MASKENE SOM FALT Norges krisesenter

Noe som er litt tabu og snakke om? Ikke alle vet om at krisesenter finnes i Norge. For å være helt ærlig må jeg si jeg ikke visste det før jeg kom «tilfeldig» over det. Jeg er opptatt av å bryte tabu grensene. Av å være ærlig etter mange år med hundrevis av masker for å beskytte andre. Grunnen til at jeg startet et prosjekt som heter TA MIN HÅND. Grunnen til mitt engasjement for samfunnet.

En flukt fra livet, en flukt fra maskene. Vel innfor krisesenterets lukkede dører. Sluser, et lukket område. Her er du trygg.

Dørene låses bak meg, papirer skrives under på at du ikke har lov til å snakke om hvem som du møter her.

Samtaler som utføres for å se om du trenger komme inn og få hjelp. Jeg fortalte at jeg var så nede at jeg holdt på og ende livet mitt. Jeg var utmattet, redd og urolig. På dette tidspunktet så jeg ikke klart hva jeg hadde levd i. Traumene lå for tykt. Jeg fikk beskjed om at jeg så veldig sliten ut.

Redselen rev og slet kraftig. Hva skjer nå? Hvilke reaksjoner får dette? Skyldfølelsen som man sitter med uberettiget.

Redselen rev i over en uke før den roet seg. Det er mye som begynner skje inni deg på dette stadiet. Du har dratt deg fra noe som er en bragd og komme ut av. Du tok skrittet over dørterskelen. Nå gjenstår bare resten av ferden.

Krisesenteret er vel så og si aldri tomt, heller overfylt. Her traff jeg mennesker som hadde flyktet fra lignende liv. Vi fant støtte i hverandre. Fordi etter mange år med manipulering og dårlig behandling tror du at du selv er skyld i alt. Fordi du har fått høre dette veldig ofte. Og ting uansett hva det måtte være blir vridd til din skyld.

De opererer veldig likt. Samme måter og drille deg rundt på. Spark, slag og voldtekter. De holder deg godt nede så du forstår at du ikke vil greie deg selv noen gang. De kontrollerer pengene, alt du gjør. Og passer på så du ikke avslører noe som helst. Utad ser alt ut som et glansbilde. Skinnende vakkert med glitter på. Som en hvilken som helst familie. Men stopper du opp så skurrer noe.

De slutter aldri og ville ha kontroll over deg. De gjør det på forskjellige måter etter du er ute. Gjennom dine barn, så får de kontroll ved og manipulerer de til at de sier alt hva som skjer i livet ditt. Og de er mestere på og formulere seg så de tror de vil ditt beste.

De er utslitte av å forfølge sitt offer. For de bruker alle midler. Mennesker rundt seg, Facebook osv.

Du blir sjelden fri fra de med det første.

Mange må skifte identitet og flytte milevis. Det burde vel alle egentlig gjort. Siden disse vil følge deg på en intens måte til du dør eller dem dør. Nei de ser ikke ut som de er slike mennesker. Du oppfatter de som reneste engler. Men disse har ikke hvite vinger.

Når de ikke lenger kan kontrollerer sitt offer blir de redde. Redde for sannheten som kommer ut. Som de har jobbet så hardt for å holde inne. Den grusomme sannheten.

Så de starter straks med og finne på historier for å sverte offeret. Ofte har de svertet offeret i forkant for å skjule seg selv, gjøre seg selv til et offer. Men sannheten er motsatt. Alt de selv sliter med legger de på sitt offer.

De er de beste løgnere. De lyver uten å nøle, de gjør alt for å dekke seg. Og dessverre tror mange på de. Fordi de er troverdige. De er vant med å lyve fra de er små. Mange har selv hatt vanskelige liv med misbruk og vold. De bare fører det videre.

Men det er ingen unnskylding for å gjøre andres liv til et helvete. Et liv i evig angst, redsel og smerte. Et liv som slettes ikke er noe liv. Et liv bak masker. Et liv som en slave fanget i en tyranni verden. De har manipulert deg så mange år at du tror på løgnene. Alt blir vridd om til overgripers fordel. Du tror du har skylden for alt. For økonomien, for at venner forsvant, ja alt. Men sannheten er at du har kjempet for overlevelse.

Du er ikke deg selv lenger, men kun et skall som ikke lenger våger kjenne på innholdet i deg selv. For der inne ligger så mye tettpakkede traumer. At hvis du våger ta de frem i dette livet du levde ville du falt sammen for godt. Det hadde blitt for mye og takle.

Fasaden skinner til den dagen du har kommet deg ut. Da glir det blanke vekk sakte men sikkert. De kjemper for å skjule. Finner på løgn på løgn.

Men en dag vil uansett alt rase. En løgn er ikke vanntett. Den vil lekke tilslutt.

Du som satt i situasjonen hvor helvete på jord var. HÅNDEN som aldri kom. Du har fått erfare hva samfunnet er.

Vel ute av situasjonen og krisesenteret. Et nytt liv, en kamp for tilværelsen. For det er slettes ikke over. Blikk som slenges din retning, rykter som går. Mennesker vet ikke hva de skal tro. På løgnen eller sannheten? Hva er sant? Og hva er ikke sant?

Mennesker lytter ikke til seg selv lenger, så mange tror på løgnen. Den er enkel og tro på. Mest og snakke om, slarve om.

Du som offer møter på kjente etterhvert. De bare strener forbi, kanskje vet de ikke hva de skal si, kanskje tror de på løgnen og syns du et skrekkelig. Men de levde i ikke i dine sko. De har ikke kjent din smerte. År etter år.

Ofte blir offeret sittende alene, all familie snur deg ryggen. Her er beviset på at mange velger tro på voldsutøveren.For voldsutøveren har hatt det travelt mens du har slikket dine sår. Med å spre løgner om hva som er sant. Og du der ute gikk rett på.

Ingen kan dømmes, men vi alle har et valg. Hvis vi vil ha et bedre samfunn må vi lytte til hva som er sannheten og løgnen. Løgnen kan velte et helt liv. Og det har den ofte gjort med mange.

Jeg takker ofte for min styrke som har kommet gjennom dette. For min evne til å se det positive i livet. Min evne til å skape meg noe nytt. Til å se fremover, min kampvilje og min evne til å se løsninger.

Ferden min siste mnd har vært tøff. For det er ikke slik at fordi om du er ute er alt over.

Men jeg har uansett vunnet, jeg vant livet. Selv om livet er tøfft velger jeg hjelpe andre. Jeg har samlet verktøy på min vei. Samfunnet engasjerer meg. Livet mitt handler fortsatt ikke bare om meg. Selv om jeg har måttet stoppe opp mange ganger for å bare være meg. For å gråte, ligge sammenkrøllet og sove.

Jeg var utmattet selv på min ferd ut av krisesenteret. Jeg hadde lungebetennelse. Og en storm med innvendig smerte som ville ut.

Jeg kjørte meg selv hardt for å greie livet. For å holde meg oppe. Selv midt oppe i alt var jeg lykkelig. Lykkelig over frihetsfølelsen jeg hadde i meg. Jeg svevde, endelig skal jeg leve. Jeg har feiret livet mange ganger etterpå.

Jeg har lært at livet er verdt og leve, jeg feirer livet hver dag. Endelig kan jeg puste, endelig kan jeg føle en frihet jeg ikke kan huske sist.

Du kan tro hva du vil, jeg har igjen satt på meg nye sko for veien videre. Sårene blir mindre og mindre. Jeg har jobbet hardt med traumene. For min fortid er ikke min fremtid. JEG FEIRER LIVET! OG VEIEN VIDERE!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg