Jeg drømmer om en verden som er i total fred. Er det en umulighet? Slik man ser verden i dag er den styrt av en frykt agenda. Du vet at frykt gjør at vi mister vår styrke. Store deler av verden skjer det terror. Dette skaper stor frykt i verden, når skjer det neste gang og hvor? Og media er en sterk medspiller i dette spillet, de blåser opp alt til hundre ganger mer enn det de fleste historier er.

Selv om verden er i stor endring mot det bedre og du ikke ser det skjer mye i kulissene. Dessverre reagerer de mørke sjelene med å ville øke frykten i oss fordi de ikke lenger har overtaket.

Verden vil endres slik: jorden har gjennom en del år blitt renset på utallige måter. Mørket har hatt overtaket og inni var jorden totalt sort av mørke. Dette gjorde at jordens energi ikke lenger fungerte optimalt. Jeg har blitt sendt jorden rundt visuelt for å rense store områder. Jeg kunne fortalt mye om min rensing, men da blir innlegget veldig langt. Så kort fortalt er jorden renset inni og utenpå. Men jorden er ikke ren 100% enda likevel.

Jorden er i en oppryddingsfase nå.. de mørke sjelene og dems usannheter vil komme frem i lyset.. de har dekket sine løgner altfor lenge. Mange mørke sjeler som ikke vil "våkne" blir kalt tilbake til andre siden.

Sannheter vil flyte mer og mer.. andre siden har sagt til meg at det vil bli en periode med litt kaos fordi mennesker får vite sannheten om verden. Men dette roer seg raskt.

Vi skal inn i en tid hvor ingen vil kunne skjule sannheten. Og det er slik verden skal fungerer. Vi skal Være ærlige, kjærlighetsfulle, hjelpe hverandre og vi skal ikke minst dele med hverandre.

Slik verden er nå sitter enkelte med store pengesekker og vil bare ha mer. Den tiden vil være omme når dette trer i kraft.

Mange vil oppleve å få sin karma tredd nedover hodet. Du lurer hvorfor kanskje noen mørke sjeler bare kan holde på og holde på uten at noe får konsekvenser? Mørket har dekket for sannheten og stoppet alt form for lys til å la den naturlige karma tre i kraft. De har vært beskyttet av mørket som har hatt overtaket. Men dette er i ferd med å snu.

Jeg har ikke fått noen eksakt tid på når dette skjer. For planen er og forsinket pga at mørket har strevet med å beholde sin makt. Men lyset har nå overtaket.

Mange mennesker er gjennom livet mye såret, mye trykket ned. Opplevelser som lager dype sår som aldri vil gro noen gang.

Mange får så mye skader at vingene er brukket. Livet har stoppet opp, de klarer ikke reise seg og reparere vingene så de igjen kan fly.

Sårene er dype så dype. Disse englene går en tung vei på livets bratte veier. De reiser seg gang på gang. Men tilslutt har engelen kjempet for lenge for å igjen kunne klare flere bratte fjell.

De klarer ikke å finne tilbake til sin indre styrke lenger.

Hvor ble den av? Hvorfor reiser du deg ikke igjen? Hvem brakk dine vinger? Hvem gjorde at du at du ikke lenger kan fly? Hvem tok ifra deg det du hadde? Gleden i livet, din selvtillit og styrke!

Og hvordan ta det tilbake? Reis deg engel!! Ikke la noen ta fra deg friheten og livet.

( bildene er fra nettet)

Livet er ikke alltid rosenrøde skyer for alle. Mange engler kjemper seg gjennom livet .. hver dag kan være en kamp.

Kjære engel.. ta tilbake din verdighet, din selvtillit, din styrke og det som er ditt egentlige jeg.

Reis deg og bli den du er og som du er ment å være.

Sent en kveld dro jeg til kirkegården. Jeg kjent meg dratt dit, jeg som aldri har hatt nær tilhørighet til graver. Jeg har liksom følt de ikke er der. Jeg har jo kontakt på annen måte. Så det er nok ikke jeg som har vært flittigst på mammas grav.

Pappas død gjorde mye med meg. Det er fortsatt en tomhet der, en sorg og ett savn. Jeg kjente smerten da jeg sto ved graven, nå var ikke kisten synlig, den var senket. Jeg snakket med mamma og pappa.. jeg så de ikke der og da. Jeg bare snakket med de, jeg vet uansett at de hører meg. Jeg gråt og gråt så tårene trillet og smerten kjentes langt inn i hjertet og brystet.. ensomheten som river meg istykker.

Men noe skjedde mens jeg sto og gråt.. jeg var redd noen hørte meg.. jeg tittet meg rundt, men hvor mange er på kirkegården når mørket faller på liksom. Jeg så sjeler reise seg fra samtlige graver.. jeg ble litt forundret, men var akkurat da opptatt med meg selv. Jeg fokuserte ikke på sjelene. Ikke er jeg redd de selv om det var en opplevelse jeg aldri har hatt før. Jeg merket de var rundt meg da jeg sto der.. jeg snudde meg og så skikkelser i vinduene på kirken. Jeg så ett tydelig jente ansikt. En engel og jeg skimtet flere engler. Hun sa: Line kom hit jeg skal fortelle deg noe. Jeg orket ikke gå dit.. jeg gikk og satte meg på en krakk. Jeg så sjelene sto rundt meg, men også mamma og pappa. Svalene fløy rundt kirken i ring.. hva drev de med? Det var mye aktivitet der. Jeg følte en usigelig fred der jeg satt. Det hjalp å snakke med mine foreldre.

Min veileder fra andre siden sa jeg vekte alle sjeler med min gråt. Aldri hadde jeg trodd det skulle skje. Og de fleste hadde kanskje løpt så langt de klarte. Altså var det litt rart for meg og se at de reiste seg fra gravene. Men jeg stilte meg spørsmålet etterpå.. jeg vet at jeg hadde en samtale med min veileder lang tid tilbake om ang de døde. Jeg måtte friske opp minnet.. jeg fikk på nytt forklart at en del av sjelen vender stadig tilbake til den kroppen/skallet.

Men ved kremering vil sjelen finne en mer total fred. Det er når menneskekroppen blir liggende i en kiste at en del av sjelen stadig vender tilbake.

Denne kvelden ble jeg sittende på en krakk på kirkegården. Betyr kirken mer for meg enn jeg trodde? Jeg liker at jeg ser engler her. Jeg vet at kirker er bygget med /tårn/spir for kontakten med Gud. En sterkere kontakt.

Denne kvelden ga kirkegården meg trøst. En hånd på min vei.

Sannheten kommer alltid frem en dag. Inntil den dagen får du bare forbrede deg på En forsvarstale.

For det er ikke greit å spre løgner om andre. Løgner om for å selv stille seg i ett bedre lys. Jeg tror aldri vil forstå det, at noen lyver for selv å dekke over sine usannheter, for å dekke over, for å selv stille seg i ett bedre lys. For å ville ødelegge for ett annet menneske. Finnes det samvittighet i disse menneskene? Eller er de blottet for alt av empati? Ett stort ego er helt klart noe som tar stor plass i de.

Jeg syns det er forferdelig trist at det finnes mye av dette. Og at mange går rett på disse løgnene.

Det som er bra er at de ofte avslører seg selv. Det er ikke lett å huske alt man lyver om. Og ofte kommer det mye forskjellige versjoner. Ja visst kan vi huske litt feil vi som ikke lyver og.

Det verste er at noen av de verste løgnerene ødelegger menneskers liv. De vet ikke hvor sårende det er å få høre falske rykter om en selv..

selv er de ofte svært redd for hva andre tror om de. Ikke så rart for de sprer mye skitt selv.

Karma er en læring ., dems løgner er en læring dette livet. En læring for å lære at man skal følge lyset og sannheten. Derfor får de og karma tilbake og de blir avslørt.

Nå som jorden stadig blir ett lysere sted vil ikke de mørke menneskene holde på med løgnene lenger.. avsløringer står i kø. For vanlige mennesker som lever på en løgn og for verden generelt og maktmennesker.

Hadde alle mennesker lyttet til sitt indre hadde ikle løgnerene kommet langt med sine løgner. Da hadde alle forstått at det var løgn. Og vi hadde stoppet det. Men fortsatt har løgnerene for stor makt og blir trodd.

De lever av energien de trekker til seg gjennom sine løgner. De hever seg selv til topps og trykker ned andre. Kontrollerer andre for de vil styre showet og de elsker det. Men dessverre på feil premisser og på feil måte.

De blir mer og mer høyreiste jo mer de får hevet seg selv..

Noen er mennesker med tunge mønster. Som igjen ofte har problemer med seg selv, med sin psyke, og dermed og liker å ruse seg.. alkohol evnt andre rusmidler.

De våkner ikke før de blir avslørt, da de møter hodet hardt i en betongvegg. Noen ser da hvordan de har levd, de faller dypere og klarer aldri komme seg opp. Mens andre snur livet og ser lyset og sannheten i livet. Dette er jordens måte og rydde opp.

Sannheten skal flyte på denne jorden.

Løgner vil tilslutt ikke finnes lenger.

Det er Ingen svakhet å gråte, tvert imot det ligger styrke bak hver tåre som felles. For hver tåre renses noe vondt ut. Ja gråt er rensende .. det er derfor viktig å ikke holde det inne.

I store deler av mitt liv gråt jeg ikke, jeg holdt alt inne. Masker som lå i lag på lag og dekket for alt av mine indre følelser. Det var en lang prosess og åpne det opp. Og jeg har enda flere skritt og gå.

Men i prosessen med å åpne de første lag var det som en foss var satt på, jeg gråt og gråt tårene som forlengst og som for mange år tilbake skulle vært grått ut.

Tårene sitter løst nå i dag i mitt liv. Jeg tørr kjenne på alt vondt som kommer min vei.

Jeg er ett følsomt menneske og sterkt sensitiv, noe som ikke alltid er enkelt.

TA DEG TID TIL Å GRÅTE UT

Ja ta deg tid til å gråte dine tårer ut, la deg selv få det vonde ut. Det er en STYRKE å gråte og har rensende og healende effekt.

Det er ingen skam, det er ingen svakhet.

TÅRER

Tårer som renner ned ditt kinn, det er som smerten renner vekk fra ditt sinn og din sjel blir renset for smerte..

tårer nedover ditt kinn danner elver og finner nye veier. Nye renere veier å gå, masker som kastes, i nytt giv lever du livet og er ferdig med det vonde som har sittet fast i ditt sinn.

Nye veier, ett renset hjerte, helhet i livet, en lettere følelse. LIVET er en reise og nå skal du reise med tårene på ditt kinn som gir deg ny styrke.

Kjære pappa.. i morgen er det siste farvel. Jeg gruer meg, det kjennes langt nedi magen. Selv om jeg føler jeg har skrevet av meg mye sorg så er det noe tomt inni meg. I kveld sitter meg med tårer nedover kinnet, de sildrer nedover og kiler meg i det de faller ned.

det er som om jeg ser deg gå bortover en vei.. du smiler og du sier: ta vare på deg selv og jentene. Du vinker, jeg ser du har det godt nå. Det er betryggende og godt.

Sorgen går i bølger, så kommer de store bølgene og slår en over ende, så kommer de små og suser rundt en. Så kommer de store tilbake og lar meg kjenne på det intense vonde igjen, det er sårt og det er som om hjertet brister. Det er så vondt at jeg vil ikke ha de, jeg vil de skal seile vekk. Men de river og sliter i meg. De kommer og går.. en sorg er ikke over på to uker, eller ett år, eller to år.. den kommer og går.

Man lærer seg å leve med savnet, med tomheten og smerten i hjertet.

Det er lov å sørge, det finnes ingen tilmålt tid på hvor lenge vi gjør det. Det finnes ingen regel.

Jeg vet at begravelsen blir vond og fin. Det er vårt siste farvel til deg kjære pappa. Det blir sterkt, vondt og vakkert.

Jeg vet jeg vil føle din nærhet i morgen. En nærhet i form av energi, som en vind vil du suse rundt oss.

Nå går livet videre her på jorden uten deg. Uten klovnen vår.

Det kommer atter en ny vår, ett håp og en lys fremtid.

Selv om livet føles ensomt og tomt vil atter solen igjen skinne for oss alle. Smerten vil bli lindret av tidens tann.

I hjertet vårt bærer vi med oss kjærlig de vi har elsket og som har berørt vårt hjerte. Forsiktig tar vi de med oss på livets reise. De vil aldri bli glemt, de blir tatt vare på i ett eget rom i vårt hjerte.

Ett hjerte slår en tilmålt til på denne jord. En dag slutter hjertet å slå og livet er over. En fredelig overgang til en annen dimensjon. Ett kjært menneske har forlatt denne jord.

Jeg har ett eget rom til deg pappa i mitt hjerte. Ett rom med varme og kjærlighet. Der bærer jeg bare deg med meg. Jeg vil ta med meg minnene forsiktig som innpakket i det fineste Silkepapir, innpakket i mange lag så de ikke knuser.

Du betydde mer for meg enn jeg trodde pappa. Jeg vet vi ikke var veldig nære hverandre dette livet.. det høres merkelig ut, men da du kom på dement -hjemmet fikk jeg ett nærmere forhold til deg. Men uansett har man sterke bånd til sine foreldre. Ett bånd som nå har røket. Det er borte, følelsen av tomhet er sterk.

Det blir en tung dag i morgen. Solen skal skinne for deg pappa på din vandring.

ADJØ! VI SES IGJEN EN DAG

Det jeg skal skrive om nå trenger ikke være din sannhet. Men det er min sannhet, siden jeg har en tett kontakt med andre siden og utenomjordiske så blir jeg informert om jordens tilstand. Ikke at jeg vet alt. Men man trenger ikke ha kontakt med andre siden for å se at jordens mennesker snart må "våkne".

Robot-tilværelsen til oss mennesker er snart over. Jeg har fått beskjed om at jorden er inne i en stor transformasjon i disse dager. Men selv om mye skjer inni jorden og med rensingen vi gjør med jorden har mennesker ett ansvar.

Jeg ser stadig at mennesker kaster søppel rundt. Som om det ikke finnes søppelkasser noe sted. Og på en kjøretur i kveld så jeg to ungdommer kaste isboksen ut av bilen rett utenfor. Det var ikke mange meter til søppelkassen. Jeg pekte til de i det de dro og pekte på søppelet de kastet. Men de dro..

jeg blir blir forbanna kjenner jeg. Er det vi foreldre som ikke lærer barna våre hva som er riktig og galt? Eller har alt de har lært sivet ut? Det handler om respekt! Respekt for vår jord, og ikke minst for hvordan det skal se ut rundt oss.

RESPEKT er ordet! Er det slik at vi tenker at andre rydder for oss?? For jeg har sett personalet rydde søppel der mye. Fordi mennesker ikke gidder gå til søppelkassen. Jeg gremmes over utviklingen.

Jorden ligger faktisk våre hender om du vil det heller ei. Og ung som gammel så har vi alle ett ansvar. Vi kan alle endre noe, ikke bare det med søppel. Det er mye mer og ta tak i enn det.

Det handler om å bry seg,hjelpe hverandre, ikke døm andre for hudfarge, utseende og klesstil. Alle mennesker er like mye verdt, også de som kaster søppel og gjør andre dårlige ting på vår jord. Men de må og våkne og forstå hva de gjør.

Men det å kaste søppel rundt gjenspeiler hvordan vi behandler andre, hvordan vi behandler vår jord, respekten for andre.

For hadde alle hatt stor empati for jorden og hverandre hadde ikke verden vært slik.

Dyr på denne jorden dør av søppel som flyter rundt som de får i seg.

Er det slik vi vil ha det? Vil du bli dømt for ditt utseende? Vil du at verden skal slutte fungere tilslutt pga at mennesker kjører den helt ned pga måten vi behandler den på? Nei?? Da er det på tide å våkne opp fra denne dvalen.

Hvis du vil at denne jorden skal bestå må du begynne å endre deg.

For slik vi oppfører oss påvirker jorden. Vår energi påvirker jorden. Våre tanker og slik vi lever. Vi er alle mennesker bundet til jorden.

Ta ett grep i dag, hva kan du endre i deg? Kan du endre ditt syn på andre mennesker? Kan du bli ett bedre medmenneske?

Selv om det du kan endre virker lite vil alt utgjøre en stor forskjell hvis alle tar ett tak.

Det har hjulpet meg mye og skrive om min sorg. Jeg hadde så mye ord som formet seg i meg. Det raste rundt i meg.. jeg måtte få det ut. Det var mye følelser som jeg behøvde sette ord på.

Min fars død var noe jeg trodde jeg var forberedt på. Det fant jeg straks ut at ikke stemte. Ja man tror man er forbredt, men det er ikke alltid man er det likevel.

Jeg føler selv at jeg har ett godt forhold til døden. Når de har levd livet sitt og er gamle mennesker som vil slippe fra en gammel kropp. Men følelsene mine tok overhånd. Jeg følte en enorm ensomhet. Som rev og slet i meg. Som om jeg var alene i hele verden. Det vet jeg jo at jeg ikke er. Men det var slik jeg følte det likevel. Tårer jeg ikke kunne kontrollere, uhemmet gråt.. smerten i mitt hjerte. Den uendelige tristheten som flommet gjennom meg. Jeg var ikke forberedt på dette følelses -rushet. Det var som om jeg måtte holde meg fast en stund for å ikke bli med i dragsuget av en endeløs sorg.

Jeg vet ikke hvorfor jeg falt en stund.. når mamma døde tok jeg det lettere. Mamma hadde vært Syk i mange år. Jeg hadde det vondt etter mamma og helt klart. Savnet etter henne sitter enda. Og jeg hørte hennes skritt lenge etter hennes død opp trappen her. Enda hun ikke gikk siste årene. Savnet etter samtalene vi hadde, vi snakket om hva vi skulle lage til middag. Vi snakket om det meste.. savnet etter mamma sitter der enda etter 5 år. Foreldrene våre har vi sterke bånd til. Jeg savner dere så sårt. Jeg skulle så gjerne hatt dere friske i livet mitt.

Ett liv er som en rose, den begynner med en vakker knopp, og åpner seg til en fantastisk rose.. som mister blad for blad.. til livet tar slutt.

Og slik er livet.. vi er her kun en tidsbestemt periode. Sjelen vår lever videre, vi er egentlig ikke døde. Men når vi dør lever vi ikke lenger i denne fysiske verden.

Takk til alle dere som har lest mine ord og gitt meg gode flotte tilbakemeldinger i sorgen. Setter stor pris på det.

Nå gjenstår begravelsen som er fredag.

Himmelen har fått en ny vakker lysende og glødende stjerne. Der oppe på himmelen kan jeg se deg for evig skinne pappa. Med mamma ved din side. De to vakreste stjerner jeg vet om. Og som alltid vil være mitt hjerte nært.

Jeg vil huske deg som du var. Din humor, måten du viste omsorg på, som jeg ikke alltid forsto da jeg var ung, men som jeg forstår nå i voksen alder med egne barn.

Du var godt likt pappa, jeg har aldri møtt noen med en vondt ord om deg.

Du var en gledesspreder ett lys i fleres hverdag. Du har jo funnet på mye rart da du var yngre, da du hadde energi og var full av spilloppmakeri. Du hadde ett arbeid du var i kontakt med mye mennesker. Så mange mennesker kjenner til deg og vet hvem du er.

Det er rart og ikke skulle besøke deg noe mer. At alt er over, at vi aldri skal ses mer. Aldri gi deg en klem eller stryke ditt kinn.

Nå må jeg gå veien videre uten deg. Du har betydd mer for meg enn jeg trodde. Pappa jeg visste du betydde mye, men savner og det båndet som er brutt er mye vondere enn jeg har klart å forbrede meg på.

Jeg vet jeg ikke står helt alene i livet, jeg har to flotte jenter .. men jeg føler meg veldig ensom uten deg her. Sorgen river i meg, som en Berg og dalbane svinger alle følelser i meg. Jeg ler og gråter om hverandre. Ler av det rare og morsomme du fant på. Gråter av å kjenne på sorgen og savnet.

Det er tomt uten deg pappa, stort tomrom.

Skipet seiler videre på livets vei.

Havet, sjøen er elementer som er viktig for meg og ofte er jeg å finne ved sjøen. For å tenke helt for meg selv. Uten noen forstyrrelser, bare meg og mine tanker. Men vi er aldri alene, og ofte kommer noen fra andre siden for å fortelle noe.

I to dager hadde kråkene holdt ett forferdelig leven i nærheten av meg. De sa de varslet meg om pappas død. De gjorde det og like før telefonen om at han var dårligere.

Jeg var ved sjøen da jeg fikk beskjed om at pappa hadde blitt drastisk dårligere. Jeg sto med bena i sjøkanten mens jeg snakket i telefonen. Og jeg fikk øye på en stor hvit fjær seilende forbi meg.

En sjel som seiler avgårde til ett fredelig sted. Ett hvilested etter ett liv på denne jord.

Ett liv som betydde mer enn vi klarte å kjenne mens han levde. Nå råder det en tomhet som er vanskelig å forklare. Savnet er stort.

jeg ser bølgene slå mot stenene, når pappa reiste var det som om bølgene stilnet. Som om verden sto stille, at alt levende lyttet til stillheten, men slik er det jo ikke. Det bare føles slik en stund for meg.

Livet går videre, tiden leger alle sår sies det. Akkurat nå er det ett åpent sår etter deg. Ett sår som må pleies en stund og som jeg håper en dag vil gro pent.

Jeg vil ta med meg de gode minnene i hjertet mitt. Din humor og ditt gode smil.

Jeg vet jo pappa at en dag ses vi igjen. Inntil da er jeg glad for mine evner og den kontakten jeg kan ha på den måten.

Jeg er evig glad i deg herfra og til himmelen 1000 millioner ganger <3

Gruer meg til siste farvel..