STERKE HISTORIER FRA MENNESKER SOM HAR LEVD I VOLD BAK 4 VEGGER.

Jeg kjemper for et voldsofrenes hus i Norge. Et sted for oppfølging av voldsofre. Etter man er ute av krisesenteret står mange ofre alene. Alle har snudd de ryggen. Uansett er det vanskelig å gå videre. Ofte ser jeg at voldutøveren forfølger sine ofre for å fortsatt ha kontroll. Ofrene sliter selv om de har kommet seg ut av noe som er svært vanskelig. De er ofte fortsatt ikke frie. Med gjentagende søknader om besøksforbud og redselen for at de en dag står på døra blir livet slik at man går med en stor klamp om foten.

Jeg ønsker voldofrenes hus skal innholde tilbud til voldsofre. Feks psykolog er ikke lett og få. Dessuten koster en privat mye penger. Voldsofre sliter ofte økonomiskt fordi de ikke klarer fungere optimalt pga traumer og psykiske lidelser etter livet de har levd.

Det som gjør alt vanskelig er at få anmelder voldutøveren. De kommer sjelden noen vei. Det var dessverre ingen tilstede og filmet da hun holdt på å bli drept etter voldtekten. År etter år med vold, hvordan bevise det? Barn har ofte sett hva som skjer,men de er redde og ofte er mye fortrengt og ligger som traumer under mørke lag.

Saker blir henlagt pga manglende bevis.

—————————————————————

Det er heller ikke bare kvinner som lever i disse voldelige hjemmene. Menn opplever og vold. Kvinner er ikke bedre. Menn som lar seg trykke ned, herse med. Lar henne slå og sparke. Ja kvinner voldtar også. Ja det går Ann! Menn melder nok mer sjelden ifra slike tilfeller. De ser det nok som et større nederlag som mann. Men det er det ikke.Voldsutøvere tar seg stor makt og det over et annet menneske. Store overgrep over et annet menneskes liv.

VOLDSOFRES BEKJENNELSER

Jeg levde dag ut dag inn i årevis med en evig angst. Jeg visste aldri når det slo til, hvilket humør han var i da han kom hjem. Humøret var alltid turbulent. Umulig og vite med andre ord.

En dag jeg sto ved kjøkkenbenken og ordnet middag. Jeg kjente godt redselen gikk gjennom marg og bein i meg. Han tittet i grytene. Middagen var feil, han tok tak i håret mitt. Dro meg langs gulvet og inn på soverommet. Dro meg oppi senga. Der klemte han hendene sine hardt rundt halsen min. Nei dette var ikke første gangen. Jeg kjempet imot. Men jeg klarte ikke, han var så mye sterkere og tyngre. Tankene svirret der jeg lå, livet passerte revy. Armene mine ble slappe, jeg tenkte at jeg faktisk håpte at jeg nå døde. Døde fra denne elendigheten. Marerittet. Vi hadde to barn som dessverre har sett alt dette. Som løp inn på soverommet og fikk han ut av transen. Jeg husker ikke mer før jeg våknet i fosterstilling og hørte barna mine si: mamma vi skal passe på deg. Hvilket liv ga jeg mine barn? Hvorfor rømte jeg ikke med de før? Ingen vet hvilket helvete dette er før de opplever det. Jeg opplevde stadige voldtekter, slag og spark. Han sparket og slo meg da jeg var gravif i 4 mnd, jeg mistet barnet. Aldri fikk noen vite hva som egentlig var grunnen. Legen skrev i papirene: døde i mors liv.

Jeg visste aldri når det slo til, det kunne være bagateller. Eller at han liksom trodde jeg var utro. Jeg som knapt var ute av døra. Hvem skulle jeg rekke å treffe?

Jeg har angret mye på at jeg ikke kom meg ut før. Og har tenkt mye på hvor godt jeg klarte skjule alt. Ingenting syns utenpå.

—————————————————————

Godt beskrevet er at livet med vold er et liv man betrakter gjennom et vindu. Jeg levde ikke, jeg bare var. Med hodet over vannflaten og gispet etter luft. Jeg klarte ikke ha full jobb. Det var 100 ganger mer enn full jobb og holde hjemmet strøkent, jeg hadde ansvar for det meste, og nåde meg hvis ikke alt var på stell. Alt måtte se perfekt ut. Innsiden og utsiden.

Utad var han perfekt. Den beste far, som stiller opp. Riktig oppførsel, sosial, hjelpsom, hardtarbeidende og stilte opp i lag og foreninger. Fasaden var skinnende.

Bak 4 vegger et helvete. Sexfiksert, voldtekter, trusler, slag og spark. Etter hendelsene lot han meg ligge der. Og oppførte seg som om ikke noe hadde hendt. Jeg ante aldri hva han ville, han sa jeg kunne gå på fest. For så og banke meg etter festen fordi jeg gikk. Han kjeftet på meg fordi jeg aldri var med han ut. Mens han truet meg etterpå med at jeg skulle holde meg hjemme ellers drepte han meg.

Jeg var hans og ingen annen eiendom. Ingen skulle helst se på meg eller snakke med meg. Alt kom Ann på humøret.

Blåmerkene sminket jeg vekk. Aldri måtte noe syns. Da var alt avslørt. Jeg var livredd for det. Alt ble dekket over. Jeg latet som vi hadde et fint liv. Alle trodde vi hadde et fint forhold. Lite visste de hva som skjedde bak 4 vegger.

VÆR SNILL STØTT VOLDSOFRENES HUS

Link vil ligge på min Facebook side skytsengelen.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg