VOLDSOFRENES HUS

Ja da tenker du, nå har hun startet en underskriftkampanje til. Jeg brenner for sammfunnet. Jeg ønsker endinger på mange måter. Alt jeg kjemper for er rett og slett trygghet i samfunnet. At vi må se hverandre. Jeg gir meg aldri! Bare glem det! Er det noe jeg har lært på veien min er at å gi opp gir ingen fremdrift. Skal vi få endret noe må vi stå på! Vi må bli sett hørt!

Jeg tenker at alt fokus på voldsutsatte, alt jeg snakker om tegn dere må se etter .. at dere kanskje tenker mer over dette. At dere ser mer rundt dere. At dette har en slik virkning over tid at slike tilfeller vil det bli mindre av.

Mange sitter i slike forhold i årevis eller hele livet. Noen tar livet sitt for å avslutte denne smertefulle ferden. Dette vet jeg mange voldsutsatte tenker, jeg har snakket med flere. Mange har vært nær og ende livet. Tau rundt halsen. Merker etter kniv på håndleddet. Alle voldsofre leter etter en utvei ut. Det ligger forferdelig mye redsel i dette.

Du vet det ikke før du havner i et slikt nett selv. Hvor ille dette er. Daglig skjuler man blåmerker med sminke. Blåmerker i mageregionen etter spark i magen. Voldtekter og nedtrykking om at ofret er sykt. Det er slik voldutøveren opptrer, alt de selv sliter med trykker de over på ofret.

Kvelning som er sekunder fra døden før de slipper tak. Et liv som ikke er noe liv. Et håp om å få dø fra alt sammen.

Noen jeg har snakket med ba til Gud om å få dø. Slippe våkne dagen etter. Dette er sterke saker.

Ikke nok med det, klarer du komme deg til krisesenteret så starter voldutøveren spillet for alvor for få andre til å tro noe annet. De sprer løgner som ild i tørt gress. De er gode på og isolere ofret. Ofte opplever ofrene og stå helt alene fordi alle tror på voldsutøverens utsagn. Ofte får mennesker høre bare den versjonen.

Voldsutøverne kontrollerer og har ofte mange i sitt nett. Derfor kommer ofrene til kort.

Mange sliter og med drapstrusler på meldinger osv etter de er ute. At de blir forfulgt av voldutøveren. Noen har det så ille at de får ny identitet og blir flytt til annen kant av landet. Noen har hemmelig postadresse og voldutøveren har besøksforbud.

Og være et voldsoffer er og leve i en boble. Man er skjermet fra omverden. Samtidig skal man bearbeide traumatiske opplevelser. Ha full Jobb for å klare seg. Barn og støtte og ta seg av.

Dette er forferdelig tøfft.

Krisesenterene er fantastiske! Uten de hadde ikke mange ikke kommet seg ut. Her blir man trodd, her får man støtte og de hjelper deg på vei på mange måter. Men oppholdet er begrenset. Det er 4 uker, men kan ofte bli lengre.

Men hva etter krisesenteret? Mange trenger mer støtte i livet. Du kan tenke deg selv når noen er trykket ned og banket i 30 år.. dette gjør noe med et sinn.

Støtt dette så vi kan få opp et voldsofrenes hus! planen er og hjelpe ofrene videre på mange måter. De trenger støtte og trygghet. Mange står helt alene.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg