Hvor ble det av støtten av nonnene?

Jeg måtte snakke med Gud i dag. Hver gang jeg har tvilt på min vei har nonnene kommet.. Men nå har de ikke kommet. Jeg lurte på om de hadde gitt opp hele meg. For denne veien har vært krevende. Det og stole på alt jeg får og ser ang min fremtid. Jeg har liksom ingen som kan bekrefte det annet enn meg selv. Det er ingen jeg kan spørre. Man blir ensom med opplevelsene. Gud sto på smilebåndet da jeg spurte om nonnene .. Vi har ikke gitt deg opp fortalte han med litt latter i stemmen. Du trenger de ikke lenger. Gjør jeg ikke?? Du vet sa han.. Vet jeg ? Ja du vet i ditt indre.Ja , men dette er vanskelig fortsatte jeg. Jeg vet du har hatt en tøff vei Line.. Ting vil bli annerledes snart. Snart???

Kan tro jeg har hørt det ordet mye. Jeg vet at de jobber iherdig på andre siden for å få ting i boks. Men for ett lite menneske på jorden som føler seg alene med å oppleve det hun gjør og det hun ser er denne veien stup bratt! Jeg har spurt de om hvem som skal tro alle mine opplevelser. Det er vanskelig for meg å tro at jeg skal få noen til å tro på det. Jeg har kommet langt på boken min. Jeg har fått beskjed om å skrive den av de.. Noen vil kanskje føle det høres ut som eventyr. For meg er opplevelsene mine virkelige. Jeg har tvilt mye.. Og gjentatte ganger har andre siden sagt jeg må tro og ikke tvile. Noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke så min egen fremtid. For det er tungt å vite.

Jeg får alt sterkere og sterkere og klarere, allikevel tviler jeg på det som jeg ser skal skje. Det gjelder jo ting om meg selv. Hva venter jeg på?? Jeg prøver leve her og nå og kjemper for å se lyset i tunnelen der borte. Jeg ser englene høyt oppe mens jeg snakker om alt dette med Gud.. De har runde gode barneansikt, de smiler til meg som om de forteller meg at Line dette går bra.. De skakker på hodet .. En støtter hendene under haken og titter ned på meg med de nydeligste øyne. Kom de for at jeg skulle bli glad av å se de? De er så vakre .. Jeg vet jeg har all verdens støtte i engler, Gud og Jesus. Hva andre tror bryr meg ikke lengre. Vi har alle våre sannheter og ingen er feil.

7 kommentarer
    1. Fint skrevet og jeg kjenner meg mye igjen:) Jeg tror vi trenger å stå litt alene i det også, for å klare å finne det som er innerst inne. I perioder føler jeg kontakten er borte og så løsner det og bedkreftelsene hagler inn igjen, bølger i liv:) Jeg husker jeg lagde et bilde en gang og kalte det bølger i liv, jeg var kanskje ikke så borte som jeg trodde:)

    2. Mariann Sæther Tokle: Godt å høre at du har det slik og , blir litt mindre alene. Ja det er viktig å lytte i sitt indre. Jeg gjør det, men ikke alltid lett å stole på at det er riktig heller, men det er usikkerhet mest. Spennende mer det bildet Mariann.. Ligger det på bloggen din? Hadde hatt lyst til å se det : ))

    3. Nei, det er et bilde jeg lagde i silke en gang for lenge siden, lenge før jeg ble alternativ. Det er rett og slett bølger av silke, i gult, rødt,grønt, blått, turkis, lilla, og det rare er jo at det er chakrafargene:) Kanskje noen av de første gangene jeg fulgte hjertet kanskje.:) Har du e-mail skal jeg sende det til deg, tror jeg har et bilde liggende, hvis ikke kan jeg ta et nytt. Men du må ikke forvente deg all verden, det er bare sydd med maskin og siksakksøm:)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg