HVORDAN GÅ VIDERE NÅR MAN ER SÅRET

Når du har forlatt hele ditt gamle liv er det alltid en grunn for det. Jeg forlot deler av det fordi jeg så at jeg ikke kunne leve slik lenger. Det handler tilslutt og å leve eller ikke.

Jeg våget meg mot strømmen lenge. Men den stormen jeg opplevde da jeg ikke gjorde som andre sa lenger er den tyngste stormen jeg har stått i. Jeg var ikke meg selv, jeg var bare biter av meg selv. Hengende i en tynn tråd med livet.

Steget ut av det gamle som jeg kjempet knallhardt for å komme meg ut av. Og oppleve at så mange vender en ryggen er tøfft. Jeg er av den oppfatning at det er umulig og ha full kjemi med alt og alle. Men ikke den minste støtte og oppdrive fra noe hold. Var svært sårende. Men jeg så bildet klarere og klarere etter som tiden gikk etter jeg kom meg ut.

Jeg ser alt klart nå. Hele spillet, menneskene som ikke vil se sannheten. Mennesker som tror på løgnen.

Jeg er en person som står for sannhet. Jeg eier ingen sannhet, men jeg vet godt hva mitt liv har vært.

Jeg sitter ved stranden, jeg har lagt nesten all fortid bak meg, jeg har kjempet med nebb og klør for å holde meg oppreist. Klare meg uten NAV. Klare meg uten nesten noen som helst. De fleste har familie i ryggen. Jeg kan med rene ord si at jeg ikke har noen. Jeg er ikke redd, men kjenner at fortiden har såret meg kraftig.

Mange er ikke det de utgir seg for. Mange blanke fasader. Jeg ser lett bak de nå. Jeg har lært.

Vil jeg noen gang klare å gå videre? Jo jeg har gått videre. For all del, men vil jeg klare involvere meg feks i et nytt forhold? En familie? Eller er man ødelagt for livet, svaret er jo at dette ikke er enkelt, men at dette og må legges bak til fortiden.

Det ligger og mye skam bak. Fordi når så mange snur en ryggen tenker man at man selv er ond, at man selv er skyldig. Jeg gjorde det, sterkt såret av dette. Og ja jeg tenkte og hva andre ville tro. At jeg er en dame som er knekkende gal og ingen vil ha med å gjøre.

Jeg slet i starten med tanken på at ingen har sett hvem jeg er. Kan så mange være så blinde? Er det ingen som ser hvem jeg er og hva jeg står for? Jeg har alltid hjulpet andre, alltid stått på for at andre skal ha det bra. Til hvilken nytte?

Hva gjorde jeg galt? Svertet for livet. For noe jeg ikke engang har gjort.

Ja mange rykter svirrer, jeg vet. De gnager ikke lenger. Jeg knekkes ikke av det. Jeg har begynt og bli vant med det.

Men tankene om refleksjonene om livet svirrer. Jeg jobber med at jeg er såret. Det siste såret. Slik jeg ser det nå. Det at så mange vender en ryggen kan knekke hvem som helst. Men jeg valgte og stå oppreist.

Jeg er veldig glad i mennesker, så jeg må over den siste biten og redselen for at så mange skal vende meg ryggen igjen.

Livet ga meg prøvelser. Harde prøvelser, jeg er glad jeg lever nå, en stund var det ikke slik.

Men alt er en læring. Jeg må slippe siste bit. Ha troen på mennesker og det har jeg, jeg har bare satt opp en vegg imellom for å beskytte meg. Jeg er i ferd med å rive veggen.

For jeg ønsker leve 150% ikke 99% . Jeg har jobbet hardt for å komme hit. Og det er ikke over.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg