VOLDSOFRE OG TRAUMER

(Historie fra virkeligheten fra et voldsoffer)

Virkeligheten kom når jeg kom meg ut. Jeg forsto jeg ikke hadde det bra der jeg var. Selv om de groteske handlingene var lagt bort. Manipuleringen, løgnene, nedtrykkingen. Jeg var aldri bra nok, gjorde lite riktig. Jeg fikk høre jeg var svak. At jeg ikke dugde.

Jeg skulle være der han bestemte. Skulle holde meg hjemme når han ville. Han levde sitt eget liv. Jeg hadde ikke lenger noe liv.

Når jeg kom til krisesenteret hadde jeg en overhengende sterk redsel i over en uke før jeg roet meg. Jeg var nedkjørt, så nedkjørt at de vurderte annen behandling i tilegg. Fordi jeg sa jeg holdt på å ta livet mitt flere ganger.

Oppholdet på krisesenteret hjalp meg opp. Men flashbacks kom etter en stund. Slag og spark, voldtekter. Truet med kniv på halsen mens barna så på. Jeg skulle gjøre som han sa ellers drepte han meg.

Blåmerkene var mange, hørselen var borte i flere dager på ene øret etter slag. Blåmerker etter kvelertak. Alt skjult med sminke.

Spark i magen under graviditet, barnet ble mistet når jeg var ca 4 mnd på vei. Like etter sparkene hadde jeg blødninger. Min lille skatt døde i mors liv.

Små feil kunne velte store lass. Han var paranoid og trodde stadig jeg var utro. Men det var han selv som drev rundt.

Jeg var nære døden flere ganger. Jeg husker flere ganger han holdt et stramt kvelertak .. når han fikk det for seg at jeg var utro. Jeg ble slapp, orket ikke kjempe mer. Jeg tenkte at nå dør jeg, nå er det slutt. Det ble mørkt.. men jeg våknet i fosterstilling i sengen. Jeg hadde overlevd. Det beste hadde vært om jeg slapp mer smerte. Slapp og bo i dette helvete. Men alt fortsatte.

Jeg ønsket virkelig å dø mange ganger. Jeg så ingen utvei. Ingen ville tro meg. Jeg hadde spilt et skuespill i alle år. For hvis jeg ikke hadde gjort det hadde jeg fått svi for det og.

Det jeg angrer mest på er at jeg ikke klarte flykte unna dette før. For det mine barn har blitt utsatt for sliter på meg.

——————————————————————————

TRAUMER

Traumer er groteske Hendelser som er pakket vekk for å klare overleve. En overlevelsesteknikk for å klare livet. Man pakker raskt bort hendelsen. Later som det ikke har hendt. Men alt ligger der.

Det kan sammenlignes med etter reaksjoner etter krig. Flashbacks kommer og går. Sliter på psyken.

Som voldsoffer er det ikke lett å komme seg videre. Mange klarer ikke opprettholde en jobb. Klarer seg ikke på de få pengene fra nav. Konsentrasjonen er dårlig. Man er nedtrykket og banket og slått oppigjennom mange år. Det er først når de kommer ut av situasjonen de trenger mer hjelp enn noen gang. Det er da de ser hvor jævlig de egentlig hadde det. Mange får heller ikke psykolog med engang fordi ventelistene er lange. Noen får tilogmed avslag i enkelte kommuner. Dette er hårreisende! Hjelpen videre er for dårlig. Derfor har jeg startet en underskriftkampanje for å få opp voldsofrenes hus.

——————————————————————————

SOM SPIRITUELL BEHANDLER

Ser jeg at noe av det viktige er og hjelpe ofrene med å skifte fokus. Mange blir sittende i hat og bitterhet. Det hjelper lite. Det er viktig å innse at man ikke får endret fortiden. Hvis de klarer og skifte fokus og tenke at dette skal ikke få ødelegge meg er mye gjort. Det og se fremover og strekke seg etter drømmene man ikke så når man satt i situasjonen. At man kan glede seg over at man kom seg ut. For dessverre kommer ikke alle ut av dette. Jeg tror og det finnes et mørketall med selvmord som er et resultat av at mange har levd i slike forhold.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg