BAKSTELAUGET

Jeg vet hva mange tenker. Hva har hun startet nå da: ). Ja dette er meg, jeg har så mye innenbords at det bare venter på å komme ut. Jeg har med mitt klarsyn lenge sett at jeg samler mennesker. Jeg vet jeg har en oppgave her. Dele min visdom til de som trenger det. Endre mennesker med min energi. Du tror kanskje ikke at det går. Ja det høres rart ut, jeg vet.

Jeg kan ikke endre alle, men kan jeg endre noe så har jeg jo utrettet noe. Jeg har stor livserfaring og vet hvordan det er og slite seg gjennom livet.

Mat er glede, livsglede, tradisjoner, kjærlighet og det og bry seg. Samle mennesker og dele mat. Lage mat sammen. Jeg blir selv utrolig glad av å bake og lage mat. Jeg elsker og dele det med andre.

Bakstelauget er ikke slik at det vil ha samlinger kun for de som trenger en HÅND. Det er samling av mennesker som vil være sammen og møtes. Nå er det ganske ny oppstartet. Jeg har mange baller i lufta. Så får man se hvordan det blir.

Bakstelauget vil lage oppskrifter og legge ut i gruppa. Jeg syns det er viktig og ta vare på mye av de gamle tradisjoner. Men syns det er utrolig gøy og med noe mye matretter fra andre land.

Jeg er selvsagt grunnleggeren av dette prosjektet også. Jeg trodde vel for noen år siden at jeg ikke kunne duge som noen leder. Men jeg ser at jeg har mange at de tingene en leder bør ha. Jeg er slettes ikke perfekt på noen måter. Men jeg ser mennesker som de er, jeg lar hjerte mitt styre livet mitt og veien.

Selfølgelig skal bakstelauget bli stort! Jeg starter ikke noe som ikke skal bli stort.

Bakstelauget handler om medmenneskelighet for hverandre. Samfunnet må stå mer sammen og samlet. Mange mennesker er ensomme. Eldre Vet ikke hva de skal fylle dagene med. De trenger noen å snakke med. Det finnes et hav av behov.

Jeg er en utålmodig person og skulle jo helst ha startet alt i går. Jeg har til tider for mye energi. Jeg prøver roe ned og lytte til mitt indre når og hva som er riktig. Jeg leter for tiden etter et større sted og leie så vet dere det. Det må være landlig. Jeg driver jo og skytsengelen firma og trenger plass for utvikling. For å kunne ta imot kunder på et kontor. Og for å kunne ha et sted og samle mennesker i dette prosjektet.

RO TIL OG TENKE VED SJØEN

Bølger som skvulper og slår mot stenene. Lyden får meg på plass i meg selv. Den friske luften klarner hjernen. Jeg setter ting i perspektiv. Sjøen er som en erstatning for alt jeg har mistet. Eller det jeg forlot for å kunne leve. Jeg står veldig alene i livet. Sjøen gir meg støtten og klarheten hodet mitt trenger når det blir for mye.

En ensom vandrer på livets vei. Sittende på en sten ved vannet. Jeg ser utover, det er befriende. Jeg tenker over alle ballene jeg har i luften. Hvem skal jeg ta tak i og ikke?

Jeg har kun meg selv og stole på. Det er mulig ikke mange som forstår mitt engasjement for samfunnet. Jeg har lært på min vei og lytte til hva som er rett for meg uten å spørre andre. Fordi det er bare meg som vet hva jeg vil.

Jeg hadde en drøm i natt, jeg så meg selv bake. Det er igrunnen ingen bombe. Men i drømmen så jeg ene hånden min tydelig. Det var en ring på den. Jeg gjenkjente ringen. Ringen jeg fikk av mamma og pappa til min konfirmasjon. Vet ikke om jeg har den lenger, mener jeg brukte den så mye at den røk av.

Jeg våknet på slutten av drømmen og de snakket til meg. De sa at ringen var kjærlighet fra de. De fortalte og at det var veldig riktig og starte dette bakstelauget. En ting er at det er viktig og bake for meg. Men det er og viktig for meg og samle mennesker. Jeg har jo sett det lenge. At jeg samler mennesker. Deler av min visdom. Som kom ut av en veldig vanskelig vei.

Jeg leter gjennom Finn og de automatiske annonsene for å se om passende sted dukker opp. Jeg vet at det riktige dukker opp. Til riktig pris, andre siden har sagt det. At det vil dukke opp noe. Jeg tenker stadig på og legge ut en annonse på Finn selv. Slik jeg gjorde sist, venter jeg bare på klarsignalet i meg? Jeg har vel en følelse av at det er kun slik jeg finner et sted til rimelig leie. Og evnt større plass og at jeg kan hjelpe huseier evnt for rimeligere leie. Ja og fortelle om prosjektet og bakstelauget og formålet med det.

Hadde jeg vært rik hadde jeg vel kjøpt meg en gård selv. Og startet opp mye, men verden er nå engang slik at penger må man ha for å komme noen vei. Jeg er nå vant med å dra meg fremover og jobbe hardt for hver Meter jeg drar meg.

Hadde jeg tenkt kroner og øre i alt jeg gjorde hadde jeg vel muligens sittet bedre i det enn jeg gjør. Men jeg klarer ikke det. Jeg gir av det jeg har til overs. Jeg tar ikke betalt for alt jeg gjør. Det ligger ikke for min natur dessverre. Men jeg må jo tenke på det som skal inn pga firmaet og livets opphold. Det må jeg jo bare.

Imens jeg venter på at ting skal falle på plass så ser jeg hvilke baller jeg skal fange og ta tak i.

FÅNGAD I EN STORMVIND

Det kan ofte føles slik når disse mørke stormene river, ja som jeg er fanget i de. Jeg forstår at dere ikke helt forstår kanskje hva jeg snakker om. Men for meg er det stormer med motstand fra mennesker rundt. Som vil ha meg der jeg er.

En energi mennesker sender ut. Jeg er slettes ikke A4 og kommer aldri til å bli det. Jeg velger ikke samme løsninger som de fleste bare for å være innenfor. Da står jeg heller utenfor.

Livet mitt er i stor endring. Det syns kanskje ikke så mye utenpå enda. Men det har skjedd store endringer inni meg. Det har jeg jobbet hardt for.

Jeg føler jeg har mistet mye av livet mitt fordi jeg valgte som jeg gjorde. Derfor er det så mye inni meg som vil ut. Ikke gi meg flere ideer, for jeg har mange selv.

Jeg våger kalle meg selv allsidig, for jeg er nysjerrig på alt. Jeg liker prøver ut nye ting. Jeg ønsker lære meg snekre. Jeg ønsker lære meg så mye, jeg vil gjøre så mye. Jeg har så mye ugjort at jeg aner ikke hvor jeg skal starte. Men det meste i livet koster penger. Så der stoppes jo mye opp.

Men jeg henger ikke med leppa av den grunn. Jeg våger drømme og håpe på at drømmene mine skjer. Jeg tenker at jeg ser at det jeg drømmer om skjer der fremme. Og jeg gleder meg.

Siden jeg har flust av ideer og drømmer burde jeg sortere og sette opp hva som er viktig for meg og hva er mindre viktig. Sette fokus på det jeg virkelig vil.

Jeg har en drøm og et fokus på mitt firma. Jeg har en stund sett etter større sted. Men det er viktig at det er landlig og at det føles rett. Den siste tiden har det kjentes ut som om jeg flytter til høsten. Jeg ser høst, jeg kjenner reisen. Jeg kjenner det sterkere og sterkere. Men noe skal skje til høsten.

Da drar jeg med medvinden. Til et større sted for å utvikle firmaet. Det er slik det føles nå, og jeg håper det er slik jeg nå kjenner.

Jeg har så mye planer for prosjektet og firmaet. Jeg ønsker samle mennesker, mennesker som er ensomme som sliter. Lage mat og samle. Hvis jeg kan endre noe i disse menneskene med min energi og min oppgave i livet. Og hjelpe mennesker. Men alt koster penger. Et sted og kunne ha det, og det og kunne ha tid til dette.

Jeg er kun ett menneske. Jeg må og leve og ha til livets opphold. Jeg lever ikke noe luksustilværelse. Og det er heller ikke hverken målet eller meningen. Jeg gir av det jeg har til overs. Jeg gir av min tid til mennesker jeg møter på min vei hele tiden.

Det er mennesker overalt som trenger en HÅND videre i livet. Livet handler ikke kun om meg.

Det er viktig at jeg og tar vare på meg selv. Dessverre er jeg god på å glemme det. Men jobber med og lytte til meg selv og si stopp. Nå er det nok Line: ). Så må man sette av tid for seg selv.

Det er ikke enkelt, når man vet at man i det minste kan gi mennesker et dytt videre. Når du får en melding av noen som roper om hjelp. Da er det ikke lett og bare overse.

Livet mitt handler om å hjelpe andre. Så enkelt er det. Jeg gleder meg til å kunne utvikle meg selv mer. Reise videre, komme igang og utvide prosjektet.

Prosjektet som startet av en grunn. Jeg ønsker et varmere samfunn. Et samfunn som bryr seg. Mennesker som ser hverandre. Vi må begynne et sted. Alle må gjøre en liten forskjell. Det vil gjøre stor forskjell.

MASKENE SOM FALT Norges krisesenter

Noe som er litt tabu og snakke om? Ikke alle vet om at krisesenter finnes i Norge. For å være helt ærlig må jeg si jeg ikke visste det før jeg kom «tilfeldig» over det. Jeg er opptatt av å bryte tabu grensene. Av å være ærlig etter mange år med hundrevis av masker for å beskytte andre. Grunnen til at jeg startet et prosjekt som heter TA MIN HÅND. Grunnen til mitt engasjement for samfunnet.

En flukt fra livet, en flukt fra maskene. Vel innfor krisesenterets lukkede dører. Sluser, et lukket område. Her er du trygg.

Dørene låses bak meg, papirer skrives under på at du ikke har lov til å snakke om hvem som du møter her.

Samtaler som utføres for å se om du trenger komme inn og få hjelp. Jeg fortalte at jeg var så nede at jeg holdt på og ende livet mitt. Jeg var utmattet, redd og urolig. På dette tidspunktet så jeg ikke klart hva jeg hadde levd i. Traumene lå for tykt. Jeg fikk beskjed om at jeg så veldig sliten ut.

Redselen rev og slet kraftig. Hva skjer nå? Hvilke reaksjoner får dette? Skyldfølelsen som man sitter med uberettiget.

Redselen rev i over en uke før den roet seg. Det er mye som begynner skje inni deg på dette stadiet. Du har dratt deg fra noe som er en bragd og komme ut av. Du tok skrittet over dørterskelen. Nå gjenstår bare resten av ferden.

Krisesenteret er vel så og si aldri tomt, heller overfylt. Her traff jeg mennesker som hadde flyktet fra lignende liv. Vi fant støtte i hverandre. Fordi etter mange år med manipulering og dårlig behandling tror du at du selv er skyld i alt. Fordi du har fått høre dette veldig ofte. Og ting uansett hva det måtte være blir vridd til din skyld.

De opererer veldig likt. Samme måter og drille deg rundt på. Spark, slag og voldtekter. De holder deg godt nede så du forstår at du ikke vil greie deg selv noen gang. De kontrollerer pengene, alt du gjør. Og passer på så du ikke avslører noe som helst. Utad ser alt ut som et glansbilde. Skinnende vakkert med glitter på. Som en hvilken som helst familie. Men stopper du opp så skurrer noe.

De slutter aldri og ville ha kontroll over deg. De gjør det på forskjellige måter etter du er ute. Gjennom dine barn, så får de kontroll ved og manipulerer de til at de sier alt hva som skjer i livet ditt. Og de er mestere på og formulere seg så de tror de vil ditt beste.

De er utslitte av å forfølge sitt offer. For de bruker alle midler. Mennesker rundt seg, Facebook osv.

Du blir sjelden fri fra de med det første.

Mange må skifte identitet og flytte milevis. Det burde vel alle egentlig gjort. Siden disse vil følge deg på en intens måte til du dør eller dem dør. Nei de ser ikke ut som de er slike mennesker. Du oppfatter de som reneste engler. Men disse har ikke hvite vinger.

Når de ikke lenger kan kontrollerer sitt offer blir de redde. Redde for sannheten som kommer ut. Som de har jobbet så hardt for å holde inne. Den grusomme sannheten.

Så de starter straks med og finne på historier for å sverte offeret. Ofte har de svertet offeret i forkant for å skjule seg selv, gjøre seg selv til et offer. Men sannheten er motsatt. Alt de selv sliter med legger de på sitt offer.

De er de beste løgnere. De lyver uten å nøle, de gjør alt for å dekke seg. Og dessverre tror mange på de. Fordi de er troverdige. De er vant med å lyve fra de er små. Mange har selv hatt vanskelige liv med misbruk og vold. De bare fører det videre.

Men det er ingen unnskylding for å gjøre andres liv til et helvete. Et liv i evig angst, redsel og smerte. Et liv som slettes ikke er noe liv. Et liv bak masker. Et liv som en slave fanget i en tyranni verden. De har manipulert deg så mange år at du tror på løgnene. Alt blir vridd om til overgripers fordel. Du tror du har skylden for alt. For økonomien, for at venner forsvant, ja alt. Men sannheten er at du har kjempet for overlevelse.

Du er ikke deg selv lenger, men kun et skall som ikke lenger våger kjenne på innholdet i deg selv. For der inne ligger så mye tettpakkede traumer. At hvis du våger ta de frem i dette livet du levde ville du falt sammen for godt. Det hadde blitt for mye og takle.

Fasaden skinner til den dagen du har kommet deg ut. Da glir det blanke vekk sakte men sikkert. De kjemper for å skjule. Finner på løgn på løgn.

Men en dag vil uansett alt rase. En løgn er ikke vanntett. Den vil lekke tilslutt.

Du som satt i situasjonen hvor helvete på jord var. HÅNDEN som aldri kom. Du har fått erfare hva samfunnet er.

Vel ute av situasjonen og krisesenteret. Et nytt liv, en kamp for tilværelsen. For det er slettes ikke over. Blikk som slenges din retning, rykter som går. Mennesker vet ikke hva de skal tro. På løgnen eller sannheten? Hva er sant? Og hva er ikke sant?

Mennesker lytter ikke til seg selv lenger, så mange tror på løgnen. Den er enkel og tro på. Mest og snakke om, slarve om.

Du som offer møter på kjente etterhvert. De bare strener forbi, kanskje vet de ikke hva de skal si, kanskje tror de på løgnen og syns du et skrekkelig. Men de levde i ikke i dine sko. De har ikke kjent din smerte. År etter år.

Ofte blir offeret sittende alene, all familie snur deg ryggen. Her er beviset på at mange velger tro på voldsutøveren.For voldsutøveren har hatt det travelt mens du har slikket dine sår. Med å spre løgner om hva som er sant. Og du der ute gikk rett på.

Ingen kan dømmes, men vi alle har et valg. Hvis vi vil ha et bedre samfunn må vi lytte til hva som er sannheten og løgnen. Løgnen kan velte et helt liv. Og det har den ofte gjort med mange.

Jeg takker ofte for min styrke som har kommet gjennom dette. For min evne til å se det positive i livet. Min evne til å skape meg noe nytt. Til å se fremover, min kampvilje og min evne til å se løsninger.

Ferden min siste mnd har vært tøff. For det er ikke slik at fordi om du er ute er alt over.

Men jeg har uansett vunnet, jeg vant livet. Selv om livet er tøfft velger jeg hjelpe andre. Jeg har samlet verktøy på min vei. Samfunnet engasjerer meg. Livet mitt handler fortsatt ikke bare om meg. Selv om jeg har måttet stoppe opp mange ganger for å bare være meg. For å gråte, ligge sammenkrøllet og sove.

Jeg var utmattet selv på min ferd ut av krisesenteret. Jeg hadde lungebetennelse. Og en storm med innvendig smerte som ville ut.

Jeg kjørte meg selv hardt for å greie livet. For å holde meg oppe. Selv midt oppe i alt var jeg lykkelig. Lykkelig over frihetsfølelsen jeg hadde i meg. Jeg svevde, endelig skal jeg leve. Jeg har feiret livet mange ganger etterpå.

Jeg har lært at livet er verdt og leve, jeg feirer livet hver dag. Endelig kan jeg puste, endelig kan jeg føle en frihet jeg ikke kan huske sist.

Du kan tro hva du vil, jeg har igjen satt på meg nye sko for veien videre. Sårene blir mindre og mindre. Jeg har jobbet hardt med traumene. For min fortid er ikke min fremtid. JEG FEIRER LIVET! OG VEIEN VIDERE!

NÅR STORMEN ER IFERD MED OG BLÅSE OPP, OG LYSET SKAL TA OVER FOR MØRKET

De siste dager har formen vært dårlig. Stemmen forsvant, jeg var tom for energi. Lagret var tømt. Stormen er i ferd med å ta seg opp. Dere forstår ikke hva jeg mener med stormene.

Det har seg slik at når lyse mennesker baner nye veier, snur seg fra de mørkere menneskene så kommer en reaksjon. Mørket kommet fra flere hold. De som har kontrollert og vil fortsatt kontrollere. Men når de ikke lenger kan kontrollere pågår svertekampanjer.

Fra mitt ståsted og slik jeg ser alt gjennom dimensjoner ser jeg sort storm imot meg. Altså som at det blåser og at vinden er sort. Jeg kjenner det kalde som river. Som suser rundt meg. Det mørke vil ikke ha det lyse. Jeg er på et vis en fredskjemper. Det hater mørket, de liket drama,løgn og utnyttelse. Mørket har villet herske. Men jeg kjemper for at lyset skal vinne. Og egentlig har lyset vunnet. Mørket bare skriker de siste skrik.

Jeg vet ikke om dere forstår noe av mine forklaringer rundt dette. Mørket vil trykke ned, fortelle meg at jeg er gal, fortelle at det jeg gjør er feil.

Men jeg lar meg ikke knekke. Stormen får bare rive. Enda er den mild.

Liggende og hvile i dag så jeg plutselig lys stråler inn i rommet. Det var fysiskt umulig hvis ingen sto med noe utenfor. For solen var på andre kanten. Selv om jeg ser mye andre ikke ser så sjekker jeg og ut om jeg ser rett. Så jeg tittet ut, men så ikke noe som kunne lage strålene. De var veldig rene og hvite. Et tegn på at lyset tar over.

Jeg baner vei? Ikke slik du ser det kanskje. Men med prosjektet baner jeg en vei, men også med det andre prosjektet som kalles bakstelauget. Noe jeg kjenner jeg vil videre utvikle.

Jeg har store ambisjoner. Ikke om å eie et slott og diamanter. Jeg har store ønsker for Norge. For samfunnet. For menneskene!

Dette misliker de mørkere sjelene/menneskene. Ja du får tro hva du vil. Det er slik jeg har lært dette fra andre siden.

Det er ikke ukjent at mennesker som baner veier møter motstand. Hvorfor våkner ikke Norge? Jeg ønsker samhold. Uansett om du er hvit, sort, rød eller rosa i huden.

Kan du klare legge fra deg fordommene for religion?! Religion er det som har laget krig. Jeg er heller ikke enig i all religion. Men i møte med mennesker ligger ikke det imellom. Jeg snakket med en ung mann som var kurder fra Iran. Han sa mye er så overdrevet. Vi er ikke slik de sier. Kjente jeg ble lei meg for disse menneskene.

Vi dømmer nord og ned, media blåser opp, finner på ting og vi går rett på. Det er usigelig trist. Jeg er glad i Alle mennesker jeg. Uansett hudfarge.

Jeg tenker det er grunner for at mange har flyktet fra sine land. Universet prøver lære oss, at vi skal godta hverandre som vi er, strekke ut armene og stå samlet. Neida vi reagerte med hets og hat.

Tror de fleste snart bør vite at media lager falske innlegg. Kun for å selge. Og det et som om det Norske folk henger i flagget sitt og skriker: dette er landet vårt forbaska pakk, se og ha dere ut.

Den barmhjertige delen av så mange har visst dødd ut. For meg viser dette hvor primitive vi er. Jeg opplever i møte med mennesker fra andre land at de er flinkere til å dele, til å holde seg samlet. De står sammen mange av de.

Mine meninger og ønsker for samfunnet lager storm. Jeg gir meg ikke av den grunn.

HVORDAN OPPLEVES TRAUMER?

Traumer er opplevelser/hendelser hvor du nermest går i sjokk. Eller hendelsene er så grusomme og voldsomme at det legger seg raskt et mørke over hendelsen like etterpå. Kropp og sjelens forsvar eller overlevelsesinstinkt. Dette skjer med mennesker i krigsituasjoner. Men og med mennesker i andre situasjoner og liv de lever.

Traumer er opplevelser du ikke husker. Du husker de egentlig, men du har lagt de vekk og mørke lag dekker de. Fordi opplevelsen var mørk.

Den dagen de begynner komme opp ser du først mørke som ligger over det du husker. Du kjenner smerten, sjokket over behandlingen. Opplevelsen, men samtidig lurer du på hvorfor du ikke ser opplevelsen klart. Den som utførte handlingen på deg ser du ikke klart. Du har fortrengt dette så godt du klarer.

Traumene kommer når som helst. Angstanfall på flere timer. Det mørke, det vonde setter seg i brystet, så når traumene kommet frem i dagen gir det utslag i angstanfall. Selv gikk jeg nesten i bakken flere ganger når jeg jobbet på hotellet. For traumene kom frem i lyset. Har jeg opplevd dette? Innbiller jeg meg dette? Og hvorfor skjer alt i mørket?

Det skjedde ikke i mørket, men lyset ble slått på i hendelsene etterhvert. Alt det mørke som hadde ligget over livet mitt gled vekk. Nå husket jeg og så jeg. Traumatisk opplevelse i seg selv.

Jeg ble svimmel og kvalm og måtte løpe på toalettet. Jeg visste hvordan jeg skulle behandle meg selv. Jeg renset meg selv og pushet ut lagene som traumen hadde lagt i meg. Det som satt i brystet måtte og ut. Da roet alt seg. Jeg fortsatte når jeg kom hjem.

Man blir sliten etter en slik seanse. Det tar krefter, jeg var utmattet. Men ville ha hotelljobben og sto på som bare det. Jeg var lykkelig og glad selv mitt oppi alle traumer og utskylling.

Det kom hendelser på hendelser. Jeg falt nesten helt sammen noen ganger i fortvilelse. Hvor mye ligger det her? Tar det ikke snart slutt? Jeg orker ikke mer tenkte jeg, jeg er sliten av å jobbe så hardt.

Jeg ser tilbake nå, jeg forstår ikke selv hvordan jeg har klart dette. Jeg var oppe 5 på morgen for å komme meg til hotellet. Det var vinter og den verste vinteren jeg kan huske med mye snøfall. Ufremkommelig mange dager. Jeg var så sliten, men jeg kunne ikke kjenne for mye på det.

Men siden jeg hadde startet et nytt liv og var glad pga ga det meg energi.

Men for et kjør. Da traumene roet seg. Jeg fikk beskjed av andre siden om at det ikke var mer. Sank jeg sammen. Jeg tenkte jeg måtte gjøre et grep. Jeg følte hotellet tok altfor mye energi, det gjorde NAV også. Jeg følte de satt på skuldrene mine.

Jeg sto på for jobb på hotellet. Uten hell, men jeg skulle ikke være på det hotellet. Det var en læring jeg skulle gjennom.

I dag er alt mye bedre, jeg driver selvstendig.

En ting jeg har slitt med noen år er hukommelsen. Ikke at jeg ikke husket noe. Men enkelte ganger klarer jeg ikke huske små ting som jeg vet veldig godt. Før var det verre, det var som om hodet mitt var tomt noen ganger. Som jeg gikk i en slags tilstand hvor jeg ikke klarte ta imot noe info eller ikke var tilstede. Dette varte ikke lenge av gangen, Men var særdeles ubehagelig da jeg var redd omverden merket det. Men de gjorde ikke det. De trodde vel bare jeg var glemsk.

Jeg har fortstått at dette har med traumene, opplevelsene. Det og jobbe så hardt i så mange år for å holde seg oppe. Det er en tøff kamp.

Jeg har slitt med konsentrasjonen. Men føler ting er i ferd med å bli bedre. Jeg ser alt klarere nå. Hvorfor ting har vært som de har vært. Jeg har forstått at jeg er mer enn jeg trodde. At jeg har livets rett. At jeg kan gjøre mye bra for mange.

Det er grunner for at jeg har vært gjennom det jeg har. Jeg skal hjelpe mennesker. Alt jeg har vært gjennom gjør at jeg ser de raskt. Jeg gjenkjenner meg selv. Og det er det mange trenger, at noen forstår hva de har vært gjennom. Hvordan de skal løse det og hvordan komme videre.

KJÆRE GUD HJELP MEG

KJÆRE GUD HJELP MEG

(Jeg vil starte med at jeg skriver mye på bloggen som er fortid. Jeg har stor skrive trang. Jeg kjenner jeg på et vis må få det ut. Dette er mulig siste rest av det gamle. Men også fordi jeg vil dele med omverden, fordi mye er tabu og snakke om. At det for det der ute finnes HÅP. Jeg har det bedre enn jeg har hatt det hele livet. Så fordi om dere leser om mine opplevelser er det ikke NÅ. Jeg har startet et nytt liv.)

—————————————————————

For mange år siden ba jeg til Gud om et bedre liv. At livet mitt skulle snu. Noen år etter ba jeg til Gud for å slippe våkne. Jeg ba om å få dø. Jeg ville ikke leve, jeg hadde mistet troen nesten på mennesker. Jeg foldet hendene mine på rommet jeg levde i en vanskelig situasjon. Kjære Gud jeg ber deg, la meg slippe våkne i morgen. Vær så snill, hvis det er slik at vi har fri vilje så velger jeg meg vekk fra dette livet.

Jeg var redd, utslitt, og våknet hver morgen med sterk kvalme og redsel. Jeg var skuffet fordi jeg våknet. Jeg ville ikke være her. Hvorfor lyttet ikke Gud til meg. Og hva pokker skulle jeg med de forbaska evnene hvis jeg ikke kunne få viljen min gjennom.

Ja jeg var sint, kampviljen lå i mørket. Den seilet ikke lenger rundt og ville opp. Den dalte og satt fast i det seigeste mørke.

Livet er over tenkte jeg. Livet er ikke mer. Jeg ødelegger andres liv. For det er akkurat det man tror etter så mange år med mye rart tytende i øra om hva man er.

Jeg ba Gud om hjelp, kjære Gud hjelp meg! Jeg så ingen ende på situasjonen. Eneste enden jeg så var og ende mitt liv.

Alene på rommet, et liv gjennom et vindu. Livet foregikk utenfor. Ingen så ingen hørte. Blader fra trærne som raslet. Vinden som suste forbi. Mennesker som var opptatt med sitt.

Kvalmen var dyp. Jeg orket knapt spise. Jeg som er født med en lidenskap for mat. All livsgnist var nesten borte. Jeg ble nesten borte. Livløs i blikket, blå ringer under øynene. Jeg prøvde ikke sulte meg ihjel, men kvalmen og redselen tok overhånd.

Alle klærne hang. Jeg var rund før, jeg trøstespiste. Døyvet smerten i livet. Nå datt klærne nesten av meg.

Lengselen i meg rev, det gjorde samtidig redselen og frykten. Lengselen etter frihet. Redselen fordi jeg var redd hva som kunne skje.

Det er skambelagt og ønske å ta sitt liv, det er feigt. Det er mye negativt snakk rundt de mennesker som har hatt tankene.

Jeg har reflektert mye over mitt liv og spurt meg selv hvorfor om mye. Jeg er åpenbart en dame som elsker livet.

Jeg var sliten av å kjempe. Jeg hadde klatret fjell hele livet. Jeg visste ikke løsningen ut. Jeg så den ikke. Fokuset på løsningen blokkerte. Redselen for hva som kunne skje på vei ut. Jeg tenkte alle hadde det bedre uten meg. Jeg er uansett ikke verdt noe. Jeg var vant med å høre år etter år at jeg var skylden i det meste. Kort fortalt og uten flere detaljer jeg ikke trenger nevne.

Hva var jeg egentlig verdt? Ikke noe i mine egne øyne. Jeg var utslitt av spillet. Spillet som gikk på å glatte fasaden. Så ikke noe skulle syns utad. Spille den sterke kvinnen som hadde det så fint i livet sitt. Alt var LØGN. Jeg var lei av løgn. Lei av og alltid få skylden for alt.

Derfor forteller jeg min historie. Fordi jeg ser skjebner Som min overalt.

Alvdalsaken er ikke unik. Dere tror at dette skjer sjelden. Men det gjør det ikke. Misbruk er utbredt. Mor og far som misbruker barna sine.

Noen barn fører det videre, ikke alle, men noen. Ikke alle arver mønstrene.

Dag ut og dag inn med overhengende angst. Barn som døde i mors liv pga slag og spark.

Et liv som er et liv i et mørkelagt fengsel. Gitter som ikke er fysiske. Men de er der fullt likevel.

Alle som har levd i vold vet hvor vanskelig det er å komme ut. På krisesenteret sa de det var en bragd i seg selv og komme seg dit.

Så du der ute som tenker, hvorfor kom hun seg ikke bare ut, så enkelt er det ikke. Husk at det ligger en sannhet bak 4 vegger som voktes. Og vaktholdet er sterkt og har lange antenner for hva som er i ferd med å skje.

