KJÆRE GUD HJELP MEG

KJÆRE GUD HJELP MEG

(Jeg vil starte med at jeg skriver mye på bloggen som er fortid. Jeg har stor skrive trang. Jeg kjenner jeg på et vis må få det ut. Dette er mulig siste rest av det gamle. Men også fordi jeg vil dele med omverden, fordi mye er tabu og snakke om. At det for det der ute finnes HÅP. Jeg har det bedre enn jeg har hatt det hele livet. Så fordi om dere leser om mine opplevelser er det ikke NÅ. Jeg har startet et nytt liv.)

—————————————————————

For mange år siden ba jeg til Gud om et bedre liv. At livet mitt skulle snu. Noen år etter ba jeg til Gud for å slippe våkne. Jeg ba om å få dø. Jeg ville ikke leve, jeg hadde mistet troen nesten på mennesker. Jeg foldet hendene mine på rommet jeg levde i en vanskelig situasjon. Kjære Gud jeg ber deg, la meg slippe våkne i morgen. Vær så snill, hvis det er slik at vi har fri vilje så velger jeg meg vekk fra dette livet.

Jeg var redd, utslitt, og våknet hver morgen med sterk kvalme og redsel. Jeg var skuffet fordi jeg våknet. Jeg ville ikke være her. Hvorfor lyttet ikke Gud til meg. Og hva pokker skulle jeg med de forbaska evnene hvis jeg ikke kunne få viljen min gjennom.

Ja jeg var sint, kampviljen lå i mørket. Den seilet ikke lenger rundt og ville opp. Den dalte og satt fast i det seigeste mørke.

Livet er over tenkte jeg. Livet er ikke mer. Jeg ødelegger andres liv. For det er akkurat det man tror etter så mange år med mye rart tytende i øra om hva man er.

Jeg ba Gud om hjelp, kjære Gud hjelp meg! Jeg så ingen ende på situasjonen. Eneste enden jeg så var og ende mitt liv.

Alene på rommet, et liv gjennom et vindu. Livet foregikk utenfor. Ingen så ingen hørte. Blader fra trærne som raslet. Vinden som suste forbi. Mennesker som var opptatt med sitt.

Kvalmen var dyp. Jeg orket knapt spise. Jeg som er født med en lidenskap for mat. All livsgnist var nesten borte. Jeg ble nesten borte. Livløs i blikket, blå ringer under øynene. Jeg prøvde ikke sulte meg ihjel, men kvalmen og redselen tok overhånd.

Alle klærne hang. Jeg var rund før, jeg trøstespiste. Døyvet smerten i livet. Nå datt klærne nesten av meg.

Lengselen i meg rev, det gjorde samtidig redselen og frykten. Lengselen etter frihet. Redselen fordi jeg var redd hva som kunne skje.

Det er skambelagt og ønske å ta sitt liv, det er feigt. Det er mye negativt snakk rundt de mennesker som har hatt tankene.

Jeg har reflektert mye over mitt liv og spurt meg selv hvorfor om mye. Jeg er åpenbart en dame som elsker livet.

Jeg var sliten av å kjempe. Jeg hadde klatret fjell hele livet. Jeg visste ikke løsningen ut. Jeg så den ikke. Fokuset på løsningen blokkerte. Redselen for hva som kunne skje på vei ut. Jeg tenkte alle hadde det bedre uten meg. Jeg er uansett ikke verdt noe. Jeg var vant med å høre år etter år at jeg var skylden i det meste. Kort fortalt og uten flere detaljer jeg ikke trenger nevne.

Hva var jeg egentlig verdt? Ikke noe i mine egne øyne. Jeg var utslitt av spillet. Spillet som gikk på å glatte fasaden. Så ikke noe skulle syns utad. Spille den sterke kvinnen som hadde det så fint i livet sitt. Alt var LØGN. Jeg var lei av løgn. Lei av og alltid få skylden for alt.

Derfor forteller jeg min historie. Fordi jeg ser skjebner Som min overalt.

Alvdalsaken er ikke unik. Dere tror at dette skjer sjelden. Men det gjør det ikke. Misbruk er utbredt. Mor og far som misbruker barna sine.

Noen barn fører det videre, ikke alle, men noen. Ikke alle arver mønstrene.

Dag ut og dag inn med overhengende angst. Barn som døde i mors liv pga slag og spark.

Et liv som er et liv i et mørkelagt fengsel. Gitter som ikke er fysiske. Men de er der fullt likevel.

Alle som har levd i vold vet hvor vanskelig det er å komme ut. På krisesenteret sa de det var en bragd i seg selv og komme seg dit.

Så du der ute som tenker, hvorfor kom hun seg ikke bare ut, så enkelt er det ikke. Husk at det ligger en sannhet bak 4 vegger som voktes. Og vaktholdet er sterkt og har lange antenner for hva som er i ferd med å skje.

Nå takker jeg gud for kraften han ga meg til å snu ting inni meg så jeg fikk kraft til å komme meg ut.

TAKK for et nytt liv!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg