JEG VAR EN AV DE PÅ FACEBOOK SOM FREMSTILTE MITT LIV SOM PERFEKT!

Ja jeg var en av de, vakre blanke flater som skinte om kapp med solen. Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver så ærlig om livet mitt? Jeg er lei av løgner og fasader. Jeg ønsker være ærlig om mitt liv. Og for å vise mennesker i samfunnet at bak fasadene ligger det tragiske liv. Liv som er et helvete mildt sagt.

Jeg ønsker vise andre at det går Ann å komme ut av noe som har vært svært vanskelig. Og samtidig snu livet raskt. Jeg tenker at jo flere som er ærlige om sitt liv vil samfunnet endre seg. Ja du kan få lov å holde på dine hemmeligheter. Ingen bestemmer om du skal måtte dele de eller ei.

Jeg tenker bevisstgjøre at det finnes så mye vondt vi ikke stopper opp og ser.

Jeg vet selv hvordan jeg jobbet hardt med å glatte over alt. Livet var en stor kamp og klare. På facebook la jeg ut om hvor flott vi hadde det. Jeg gjorde det nok ikke ofte. Nå forstår jeg ikke hvordan jeg klarte å late som. Men når man lever i et enormt press og du vet aldri hva en dag byr på så går man i et merkelig modus. Det heter fornektelse, jeg jobbet hardt med å legge all vold raskt vekk, fortrengte og latet som det ikke hadde funnet sted.

Jeg glamoriserte min tilværelse. Alt er så fint, vi har det så bra. Fantastisk! Det var akkurat motsatt. Nå skinner det gjennom for meg via Facebook hvem som har fasader og hvem som legger ut ting som det er. Jeg gjenkjenner opplegget. Til de som sliter.

Når man lever i tung vold så er man redd noen skal få vite, for hva skjer da? Jeg jobbet hardt med fasadene. De skinte som det vakreste blankeste sølv.

Ingen måtte få vite noe. Jeg var så utmattet av dette livet. Men jeg fløy rundt som rene lynet for å stå på og opprettholde alt.

Siste årene slet jeg med å få med meg bena fremover. Det var som om bena førte meg fremover, men jeg kjente de ikke. Som om jeg var lammet. Jeg vet ikke om dere forstår, man gjør nok ikke det før man har vært der.

Jeg gikk på hodet i veggen utallige ganger. Når du har tynt strikken i 30 år så er det snart ikke mer å hente. Jeg rakk aldri hente meg skikkelig inn.

Jeg ser min styrke nå. Hva jeg har vært gjennom. Et under at jeg fortsatt er her. At jeg kom helskinnet gjennom og ut av det. På krisesenteret vurderte de å sende meg på sykehuset. Fordi jeg fortalte at jeg var nære flere ganger å ta livet mitt, veldig nære. Han jeg kom i kontakt med så hvor sliten jeg var. Enda jeg hadde kjempet for å snu ting med prosjektet TA MIN HÅND. Jeg fatter ikke selv hvor de kreftene kom fra. Men de hjalp meg ut og til krisesenteret.

Jeg bare priser meg lykkelig over det miraklet. Jeg sto selv for det. Men det er likevel et mirakel.

Så kjære medmennesker se de rundt deg. Det finnes mye blanke fasader. Mye vold bak 4 vegger som mennesker lever bak. Jeg har klart meg fint. Takket være iherdig arbeid fremover. Det har vært en tøff ferd etter jeg kom meg ut. Men det har likevel vært et lykkelig liv, et liv i farger, et liv jeg kan få puste i, et fritt liv jeg ikke kunne huske hva var.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg