HVORDAN OVERLEVE LIVET?

Verdensdagen for selvmordsforebygging har vært. Over 600 mennesker tar selvmord hvert år. Det er 600 for mye. Et tall med overhengende stummende mørke over seg. Et tall som ikke burde ha finnes. Det burde vært 0.

Jeg ser nok ikke ut som ei som har vært så nære. Så nære og ta mitt liv. Det som reddet meg var mine to diamanter i livet. Bildene og filmene som kom frem i hodet like før jeg gjorde det. Her handlet det om minutter og sekunder. Men jeg gjorde det heldigvis ikke.

Jeg har fulgt med på programmene til Else Koss Furuseth. Her får vi se mange som har klart det. Som forlot denne verden. Noe jeg bet meg merke i dag var en setning. Vi har et ansvar for oss selv. Jeg er enig i det. Men jeg mener at vi og har et ansvar for hverandre i samfunnet. Ingen skal klandres for et selvmord. Er ikke det jeg vil frem til. Men ved å se og bry oss mer om hverandre tror jeg mye vil endre seg. Ta deg tid.

Jeg erfarte mye på min vei gjennom livet. Jeg levde i noe som var svært vanskelig. Noe man ikke snakker om. Man våger ikke snakke om det. Jeg levde i redsel og angst. Et liv bak 4 vegger hvor ingen så hva som skjedde.

Ja vi har et ansvar for oss selv. Men i noen situasjoner i livet er ting bare så vanskelig at man faktisk trenger en HÅND.

Jeg erfarte et kaldt samfunn. Et samfunn som ikke hørte mitt rop. Et rop som forsvant. Jeg var desperat. Jeg trengte sårt at noen kunne ta tak i hånden min og våge ta et grep.

Det var så mørkt at jeg så hverken frem eller tilbake. Det var som om de 4 veggene var sorte og dryppet av iskaldt vann. Som om jeg var naken og avkledd og satt i et hjørne. Jeg våger ikke fortelle noen sannheten. Sammenkrøllet i et hjørne skjelvende i redsel. Jeg prøvde reise meg gang på gang. Rettet ryggen og prøvde finne styrke til å komme videre.

Men en usynelig jernhånd ville noe annet. Den dro meg ned igjen. Der det mørkeste mørke var. Der det iskalde vannet som drypper monotont i hodet på meg. Som innesperret i et fengsel.

Gråtende i fosterstilling, foldet jeg mine hender, kjære Gud la meg slippe våkne i morgen. Jeg ødelegger andres liv ved å leve.

Det var som tunge mørke tepper lå over meg. Som trykket meg ned i madrassen og fortalte jeg ikke var verdt noe. Du er tåpelig, du er ikke noe verdt, du ødelegger for oss andre, du klarer ingenting. Jeg liker ikke evnene dine, du har endret deg. Ord som gikk som mantra i hodet mitt.

Jeg var ikke verdt nok til å leve. Jeg foldet mine hender hver kveld liggende i fosterstilling. Jeg ba om å ikke våkne mer. La meg forlate dette livet Gud. Jeg bare ødelegger.

Jeg svømte rundt i det mørkeste seigeste materie. Jeg kom meg ingen vei. Det var som om jeg var festet med en snor i ryggen for å ikke komme noen vei. Som om noen dro meg tilbake hvis jeg kom meg ut en tur. Jeg våget ikke annet. En rivende redsel jeg klarte å skjule i så mange år. Angsten som rev så det føltes som om hjertet mitt delte seg i to.

Jeg gjorde alt for å trosse redselen og angsten. Jeg klatret de høyeste fjell for så og bli revet ned.

Jeg har ikke tall på hvor mye jeg har reist meg dette livet. Det var når jeg ville avslutte dette kapittelet i mitt liv at det ble enda mer vanskelig.

Det var da jeg ikke fant løsningen ut. Angsten og redselen tok overhånd.

Åpenbaringen kom som et lyn fra klar himmel. Hvem skulle tro man skulle starte et prosjekt mitt oppi elendigheten. Men en kveld kom prosjektet dalende. TA MIN HÅND. Jeg startet med ei ung jente som ikke orket leve. Jeg forsto jo selvsagt hvordan hun hadde det. Selv om vi opplevde helt ulike situasjoner. Og hadde ulike grunner for å ville vekk.

Jeg fikk fokuset over på noe annet enn min situasjon. Jeg fikk fokuset over på å hjelpe andre. Jeg så jeg hadde evnen. Jeg er lyttende og ønsker hjelpe. Jeg vil andre mennesker godt. Jeg vet jeg har evnen til å snu noe i mennesker. Det var her jeg skulle virkelig få se det.

Prosjektet ga meg styrke og kraft. Selv om jeg var ganske så sliten og utmattet av slik jeg levde. Det ga meg kraft til å komme meg til krisesenteret.

Alt gikk jo galt en liten stund. Jeg hadde ikke fulgt opp nav. Ikke kom jeg meg dit fordi jeg våget ikke fortelle noe om min situasjon. Men krisesentetet oppmuntret meg.

Jeg dro til NAV og møtte en fantastisk behandler. Jeg klarte og fortelle en god del om hvorfor ting var som det var. Jeg fortalte om prosjektet. Hun sa hun tok av seg hatten for å ha klart det jeg hadde klart. Hun var virkelig fantastisk. På et vis ga hun meg en HÅND. Hun forsto meg. Hun brydde seg og ringte meg og spurte hvordan ting gikk.

8 uker på krisesentetet. Jeg skulle ut i livet igjen. Denne gangen helt på egne ben. Det var ikke noe problem. Jeg sto virkelig alene, mange har familie i ryggen når livet er vanskelig. Jeg hadde ikke det. Selfølgelig jentene mine da. De er alt.

Jeg har erfart hvor selvstendig jeg er. Selvstendigheten noen tok fra meg. Jeg har alltid vært det. Men noen hindret meg i å leve i frihet. Nå var jeg fri som fuglen. Det var som å få vinger igjen. Jeg svevde selv om det var mye og håndtere. Traumene som lå lag på lag. De kom når jeg minst ventet det. Vintermånedene var et hardkjør. Jeg holdt på å gå i bakken på hotellet et par ganger da traumatiske hendelser fra fortiden kom som lyn fra klar himmel. Jeg ble svimmel, Kvalm og kjente trykket i brystet før jeg løp avgårde på toalettet.

Der satt jeg til jeg kom til meg selv. Jeg reiste meg og fortsatte. Jeg var fast bestemt på å legge fortiden bak meg. Den skulle ikke hindre min fremtid. Når jeg kom hjem falt jeg om i senga og sovnet. Jeg var så sliten.

Jeg jobbet enkelte kvelder med mitt spirituelle arbeide. Jeg klarte meg ikke på pengene fra nav. Jeg fikk ikke nok av Nav til husleie engang. Banalt, jeg måtte betale parkering også. Jeg var utslitt av NAV og alt systemet der. Jeg orket det ikke.

Jeg sto på for å få en fast jobb som kokk på hotellet. Ledige stillinger kom og gikk forbi meg. De så ikke hvem jeg var. De så ikke innsatsen jeg la i dette. Jeg jobbet hardt og mer hardt enn de oppfattet for å få noe fast i livet mitt.

Selv om ting var tungt, var jeg lykkelig. Jeg bestemte meg raskt en torsdag at dette ikke var levelig. Jeg visste om mine rettigheter i nav og reglene. Jeg kunne gå på dagen hvis jeg fikk noe annet. Jeg fikk noe annet. Nå skulle firmaet mitt få leve. Min drøm!

Jeg snakket med sjefen når jeg kom på jobb. Sa at jeg går etter jobb i dag. Han så noe forfjamset ut. Jeg drar opp firmaet mitt nå. Han sa ikke stort. Jeg er ikke den som lar meg utnytte lenger. For det føltes faktisk litt slik. Siden Nav ansatte ble langet inn i lange baner der. Gratis arbeidskraft. Det ble en slik opplevelse for meg. Selv om mange nok har bra opplevelser av dette.

Et nytt kapittel i mitt liv startet. Mer selvstendig får man vel ikke blitt. Selv om livet buttet skikkelig når jeg ønsket endre det før jeg kom meg til krisesenteret. Er ikke jeg en person som gir opp. Jeg ville jo egentlig ikke vekk fra livet. Jeg ville vekk fra situasjonen. Men klarte det ikke. Men jeg snudde alt helt selv tilslutt.

Det er her jeg sitter med en verdifull læring. Jeg er et positivt menneske. Dette forteller meg at vi alle kan havne der. Selv om du ikke sliter psykisk. Så kan ting skje i livet ditt av forskjellige grunner hvor det er vanskelig å se en løsning. Og kanskje noen hindrer deg.

Det er her jeg mener at hvis vi bryr oss mer og ser hverandre mer vil det endre mye.

Jeg turte ikke fortelle noen. Det hadde ikke hjulpet med mental helse telefonen for meg. Og det gjør det kanskje ikke for mange andre når du ikke våger fortelle. Man trenger noen som tar av sin tid. Som lytter, som forstår at her er det noe mer bak. Som hun ikke sier.

Ikke enkelt. Men uansett vil samfunnet endre seg hvis vi bryr oss mer. Ser hverandre mer. Gi av din tid og lytt tålmodig.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg