Når veien og livet er tungt

Noen ganger ønsker jeg å rømme til ett sted langt bort. Når livet og veien blir så tungt at det kjennes som om hjertet mitt brister. Når jeg er så sliten at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg vidre. Når alt tårner seg opp over hodet mitt.

Veien min er finurlig staket ut før jeg kom til jorden. Pga min vei.. Akkurat nå har jeg i det siste vært så sliten. Jeg drømmer om natten om høye fjell jeg klatrer meg oppover. Jeg drømte at jeg prøvde å holde meg fast med neglene i noe jord i fjellet, jeg gled nedover, men kjempet meg oppover igjen. Det er akkurat slik det føles på denne veien. Skal aldri fjellene ta slutt? De er smertefulle å komme seg opp. Ensomt, slitsomt, jeg blir utmattet.

Jeg har utallige ganger tenkt på vei opp fjellene.. Jeg klarer det ikke!! Jeg orker ikke mer! La meg slippe. Kan jeg få leve normalt nå? Hvorfor all smerte? Hva er meningen? Blir jeg ett bedre menneske? Det handler om utvikling. Klatre seg oppover mot ny visdom. Men når jeg ligger der utmattet gir jeg blanke i all visdom. La meg få leve! Før nye fjell kommer er det kort hvile imellom.

Jeg glemmer heldigvis raskt mellom fjellene. Når alt slipper tak og jeg igjen kommer til meg selv så er det nesten glemt. Jeg har lært meg å kjenne tegnene på at mye fjell kommer. Jeg blir berg og dalbane i humøret.. En følelse av Forvirring, glad og sint om hverandre. Fjellene gjør at jeg kommer vidre og inn i noe nytt, dermed disse følelsene som raser.

Jeg biter tennene sammen og prøver i det lengste å ta meg sammen. Når det raser som verst så får andre siden og alle som følger meg høre utblåsninger om at nå hopper jeg av denne veien, dette orker jeg ikke! Jeg har tilogmed jaget de og bedt de la meg i fred. De klarer alltid å få meg på rett vei igjen.

Og de støtter meg og sier de vet hvor tungt jeg har det. De er der rundt meg hele tiden. Ja jeg blir lei innimelom. Skikkelig lei av å føle meg overvåket. Det er meningen jeg skal denne veien og de gjør alt for å stoppe meg fra og velge feil.

Jeg vil denne veien jeg og. Men til tider koster den så altfor mye. Jeg har vært så mye sliten siste årene at jeg har ikke klart å leve slik jeg ønsker. Veien tar alt. Jeg har nok med å holde meg på beina og å komme meg vidre.

Jeg er en ensom sjel. Men ikke alene. Jeg dømmer ikke de som forstår mine opplevelser og evner. Jeg forstår de. Jeg har selv på min vei tvilt mye på alt jeg ser. Men veien har gitt meg trygghet i meg selv og hvem jeg er. At jeg ikke trenger støtte for å være MEG.

Veien har gitt meg mye på godt å vondt. Den har gitt meg nye evner. Tett kontakt med andre siden og andre dimensjoner. Den har gitt meg innblikk og stor læring om andre mennesker. Jeg har lært meg å se mennesker som det de er. Alle mennesker gjør feil. Skal de dømmes for det? Nei.. Alle gjør vi feil, vi er her for å lære. Jeg har lært og se det fine i alle uansett. Jeg dømmer ingen for den de er.

Jeg har til nå 19 medaljer fra andre siden, den siste var for klokhet. Og for at jeg kan se utsiden og innsiden av en situasjon. Jeg har nylig motatt ett stort hjerte i gull fra andre siden. For at jeg ser det gode i alle mennesker. Jeg har virkelig betalt med mye tårer for de medaljene.

Jeg reiser meg igjen og klatrer meg oppover nye fjell. Ser ikke ut som jeg gir meg. Jeg har en sterk vilje, det har jeg alltid hatt. Har jeg satt meg ett mål så jobber jeg til jeg kommer meg dit. Det koster, men det er riktig.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg