha mulighet for et bra og verdig liv.
At samfunnet kan bli varmere enn det er nå.

Jeg kjemper nok for det til livet tar slutt. Ja, jeg har mange ganger følt at nå pakker jeg sakene og flytter. Følt for og legge ned alt jeg driver med. Det har vært så mye motstand. Men jeg reiser meg igjen og igjen.

Det som driver meg mest er at jeg ser at jeg endrer liv. Den takknemligheten jeg kjenner i energien gjennom mennesker gir meg så mye.

Det og kunne gi andre muligheten for et lettere liv. Gir og meg et håp om at min vei blir lettere.

Jeg har vært ærlig om ganske mye. Men mye jeg og ikke deler. Det har vært ekstremt mye og stå i siste året. Samtidig skal man jobbe mye, konsentrere seg om kunder. Fokuset har hjulpet meg, tilbakemeldingene fra kundene. Jeg har ikke ord for hvor mye det har drevet meg fremover.

Livet er ikke for pyser sies det. Jeg myter livet når jeg kan. Det er likevel bedre enn jeg kan huske.

Og veien går videre, det ser lysere ut fremover.

TA MIN HÅND prosjektet/ voldutsatte

TA MIN HÅND prosjektet startet jeg for litt over to år siden når jeg selv satt i en vanskelig situasjon i livet. Jeg kjørte meg helt fast. Redselen tok overhånd.

Prosjektet reddet livet mitt. Jeg skapte selv miraklet. Mens jeg i virkeligheten hadde ropt etter en HÅND for hjelp.

I dag starter jeg et prosjekt for voldsutsatte.

Jeg skal ha kurs for å hjelpe andre videre etter de har kommet seg ut av vold. For det er ikke slik at når man er ute av vold så er alt over.

Det er traumer og ettervirkninger. Voldsutøver som henger på. Man tenker og føler man har blitt satt fri, men likvel ikke fri fordi voldsutøvere plager voldsofret sitt kan gjøre i årevis.

Det er et ordtak som heter: du vet det ikke før du har opplevd det.

Jeg jobber med mennesker hver dag. Jeg star de videre i livet. Jeg motiverer de, bruker livserfaringer min og mine evner, jeg kaller meg en spirituell coach. Jeg rydder vei for mennesker. Får de til å se lyset i livet igjen. Til og finne motivasjon til og ville leve og kjenne glede.

Kurset vil gå over ca 5 timer. Jeg starter med et foredrag om min reise og hvordan jeg snudde mitt liv raskt. Jeg fant noen verktøy på min vei.
Det blir samtale i gruppe. Meditasjon hvor jeg leder dere gjennom og forløser i dere.

Jeg gleder meg stort til dette. Og det blir nok flere kurs som blir satt opp. Jeg brenner for dette.

Kurset er gratis.

Kursene er på Max 6 deltagere. Dette kurset har kun 3 ledige plasser nå etter jeg la det ut i dag.

Ønsker du være med? Har du kommet deg ut av et voldelig forhold?

Kurset går på Gotaasallen 2A 2050 Jessheim.

Send sms:97779824.

ALLE MENNESKER TRENGER TRYGGHET

Alle mennesker ønsker føle en trygghet. Jeg må si at livet har vist meg mye utrygghet selv med mennesker rundt meg. Så den dagen jeg sto helt alene var det tøfft, men jeg innså raskt at mye er falsk trygghet. De er ikke der når du trenger det.

Jeg har lært mye av og stå så alene. Stole kun på meg selv. Venner har kommet og gått. Mange har kommet innom kun for og komme innpå meg og få noe ut av det. Da går jeg videre. Jeg ønsker varige, bunnærlige vennskap. Noe som ikke er enkelt.

Heldigvis er jeg ikke en person som setter meg med hendene i fanget. Ja jeg har kjent på mye utrygghet,jeg har ingen som tar meg imot når jeg faller. Ingen til og støtte meg og si: Line dette får du til! Line stå på, det du gjør er bra. Jeg har bare meg selv og stole på.

Dette er min læring, det er slik jeg ser det. Ikke noe og deppe for, se hva man får ut av det man lærer. Jeg ser at jeg står stødig uansett hvor mye som raser rundt meg.

Jeg er sta og vrang, det har fått meg hit. Men misforstå meg ikke, jeg lengter noen ganger etter og ha mennesker rundt meg. Noen som sier: Line si ifra hvis du trenger hjelp med bilen. For biler er jeg dårlig på .. He He. Jeg har jo tenkt tanken, jeg burde lært meg skru litt. Jeg liker lære, jeg liker være selvhjulpen. Fordi jeg har vært det mye av livet. Jeg sitter ikke og venter på at noen skal hjelpe meg flytte en sofa, da tar jeg den på ryggen da. Det har skjedd.. He He.

Men tilbake til dette med trygghet. Det er mye utrygghet i samfunnet. Fordi vi står ikke nok sammen. Alle sitter på sine tuer. Men en annen ting er og at vi bør finne tryggheten i oss selv og. Lære oss og stå på egne ben. Men det er ikke det at andre ikke skal kunne hjelpe deg.

Men mange måper når jeg forteller om min reise. Hvordan klarte du det? Jeg klarte det helt fint.

Jeg fant meg selv og min styrke. Jeg forsto jeg klarte så mye mer enn noen grader prentet inn i mitt hode. Takket være mitt pågangsmot og stahet klarte jeg og å starte er firma midt i traumer, angst og utmattelse. Ikke spørr meg hvordan jeg har klart dette. Uante krefter har kommet min vei. Men og en uendelig glede og frihet over og endelig være fri!

Jeg var utslitt, men yrende glad!
Jeg ville bare leve og atter leve.
Ja jeg var sekunder fra og ende livet før jeg kom meg videre i livet. På kort tid snudde jeg alt. Startet firma, bygget meg selv opp.

Alt det gamle var revet bort. Jeg savner det ikke det dugg. Jeg står heller alene enn og leve for andre.

Det er ikke så vanskelig. Alle kan klare det. Jeg er et menneske jeg og, føler nok at vi mennesker ikke er skapt for å være helt alene. Men bedre helt alene enn og ha mennesker rundt meg jeg ikke føler trygghet rundt likvel. Jeg ønsker ærlighet, samhold og respekt. Uten det lever jeg heller alene.

FOTSPOR I SANDEN SOM ALDRI FORSVINNER

Jeg går mine skritt dette livet i håp og tro om og endre noe. Det ligger så dypt i meg. Det og endre samfunnet, det og gjøre mitt for en bedre verden.

Og jeg har holdt på slik liv etter liv. Motstand liv etter liv. Drept for mine budskap. Jeg klarte ikke holde munn. Jeg ytret mine meninger i liv før og. Prøvde alt jeg kunne og få mennesker til og våkne. Til å se at det ikke er lurt og leve i løgn.

Jeg stjal fra de rike og ga til de fattige. Dette kjenner jeg nå og, rike mennesker som gnir på pengesekkene sine. Hva er vitsen??? Ja jeg spørr?

Hva er livet uten og dele? Det gjør meg så godt og dele. Så god følelse og hjelpe noen. Jeg forstår ikke de skylappene mange har.

Mange er sikkert nabo til mennesker som er fattige, men deler de av noe?
Det er grunner for at verden er slik den er. De fleste sitter på kaka si selv uten og dele. Den har de fortjent tenker de. Jo da, jeg mener ikke at de ikke skal unne seg noe. Men fader får da være grenser. Se deg om!

Jeg har grått mange tårer på min vei. Jeg har opplevd samfunnet fra den grå mørke siden. Fra og komme meg ut av noe som hadde vart alfor lenge. Til og oppleve at alt snudde meg ryggen. Der sto jeg, alene på livets vei.

Det kan ikke forklares med ord engang det jeg følte. For etter det jeg hadde vært gjennom føltes det som om jeg hadde fått skylden for alt. Ikke uvanlig for slike som meg i min situasjon. Jeg kunne sikkert ringt rundt og bedyret min uskyld. Men hva er vitsen? For å overbevise de om hva jeg har opplevd?

Det hadde skjedd for mange ting før det som gjorde de klar over fakta. Men vi velger tro hva vi vil. Jeg godtok det.

Men som jeg har kjempet for å holde meg på bena i alt. Økonomisk, med traumer som slo meg i bakken. Jeg var utmattet, men glad for å endelig leve. Jeg ser i ettertid hvor sliten jeg var. Men jeg fant glede i de små ting som jeg alltid har gjort.

Jeg kastet meg ut i firma for å skape egen arbeidsplass midt i alt jeg måtte gjennom. Det var så mye stormer og motstand fra fortiden at dere aner ikke. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at nå greier jeg ikke mer. Jeg var så sliten at jeg så ikke land i noen retninger. Stående alene, de fleste har familie rundt seg. Jeg hadde ikke noe. Ingen som ringet seg rundt meg.

Det var motstand fra så mange retninger at jeg aner ikke hvordan jeg har klart dette. Men livet er fortsatt ingen dans på roser. Dette året har vært heftig som aldri før.

Så mye motstand når jeg åpnet lokale. Jeg møtte nesten veggen. Det var selvsagt og fordi jeg jobbet nesten døgnet rundt.

Jeg forundrer meg mye over samfunnet. Når man kommer ut av noe vanskelig, du står nermest helt alene. Forvent ikke hjelp, de ser deg ikke.

Ja jeg har vært redd mange ganger, jeg er ikke redd for å si det. Hvem skulle hjelpe meg hvis alt gikk galt? Jeg hadde ingen i ryggen. Jeg kunne ikke fokusere på det, jeg måtte gi alt, sette fokuset fremover, det har reddet meg.

Jeg har grått meg i søvn mange netter. Når ensomheten har revet i meg. Du har kun deg selv og stole på. Ingen og støtte deg til.

Når stormene har vært som verst har jeg lurt på om det er mer og hente dette livet. Skal det være slik kamp og ville mennesker godt.

Ja jeg har vært åpen om at jeg har levd i vold. Fordi jeg tenkte jeg kan hjelpe andre. Det er få som våger snakke om dette. Jeg ønsket være en støtte for andre.

Jeg ønsker endre samfunnet. Det er mye utrygghet, vi kan alle havne alene av en eller annen grunn. Og hvem hjelper oss da? Nei du får klare deg selv. Du har bestemt det selv. Det fikk jeg høre av noen. Ja gudskjelov for at jeg bestemte meg, klarte komme meg ut. Eller hadde jeg ikke vært her i dag dessverre.

Jeg gir mye av meg selv i mitt arbeide. Jeg har gitt litt for mye utenom også. Men det er jeg som må sette grenser. Jeg er en giver og det faller ofte naturlig for meg og bare hjelpe og hjelpe. Jeg er ikke penge fokusert. Jeg lar meg lett utnytte.

Ja innimellom holder jeg på å gi opp alt, legge ned firmaet og flytte langt unna. Jeg har følt mange vil ha meg vekk. Kanskje får de som de ønsker.

Men uansett hvor jeg er vil jeg vil oppleve motgang og stormer. Jeg er ikke som andre, det har jeg på et vis innsett. Ikke at jeg er noe bedre. Men jeg ønsker en endring og det ønsker ikke alle.

Jeg er muligens stor i kjeften, Dvs at jeg våger ytre hva jeg mener. Jeg har holdt munn for lenge dette livet. Jeg har mye på hjertet som ikke har kommet frem enda. Jeg venter på rett tidspunkt.

Jeg ønsker bare at mennesker skal våkne. Se at vi alle må gjøre noe for og endre samfunnet. Vi kan ikke holde på som før.

Takk for at du leste mine ord.

KLARA KLOK SITTER KLAR

Jepp klara klok har døgnåpent. Rene ugla med gjennomstrømning av mennesker Som sliter. Ja det er min oppgave i livet, hjelpe mennesker fremover. Det har blitt mitt arbeide. Mitt levebrød.

Det ligger en del uskrevne regler om oss med evner. Og de jeg har hørt er ofte slik:

Du skal ikke ta betalt du skal jobbe gratis,
Du skal alltid hjelpe til alle døgnets tider, du skal stå på for andre uansett, du skal ikke tro du er noe.

Dette er litt av de. Ja jeg er glad i mennesker misforstå meg ikke. Jeg ønsker alle mennesker vel, skulle gjerne ønske jeg ikke trengte hvile og ikke trengte søvn. For da kunne jeg holdt på slik noen ønsker. Og at jeg ikke trengte et sted og bo og ikke mat.

Ja noen tror jeg sitter på en holden gullgruve. Sannheten er at jeg eier ikke nåla i veggen. Jeg leier sted og bo, eier en bil som snart har gått lengre enn langt nok.

Jeg har to husleier som må betales. Så nei jeg kan ikke bare jobbe gratis.
Jeg har hele min vei gitt mye av meg selv uten betaling. Mye dere ikke ser. Jeg gir ofte mennesker lenger timer enn de betaler for.

Min fritid er ikke alltid fritid, meldingsboksen hagler inn med meldinger.
Og jeg blir jo glad hver gang noen ønsker time, jeg lever jo av dette.

Men jeg møter stadig mennesker som ønsker utnytte seg av meg. Som later som de ikke har råd. Men som trenger sårt hjelp. Jeg har gått på den noen ganger for mye.

Empaten som jeg er har gitt og gitt. Jeg kan jobbe døgnet rundt. Noen skulle ha fiksa det, noen lurer på om jeg bare kan sjekke det. Hun er mye syk, han sliter med det.
Jeg er faktisk bare et menneske jeg også.

Begeret er fullt, jeg blir utkjørt hvis jeg holder på og ta på meg alt.

Det er bare jeg som kan sette grensene. Det er bare meg selv jeg kan skylde på.

Andre siden har mast på meg en stund. Line sett grenser, du har dette som arbeide. Du skal ikke måtte rense alle fikse alle på fritiden også gratis.

Jeg er ikke opptatt av gull og glimmer. Penger er ikke alt. Derfor tenker jeg ikke slik. Men nå må jeg sette strengere grenser. Eller jeg ryker utfor.

Dette er et yrke hvor man lett blir brukt. Fordi jeg ønsker jo og hjelpe mennesker.

Du kan si det slik at når noen trenger feks rense en plass de eier. Og tror jeg gjør det på noen minutter. Når jeg i virkeligheten bruket 3 -4 dager på en tung rens. Og når jeg i tilegg holder på med det i tilegg til mitt vanlige arbeide med energier og mennesker. Da er ikke jobben 9-16.

Grensene blir satt som andre siden forteller meg nå. Jeg har et liv jeg og. Jeg har levd nok for andre før dette livet og er ferdig med det.

Nok er nok.

JEG ØNSKER BARE HJELPE MENNESKER FREMOVER I LIVET

Den spirituelle veien er ingen enkel vei. Likvel føler jeg mye har skjedd siste årene. Martha Louise er en av de som virkelig har banet vei og tatt imot mye stormer.

Jeg skal ikke påstå at veien min i det spirituelle har vært enkel. Hele veien har det vært mye motstand.

Jeg har undret meg mye over mennesker. Hva de kan få seg til å si, jeg har fått meldinger om hvor dårlig menneske jeg er. En mann skrev på siden min for to-tre År siden hvilken fittekjærrig jeg var som lurte mennesker. Det han skrev sa mer om han enn om meg. Det tenkte han trolig ikke over. Nett trollene har vært mange. Men jeg sto i det selv om livet mitt var vanskelig i tilegg og.

Jeg har virkelig aldri ønsket lure mennesker. Intensjonen er ren, om du vil tro det eller ikke. Jeg ønsker hjelpe mennesker.

Etter jeg kom inn i lokale ble ting mer heftig. Motstanden ble større, mørke stormer som kastet seg over. Jeg sto i den, jobbet og jobbet meg oppover mens det stormen bygget seg til tornado utover våren. Jeg var usikker på om jeg greide stå lenger. Med all motstand, jeg vurderte faktisk legge ned, få noen til og overta min del og flytte langt unna. Jeg orket ikke mer, og igjen var jeg nære den berømte «veggen». Det endte med at jeg la det på is.

Man skulle tro at når man virkelig ønsker hjelpe mennesker og har bevis på at man faktisk gjør det. Så skulle man tro at alle kanskje kunne støttet en istede for og motarbeide. Men mennesker ser det de ønsker se.

Det har vært en svært vanskelig tid siden februar. Det har føltes som jeg har dratt et lass som minst har veiet enormt mange tonn. For å komme meg fremover, for og få til målene mine.

Det har vært redsel for å ikke greie det, mye jobbing som krever mye av meg. Men dette er jo noe jeg vil. Så jeg har gitt på og gitt på. Jeg har falt, jeg har grått, jeg har vært oppgitt,sint og frustrert, har følt meg lurt av forskjellige grunner, men jeg har reist meg gang på gang.

Jeg har iblandt tenkt.. skal ikke ting skli lettere snart? Skal alt måtte være slik?

Jeg har gjennom sommeren flere ganger vært inne på tanken og legge ned alt. Jeg orker ikke mer. Jeg kan ikke holde på slik. Jeg går snart i dørken av å holde på slik. Så får de få det slik de ønsker de som føler jeg er i veien. Som yter denne motstanden mot meg.

Men gang på gang har jeg lagt det fra meg igjen og fortsatt. Tilbakemeldinger fra kunder som kommer tikkende inn. Line du er fantastisk! Line uten deg hadde ikke vår familie klart dette. Line alt har endret seg etter jeg startet hos deg.

Så glemmer jeg alt for en stakket stund. Når meldingene tikker inn fra mennesker. De verdifulle tilbakemeldingene.

Jeg har merket motstanden sterkere når jeg har delt tilbakemeldinger.

Jeg ønsker bare hjelpe mennesker, jeg ønsker være en samfunns ressurs. Kan dere ikke se det?

Er det evnene mine som skremmer? At jeg ser deg? Jeg er ikke en dømmende person. Jeg ser alltid det gode i mennesker. Ja jeg jobber med evnene mine, Men min livserfaring brukes også.

Jeg godtar at mennesker ikke forstår seg på mine evner. Jeg respekterer DEG, kan du respektere MEG? Er det for mye forlangt?

Jeg farer ikke med løgner, jeg er opptatt av og være en seriøs behandler. Jeg er ikke Gud. Jeg hjelper mennesker videre. Kommer du til meg med noe du burde vært hos legen med så sender jeg deg dit. Jeg er ikke lege.

Jeg har stått alene i snart 2 år. Jeg har ingen rundt meg som de fleste har. De fleste har en stor familie som ringer rundt de. Som står der støttende.

Jeg vet ikke hva fremtiden bringer selv om jeg ser deler av min.
Jeg har mål og ambisjoner om og hjelpe mennesker mer. Større prosjektet.

Men slik det er nå så vet jeg ikke om jeg selv holder veien ut. Denne motstanden kveler mye arbeidsglede. Jeg reiser meg hele tiden. Men hvor lenge kan man holde på slik?

Det eneste jeg ønsker i dette livet er og hjelpe mennesker. Fordi jeg selv vet hvordan det er og leve et vanskelig liv. Men i dette samfunnet er det ikke enkelt. Kanskje hadde det vært enklere i en annen kant av landet, eller i et annet land.

Jeg trodde og har følt at mitt arbeide ligger i området jeg bor, at her skal det være. Men jeg vet ikke lenger. Jeg lengter etter og få fred og få arbeide i fred.

Jeg er ærlig med dere nå, jeg har ikke noe og skjule. Ja jeg er ei jente med godt humør, jeg smiler og ler, men livet er ingen dans på roser. Det vet jeg fra før. Men jeg ønsker at tornene kunne bli borte nå. Jeg har det bedre på mange måter enn noen gang.

Men jeg ønsker arbeide med det jeg elsker mest av alt. Og jeg ser jo at jeg hjelper mange. Hvorfor skal det motarbeides?

ELSK MEG SOM JEG ER

Elsk meg som jeg er eller la vær. Jeg kommer aldri til og forandre meg for noen. Aldri igjen, ja jeg er tilpasningsdyktig. Noe som kan til en viss grad være viktig i et forhold.

Jeg trodde en stund jeg aldri skulle fikse og gå inn i et nytt forhold etter alt jeg har vært gjennom. Tenkte jeg var ødelagt. Noe jeg la raskt fra meg. Det hadde ikke gangnet mitt liv.

Det sies at man blir kresen som voksen. Man vet hva man vil ha. Og man legger til seg mye rare vaner av og bo alene.

Kresen er jeg usikker på. Jeg ønsker meg en vakker sjel, utseende er vakkert når innsiden er vakker. Ønsker meg en snill mann, en som respekterer meg for den jeg er. En mann som er snill, som elsker dyr like mye som meg.

Andre siden sa en gang: Line den mannen du skal leve med kan ikke være hvem som helst. Han må godta deg og den du er, godta ditt arbeide. Han må støtte deg i det.
Jeg aner ikke om han finnes. Jo egentlig gjør jeg det. Men om han noen gang kommer er vel en annen sak.
Jeg ser min fremtid. Men ser selfølgelig ikke alle små brikker.

Jeg ønsker noe varig, ikke noe flyktig. Da gidder jeg ikke. Jeg venter heller på det rette. Jeg lever heller alene enn og ikke føle det rette.

Jeg er voksen nå, lytter til mitt indre og følelser dypt i meg.

Det er vel ikke enkelt og starte på nytt når man er voksen.
Da er det ofte mine barn og dine barn. Det meste handler om respekt for andre mennesker.

Jeg tenker hvis du velger bli sammen med noen som har barn og mulig mindre barn enn du selv har, så har du og forpliktet deg til og ta en rolle.

Det tenker jeg man må skal man få det til og fungere. Hvis jeg hadde havnet i et forhold med en med feks mindre barn. Hadde jeg tenkt at jeg og kan bidra. Det hadde blitt helt feil for meg og stå på sidelinja og ikke hjelpe til eller bidra.

Da fikk jeg heller latt være gå inn i det forholdet. Slik er mitt syn på det. Ikke at jeg noen gang kunne erstattet moren. Det er ikke det dette handler om. Mer om å bry seg, være en del av en ny familie som blir skapt.

Jeg har ofte sett at mange går inn i slike forhold. Og at det er dine barn, det får du ta. Mens den andre ikke engasjerer seg det minste.

Jeg er mulig en stor smule gammeldags. Jeg hadde ønsker at alle skulle fungerere sammen. På en best mulig måte, det skjer ikke om feks jeg hadde sittet med hendene i fanget. Uten og bidra.. samarbeide er viltig om du ikke er den biologiske moren. Vet at mange møter utfordringer amg samspillet med barna.

Men la barna få nerme seg deg, gi de tid. Legg deg på dems nivå, vær den du er. Vær forståelsesfull, hjelp til der barnet lar deg hjelpe. Sakte men sikkert vil det gå seg til.

Jeg snakker ikke av erfaring. Bare av tanker jeg har gjort meg om dette. Og mennesker jeg selv har hjulpet.

Jeg har jo barn selv, jeg elsker barn og unge. Finnes ikke noe finere.

Så får jeg se hva livet mitt byr på. Et liv alene eller noen og dele det med.

VERDENS DAGEN FOR SELVMORDSFOREBYGGING

Hvordan forebygger vi selvmord? Dette er et vanskelig område. Fordi dette er ikke noe man ofte sier høyt. Sier man det så er man desperat etter hjelp. Det kan også misforstås som ønsket oppmerksomhet. Det er forbundet med mye skam. Du er egoistisk du! Tenker bare på deg selv. Jeg føler dette er en gjenganger som kommer fra de som nok ikke har opplevd og være så langt nede. De vet ikke hva det dreier seg om. Forståelig nok, kan jo unnskylde de der.

Jeg har vært der selv, det var mørkt dom i natten, jeg famlet i blinde. Fant ingen veier videre, jeg fant ikke lyset i tunnelen. Etter et vanskelig liv som brøt meg sakte men sikkert ned.

Jeg orket ikke mer rett og slett. Jeg var utmattet etter en svært lang ferd jeg ikke turte snakke om til noen.

Men følelsen av å sitte i dette mørke kalde, som om veggene dryppet kalde drypp mist i hodet mitt. Som tortur.. jeg fant rett og slett ingen vei ut.

Den smerten jeg opplevde KAn knapt forklares. I fosterstilling gråtende, trykket inni et hjørne så jeg ikke skulle syns. Følte meg i veien, alltid i veien, ikke bra nok. Du har ingen verdi Line, du er ikke verdt noe, ingen bryr seg om deg. Du ødelegger andres liv.

Jeg tenkte ut utveier og ende alt. For å skåne andre. Kjørte hvileløst rundt. Når jeg la meg om kvelden foldet jeg hendene og ba Gud om å stoppe hjertet mitt. Jer ville ikke våkne. Jeg orket ikke våkne. Det var ikke mer. Jeg hadde ikke mer og gi. Jeg var tom, mørk, utslitt, fortapt, mistet mer og mer kraft for hver dag som gikk. Kiloene rant av, mat var ikke viktig lenger. Noe jeg egentlig elsker, ingenting var viktig lenger, bare å slippe denne grusomme smerten inni meg.

Heldigvis reddet et lite lysglimt meg. Mirakuløst snudde jeg alt. Jeg aner ikke hvor jeg fikk styrken fra helt alene. Til å komme meg videre.

Et prosjekt ble dannet TA MIN HÅND. Prosjektet reddet livet mitt. Jeg snudde fokuset mot prosjektet. Egentlig var det jeg som ropte om en HÅND. Istede hjalp jeg andre.

Jeg ropte, men ingen hørte. Jeg ønsket nå og høre andre. Jeg følte samfunnet var kaldt, is kaldt. Det var min erfaring. Dette kunne endt så galt, sekunder fra faktisk.

Jeg vet hva det vil si og være der nede. Det er ikke alltid vi kommer dit fordi vi har dratt oss dit selv. Det kan ligge mange grunner bak.

Mitt hjertebarn var mennesker i vanskelige situasjoner. Voldutsatte osv.
Jeg ønsket støtte de. Jeg visste hva det innebar.

Jeg vet hva den ensomheten gjør. Hvor sårt det er. Hvor mange tårer jeg har felt fordi jeg så sårt ønsket noen kunne ta min HÅND.

Jeg ønsket noen som kunne omfavne meg og si: Line jeg tror deg, jeg skal ikke la deg stå alene og gå alene mer.

Istede sto jeg så og si alene. Ja det finnes mange sannheter. Men jeg har min sannhet. Har aldri ønsket ytre noe annet enn det sannheten sier.

Så til dere der ute hvordan forebygger vi?
Kanskje handler det mest om å være et medmenneske? Ikke være raskt ute med å dømme? Du vet kanskje ikke sannheten bak? Så lytt!
Tenker vi må begynne ta oss tid til hverandre. Bry oss mer, se hverandre.

Alt haster så innmari i dagens samfunn. Vi har ikke tid til å høre på hva andre sier. Ta oss tid til at de åpner seg.

Ta det på alvor når noen forteller deg at de sliter. Ja jeg vet at det finnes de som roper ulv uten innhold. Noen truer med det. Men hvis noen du vet om betror seg om at de ikke orker livet på den ene eller andre måten ta det alvorlig. Det koster ofte mye og si.

Og når de først sier det har det nok vart en stund. Mange har disse tankene i årevis. De dumper opp og ned som en Berg og dalbane gjennom livet.

Man føler seg utrolig alene i dette. Det er ikke noe man sier når noen spørr hvordan det går. De fleste skjuler det lenge. Dw planlegger i skjul.

Se dine medmennesker,stopp og lytt. Du kan endre mye ved å bry deg.

Mitt arbeide i dag er og hjelpe mennesker videre i livet. Som dere forstår sitter jeg på en stor læring fra mitt liv.

Det er ikke noe som gir meg mer enn å se et menneske ville leve igjen, ønsker og leve fra hjertet.

Det syns ikke utenpå at noen har tankene. I mitt tilfelle raste jeg ned veldig mange kg. Endret livsførsel av forskjellige grunner. Så ha øynene oppe. Vi kan ikke redde alle, vi har og et ansvar for oss selv. Men og for hverandre.

Gi av deg selv!

Jeg Takker for livet!

I JESUS FOTSPOR

Drøyt og skrive kanskje? Jesus er som de fleste andre. Det er vi mennesker som har opphøyet han til noe mer. Visst skilte han seg ut. Det er ikke tvil. Han ønsket at mennesker skulle leve i sannhet. Ikke følge løgnen.

Som dere vet har jeg rotet mye i mine forrige liv. Andre siden har før sagt til meg at jeg går i Jesus fotspor. I går så jeg hvorfor. Jeg har alltid hjulpet de fattige. Jeg har i de fleste av mine liv ledet mennesker til å følge lyset= sannheten. Jeg har levd flere liv enn jeg kan telle. Og i samtlige er jeg drept. Jeg var i veien for løgnene. De menneskene som ønsker herske. Som vil stå i makten og se ned på andre.

Jeg holdt ikke kjeft i mine forrige liv, jeg kjempet virkelig for rettferdighet. Jeg turte gå mot flokken liv etter liv. Og alle livene endte jeg som drept. Jeg var ikke redd døden. Jeg var ikke Redd for mitt eget liv. Jeg kjempet for alle andres.

Det samme gjør jeg i dette livet. Jeg forstår ikke urettferdighet, jeg forstår ikke hvorfor mennesker ikke deler. Hvofor de fleste rike skal sitte gnu på pengene sine. Jeg forstår ikke vitsen med å komme til makten, ha ordet i et land om man ikke sørger for rettferdighet og at alle skal bli behandlet likt.

I denne verden sitter det makt mennesker på troner som aldri burde sittet der. Det er grunner for at verden er skakkkjørt. Ja man kan skylde på at det ikke er lett å styre, ikke lett og fordele. Men i mine øyne er det ikke det som er problemet. De som sitter på tronene er opptatt av og mele sin egen kake. Ja det kan virke som de har medmenneskelighet. Men seriøst innerst inne fra ditt hjerte? Ser du det?

Hadde det sittet ledere på de største tronene som hadde ønsket en verden i balanse, som hadde ønsket fred, som hadde ønsket at alle ble behandlet likt så hadde ikke verden sett slik ut.

Ja vi alle har et ansvar. Hver og en av oss faktisk. Jeg mener vi har hatt for mye respekt for de på tronene. De snakker om demokrati, men kjører over med sine egne planer likevel.

Vi har egentlig ikke noe vi skulle sagt. Demokrati er en illusjon. Vi tror det er slik. Men det er ikke virkeligheten.

Dette er min sannhet og trenger slettes ikke være din.

Jeg har kjempet liv etter liv for rettferdighet, for at mennesker skal følge sannheten. Jeg gir meg nok ikke med det. Selv om jeg hvert eneste liv møter enormt med motgang.

Rart at man skal møte motgang for det som gjør livene våre bra.

Jeg er ikke som andre og vil aldri bli det.
Jeg er en ensom traver. Jeg ser verden på min måte.