KJÆRE MAMMA SKULLE ØNSKE DU VAR HER

Kjære mamma.. det er morsdag. Roser jeg gir deg over til andre siden der du er.

Mamma livet mitt er så bra nå. Jeg vet at du fryder deg over endringene. Du og pappa er stadig hos meg og forteller meg ting jeg burde vite. Dere er med meg selv om dere ikke lever med meg her.

Savnet etter dere har vært stort. Min vei har vært enormt ensom. Jeg har vandret milevis som i en ørken med tung ekstremt varm luft og lett etter vann. Noen ganger har livet gitt meg luftspeilinger .. jeg syns jeg har sett at jeg nermet meg store innsjøer. Jeg har hatt håp, men så har håpet sluknet.

Hvorfor er livet så komplisert? Hva gjorde jeg feil? Jeg vet nå at jeg gjorde ikke noe feil. Når jeg startet denne ferden med å stå opp for meg selv og ville være meg selv så strittet omgivelsene imot.

Noen ville ikke at jeg skulle forsvinne fra min kjente plass. Noen ville jeg skulle være bare akkurat der. Vite hvor de hadde meg.

Men du og pappa vet jo mamma at jeg var ikke meg selv der. Jeg er en liten rebell med meninger om samfunnet. Jeg vil være den jeg er og ikke slik noen andre vil jeg skal være. Jeg vil kjempe for rettferdighet og sannhet. Jeg vil at mennesker skal bry seg mer om hverandre. Hjelpe hverandre.

Jeg bryr meg om andre mennesker, jeg elsker dyr. Du husker jo mamma hvordan jeg kunne leke med kattene i timesvis, og de var tålmodige og lot meg kle på de babyklær og trille de i vogn.

Jeg vet at dere var bekymret for meg mamma da livet mitt nesten endte i grøfta for noen mnd siden. Jeg falt nesten nedi pappas grav.

Motgangen og alt det negative som tutet rundt ørene mine gjorde at jeg følte jeg ødela andres liv.

Men jeg er mer fighter enn jeg ante. Jeg aner ikke mamma hvor styrken kom fra. En kraft inni meg ble vekket til live.

Det var en kveld en ung jente ba om hjelp. Jeg ba henne ta min HÅND.

Den kvelden startet prosjektet TA MIN HÅND.

Mamma jeg vet at jeg har noe i meg som kan endre noe i andre mennesker. Veien ga meg verktøy til å hjelpe andre. Det er en verdifull gave verdt mer enn noe annet.

Prosjektet ga meg livsgnist igjen. Det ga meg lysten til å leve, jeg var ikke ferdig her på denne jorden. Jeg hadde mer og utrette. Jeg har alltid hjulpet andre, men nå var lysten større. Jeg så jeg endret noe i mennesker mer enn noen gang.

Du av alle mamma visste hvor vanskelig jeg hadde for å be om hjelp. Jeg måtte be om hjelp og støtte et sted for å reise meg ytterligere. Et sted som jeg ikke kunne vært foruten. Som støttet meg på veien videre i livet.

Mamma nå danser livet! Jeg visste ikke at det var slik å leve. Jeg opplever en enorm frihet.. hver celle i meg lever.. en ny start.. som å få puste igjen. Det er som å ta hundre piruetter hver dag. Jeg er beruset av livet og det flommer en enorm glede i meg.

Jeg eier ikke bitterhet i meg mamma eller noen form for hat. Det gagner ingen og slettes ikke meg selv. Jeg har kommet meg videre og lever nå. Fortid er fortid .. jeg er glad jeg lever! For lite visste jeg at livet kunne bli så bra.

Jeg tar med meg lærdommen og skal bruke den for å hjelpe andre å snu sine liv.

Jeg dømmer ingen mennesker. Alle har sin læring. Men for å endre livet er det noen ganger slik at man må velge hvem man skal ha med seg på sin vei. Det betyr alt.. velger du klampen om foten som vil stoppe deg så kommer du ingen vei. Det vil alltid finnes mennesker som vil hindre andre. Du kan velge å rydde i ditt liv. Da endrer det seg.

Våge være seg selv, våge og ta skrittet videre i livet.

Takk mamma og pappa for at dere ga meg livet!

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg