NÅR BØLGENE STILNER

Når bølgen tok tak i deg startet ditt liv. Bølgen har revet og slitt i deg på livets vei. Bølgene har gitt deg utfordringer du ville vært foruten. Du håper bølgene skal stilne og aldri mer komme tilbake. At havet nå bare skal forbli blikk stille slik at skyene kan speile seg i havet. At livet nå viser seg fra den gode siden. Slik livet kan være.. seile i medvind.

Flyte på en bølge av lykke og frihet. At livet ruser avgårde slik du fortjener. At all motgang nå forblir historie. En bok du kan lukke.. du vil åpne en ny med sider som er blanke. Som du kan lime inn dine drømmer og dine håp for livet. Som et lerret som er hvitt, og du kan male på det du vil. Du kan fylle livet slik du ønsker og vil.

Boken som handlet om den mørke tunnelen og livet i en gråsonen er over. Som en trist film som ender i lykke. Skyene har trekt seg tilbake nå, havet stilner og solen skinner. Tårene som har rent ned dine kinn har nå tørket ut. Du har grått dine siste tårer for den delen av livet som nå er historie. Smerten og lidelsen slipper tak og blir ikke med deg vidre. Du føler lettelse og ser livet med nye øyne. Er det slik livet kan være? Er det slik det er og være fri? Alt endrer seg, i møte med andre mennesker merker du at du er roligere.

Du har ingen sky som henger over deg og våker over deg. Som å få puste igjen.. som å få liv i hver celle i kroppen. Du kjenner på stillheten, du kjenner roen som brer seg i deg. Du blomstrer slik du skal gjøre, du åpner deg mer og utfolder deg slik livet er ment. En vakker blomst står stødig på egne ben og ingen skal noen gang igjen tråkke på blomsten igjen.

MENNESKER I LIVETS GRÅSONER

Snøkledd landskap betraktes gjennom et vindu. Et vindu som viser verden. Hvite tunge snøfnugg legger seg finurlig og jevnt på trærne. De daler fredelig ned til livet på jorden. Noen av de lever fredlige liv til de smeltes vekk en vår,mens andre blir tråkket ned raskt etter de har møtt sitt liv på jorden. Høstens farger er visket vekk. De livlige sterke vakre farger som høsten viser i sin prakt.

Livet raser forbi i stor fart.. for de fleste. Men for noen stoppes livet opp. Og livet betraktes som om det leves fra et vindu ut mot verden. Livet fra vinduet er vanskelig å leve. Som om noen satte opp et usynelig stengsel mellom deg og verden .. fordi du skal hindres i å leve slik som ligger i din natur.

Mennesker i gråsonen av livet, en sone som er lidelse og smerte. Som hverken høres eller som noen ser. Ingen hører ropene fordi de er opptatt av seg selv og sitt. Få stopper opp for å betrakte menneskene rundt seg. Slik har verden blitt.

Du har kanskje ropt så lenge at du ikke lenger orker rope mer. Det nytter ikke, det finnes ingen hånd som strekkes ut. En stille lidelse i ensomhet. Som å leve med en mørk sky over deg, og når skal det bli skyfritt? Man slutter og tro på et liv i trygghet og i fred.

Ja vinteren har kommet.. du hadde håpet livet hadde endret seg til den kom. Men det gjorde det ikke. Nå ser du sneen ligge der hvit og vakker. Tårene triller og du lurer på om livet noen gang bli enklere å leve.

Du ønsker kun de enkle gleder. Dine verdier har endrer seg på denne reisen du har tatt. De har bare blitt enda dypere og du verdsetter mennesker med ærlighet og kjærlighet mer enn noen gang.

Du vet hva livets mening er.. men hvordan nå friheten? Du trodde en stund da ditt liv var helt nede i det mørkeste av alt mørke at å forlate denne verden var løsningen. Men innså at slik kunne det ikke ende. Du klatret deg opp fra det mørke. Du kjempet den hardeste kamp for livet. Men likevel kom ikke friheten.

Livets læring er ikke enkel.. i dag betrakter du et snødekt landskap fra et vindu ut mot verden. Tårene sitter løst..

Du ser mennesker allerede haster rundt og snakker om jul og julebakst. Dine tanker er om helt andre ting. Ikke alle gleder seg til jul. For mange er jul en vond tid.

I JESUS FOTSPOR?

Livets start.. du er født til en verden som er mørk. Du ser dagens lys utifra et nullstillet sinn. Du ser verden med nye øyne.. alle forutsetninger for et bra liv er der. Et barn er sensetivt og fanger opp mer enn et voksent mennesker tror.

Jeg husker faktisk selv en del helt tilbake. Jeg husker faktisk kanalen ned til den fysiske kroppen. Det var som å reise raskt gjennom en gråaktig tunell. Jeg husker jeg var litt redd.. husker og lyden av vannet rundt meg i mors liv. Jeg husker stemmene utenfor mors liv som rare lyder fordi det blir litt rar lyd når du er selv i vann.

Dette høres sikkert rart ut for mange. Men livet mitt allerede da føltes usikkert, eller at jeg ikke følte meg helt trygg på et eller annet vis. Jeg kan ikke si jeg helt husker noe av å se dagens lys for alvor, altså selve fødselen ut kan jeg ikke si jeg husker.

Men jeg husker at jeg var veldig liten og lå i en liten seng.

Jeg husker alt jeg følte rundt, alt jeg senset og fanget opp av sinnsstemninger. Mamma sa jeg var et rolig barn. Gjorde ikke mye ut av meg etter hva jeg kan huske hun sa hvertfall.

Jeg husker uroen og usikkerheten og at jeg ønsket å bli sett da jeg ble litt større. Jeg var ofte redd .. altså ikke slik skikkelig redd. Men en slik indre uro.. jeg var redd når vi var ute og kjørte da jeg var liten. For jeg var redd mamma og pappa ville sette meg av et sted. Nå vet jeg jo at de hadde ikke gjort det. Men i mitt barnlige sinn som følte seg lite elsket så var det en redsel.

Jeg husker jeg trodde de ikke ville ha meg. Jeg hadde disse tankene mye. Jeg følte meg mye overlatt til meg selv, uten å bli sett og fulgt opp som jeg burde.

Jeg hadde ingen å snakke med, så alt det vonde var jeg vant med å lukke inni meg. Ingen spurte og ingen så hverken at jeg var lei meg eller ikke hadde det helt bra.

Livet mitt fortsatte liksom å være vondt.. jeg opplevde og overgrep som ganske liten .. jeg trodde det var min feil. Jeg tok på meg skylden for det meste jeg.

Jeg følte meg utenfor i familien. Jeg prøvde å passe inn. Men det stemte ikke med mitt indre. Jeg trivdes aller best i skogen. Der kunne jeg være meg selv. Så jeg oppholdt meg mye der.

Jeg har hatt mange reiser tilbake i mitt indre for å heale mitt indre barn. Omfavnet barnet med kjærlighet og omsorg. Noe som burde vært en selvfølge at alle barn burde få.

Reisen vidre i mitt voksne liv har ikke vært enklere. Andre siden hadde nok bestemt at jeg skulle være et ensomt menneske. Altså jeg har alltid hatt venner. Men jeg har stått mest alene i livets stormer. Stormer som og var nære ved å ta livet mitt.

Når jeg tenker tilbake .. hvor mange ganger er det mulig at et menneske klarer å reise seg i løpet av et liv? Jeg føler jeg har kjempet hele veien i livet. For overlevelse .. og for å klare henge med livet.

Hvor mye motgang er det mulig å greie? Når du har vært så langt nede at du ba til Gud om å få dø.. da kommer man ikke lenger ned.

Det er som om man ikke ser noen ende på livets mareritt. Finnes ikke lys i tunnelen? Hvorfor når jeg aldri enden. Og hvorfor vil mennesker sverte andre? Og lyve om alt mulig? Og hvorfor stopper de aldri med det? Og hva har jeg gjort de som fortjener og få ødelagt livet mitt totalt.

Jeg endte så langt ned at jeg så ingen utvei ut .. stoppet i alle retninger. Livskraften min var løpt ut. Jeg hadde kjempet i altfor mange år.. jeg ville ikke leve lenger. Jeg prøvde avslutte mitt liv flere ganger. Jeg klarte det ikke. Det kjæreste jeg har dukket opp hver gang. Det snevet som var igjen av fornuft snudde det.

Jeg klarte å finne kampviljen min. Jeg brukte all styrke jeg maktet og ta frem for å klare overleve dette. Jeg startet et prosjekt en kveld. Som skal hjelpe mennesker som har det tungt i livet.

Prosjektet TA MIN HÅND snudde mitt indre liv. Det snudde ikke min situasjon. Men mitt indre og mitt fokus. Jeg opplevde glede igjen gjennom andre mennesker jeg hjalp opp. Jeg hadde det og har det fortsatt tøfft. Men fokuset mitt er endret. Firmaet begynte å rulle igjen.

Jeg trodde jeg aldri skulle si jeg hadde leder evner. Men ser nå at jeg har det. Mange måter og lede mennesker på. Jeg leder mennesker opp og frem til et lysere liv.