Nå takker jeg gud for kraften han ga meg til å snu ting inni meg så jeg fikk kraft til å komme meg ut.

TAKK for et nytt liv!

SAMTALE MED GUD

Et liv i lyset, et liv i pur sannhet. Gleden i livet.

Hva er gleden i livet? Hvordan ser man den?

Jeg ser gleden i livet klarere enn noen gang.

Uansett Om livet mitt var et helvete før. Så har jeg selv snudd alt.

Jeg vil referere til Petter Stordalen som jeg anser som en meget åpen og klok mann. Du må bare se det for deg. At det blir bra, at du klarer det. Det kjente jeg meg igjen i. Noe inni meg sa at livet mitt skulle bli bra. Da jeg snudde alt inni meg og bestemte meg for å leve så jeg fremtiden foran meg lys.

Jeg tenkte at jeg har styrken, jeg har motet, jeg må bare ikke lytte til de på sidelinja som vil ha meg i det mørkeste mørke.

I dag hadde jeg dype samtale med Gud. Han startet med stormen jeg skal møte snart. Det vil komme store bølger som endrer livet mitt for alltid. Det blir tøfft sa han. Men du er sterk Line, du greier det. Du er rustet til denne ferden.

Du skal endre mye du Line sa han. Jeg vet, jeg har blitt vist det før. Jeg tenker ikke noe særlig på det. Men jeg brenner for å endre.

Gud snakket om maten min, min evne til å samle mennesker. Det er ikke slik jeg ser det som en evne, men mer et ønske om å samle mennesker. Jeg ønsker mennesker skal stå sammen.

Mat samler mennesker, jeg lager mat fra hjertet. Og det og glede mennesker med god mat gjør meg glad. Mat binder mennesker sammen. Kan du tenke deg hvor hyggelig det er og sitte sammen mange mennesker og nyte mat? Det binder oss sammen. Det samler, man hører til noe.

En av grunnene til at jeg startet Bakstelauget. Fordi mat samler mennesker. Og jeg kjenner at dette er et prosjekt som ligger under mitt andre prosjekt TA MIN HÅND prosjektet.

Jeg vet jeg har evnen til å endre mennesker. Dems syn på livet, gi de livsgnist og glede. Få opp øynene på mennesker så de snur livet.

Jeg er ingen magiker. Det handler om at jeg ønsker mennesker skal ha det bra. Det er det min energi utstråler og dermed påvirker. Ja det er en oppgave jeg har på denne jorden.

Jeg skal endre, jeg skal få opp øynene dine om hva livets verdier er. Livets verdier er og ta vare på hverandre. Man skal dele, hjelpe hverandre. Og være der for hverandre.

Jeg brenner for en mer samlet nasjon, et mer samlet Norge.

Jeg er en kvinne med store ambisjoner. Men det er viktig og sette ser store mål og se de for seg, ja at det blir stort. Se for meg at jeg endrer mye.

Gud viste meg mye i dag. Han kom ned til meg og ikke jeg til han. Han viste meg hva som skjedde rundt meg. Han ledet meg rundt, rådet meg. Vi snakket en del om den ferden som kommer. Jeg hadde håpet livet skulle være uten flere stormer nå. Jeg er sliten av de. For livet har vært en kamp fra ende til annen. Vil det liksom ikke ta slutt?

Jeg vet jeg er rustet. Men likevel, jeg må liksom motivere meg selv. Line du klarer denne stormen hvis den endrer noe til det bedre. Ikke bare for meg, men for veldig mange. Og jeg må si til meg selv at jeg klarer det. Jeg står støtt.

Ja så var det dette med at jeg står veldig alene. Jo jeg har bundet meg et nytt nettverk. Men familie er jo noe grunnleggende og den støtten som kanskje burde stått deg nermest når livet har vært så tungt.

Men når det er sagt har jeg vel alltid vært en out sider i livet. En person som bare prøvde tilpasse seg. Men som egentlig ikke passet inn. Jeg følte meg aldri som andre. Det gjorde vondt.

Så på en måte har jeg alltid stått alene. Det er ikke noe nytt. Familie jeg smaker på ordet, det er et ord som jeg tenker betyr og stå sterkt samlet, i tykt og tynt. Men sannheten er at slik er det ikke alltid.

Mange har fasader, later som de er samlet og sterke for å skjule grusomheter bak 4 vegger. Et spill, et ondt spill.

Blodsbånd hva betyr de? De kan bety alt eller ingenting. Noen ganger må de brytes fordi energien blir feil, fordi man blir bundet til mye mørke.

Jeg skal fortelle dere noe, Gud forbredte meg på at all familie ville snu meg ryggen når jeg kom meg ut av livet jeg levde. Jeg ble forbredt mange ganger, de viste meg filmer og fortalte meg. Jeg var forbredt, men likevel blir man såret. Jeg er en kvinne som alltid har et håp om endring. Men noen ganger må man innse at ikke alle klarer endre seg.

Gud sa til meg: Line du har stor styrke som har klart å komme deg ut, samtidig drive et prosjekt for å hjelpe andre. Din styrke skremmer mange. Fordi de selv ikke har den. Men jeg syns det var vanskelig å se. Det handler og om at de ikke forsto mine valg.

Hva hadde jeg valgt? Jeg valgte flykte ut av et helvete som nesten tok mitt liv mange ganger løpet av de årene på forskjellige måter. Så skal man bli dømt for at man har levd i et helvete? Hvor er logikken henne her? Jeg har reflektert og tenkt mye.

Jeg valgte slippe tak i alt. Jeg starter på nytt nå tenkte jeg. Blanke ark og fargestifter. Jeg skal forme et nytt liv. Nye deltagere og med et fantastisk innhold med de riktige verdier.

Du skal ikke skille deg ut i dagens samfunn. Du skal ikke vise at du kan noe, eller at du våger noe. Ikke fortelle om dine evner, da har vi grunnlag til å kalle deg psykisk syk.

Jeg har våget. Ja jeg våget noe halsbrekkende da jeg satt i situasjonen. Jeg fortalte en sannhet jeg så i verden. Det raste inn på siden min, det var flere 100 000 mennesker. Jeg ble slaktet, jeg ble rost at mennesker på meldinger som følte jeg snakket sant og at jeg våget.

Vet du hva? Ei skrev til meg og akkurat den meldingen husker jeg best, hun skrev: Line du er modig, jeg jobber selv i helsevesenet og er psykolog. Slik vi jobber ville vi jo fått deg lagt inn for å si dette. Men når du snakker er det noe som forteller meg at du snakker sant. Det er skremmende fortalte hun. Fordi idyllen rundt det vi tror og tenker Norge er brast.

Jeg hadde ingenting og tape, jeg satt i en situasjon jeg følte meg låst i. Hadde myndighetene hentet meg så ja hva så? Jeg står for det jeg sa. Jeg gjør det enda!

Jeg var ikke redd. Jeg var mer redd i situasjonen jeg satt i. Jo da jeg fikk høre så øra flagret av mine nermeste, men jeg sto rakt.jeg trakk det ikke tilbake. De skremte meg med at de nå kom til å hente meg. Jeg trakk på skuldrene og brydde meg lite. Hva hadde jeg og tape? Jeg har visst dette lenge. Flere år faktisk. Jeg kjenner når noe er feil bak fasader. Jeg får filmer om hva som egentlig skjedde. Mennesker blir skremt av det. Jeg forstår det. Vi vil tro at alt er vel. Alt er rosenrødt i Norge.

Men hvorfor skulle de hanket meg inn? Det er liksom ytringsfrihet, og som norsk statsborger har man vel lov til og si at dette skurrer eller her skjedde noe annet enn de sier. Nå var nok jeg vel rett frem i min utalelser. Jeg ser den. Og jeg skremte vettet av mange som ikke vil se sannheten i verden og mange ble sinte.

Jeg forstår alt sammen, jeg ser reaksjonene. Jeg selv ble ledet av andre siden til å gjøre det innlegget. De fortalte meg at det ikke skulle stå lenge ute.

Jeg fikk meldinger i ukesvis etterpå. Sinte mennesker, mennesker som støttet meg. For hvem hadde før våget dette? I et åpent innlegg på Facebook. Visst levde jeg sa i en svært vanskelig situasjon. Men jeg var ikke gal slik noen forbinder eller forbandt meg med gal pga dette.

Men jeg skal fortelle dere at noen og fortsatte eller begynte følge meg av de som var sinte. Innså de sannheten? Jeg reflekterte, alt har en mening. En slik uttalelse og folk blir først redde, så sinte også begynner de og tenke. Tenk om hun har rett? Tenk om hun virkelig ser dette? Når du taler fra hjertet og sannheten gjør det noe med mennesker. Det er slik endringene starter.

Men fortsatt er det mange som ikke tror på oss med evner. Vi er fortsatt uglesett. Jeg er ferdig med ferden med å prøve bevise for andre hva jeg ser og ikke. Jeg har ikke behovet. De får tro eller ikke. Det betyr ikke noe.

Det viktige er at jeg kan lede mennesker rett vei eller ikke.

Det er mye i verden jeg ser, og byrden med å se alt er ofte tung og bære. Fordi jeg ser hele verden og hva som er feil. Det er som om evnene gir meg en oversikt over jorden og hvordan den har det. Vi tar ikke vare på jorden vår. Jeg må ofte skyve mye vekk, ha fokus på at jorden er i endring. For det er den.

Jeg er ikke så annerledes enn andre. Men universet ga meg evnen til å se lenger enn de fleste. Og livet ga meg evnen til å se mennesker som den de er. Jeg har lært hva kjærlighet er selv om jeg selv har opplevd svært lite av det. Men mine døtre er det mest vakre jeg har og eier. Ingenting kan bety mer enn de. De er mine diamanter. Jentene lærte meg jo hva kjærlighet er.

Jeg er ikke redd dems kjærlighet. Jeg er redd andres kjærlighet fordi livet tråkket meg hardt ned. Det å elske er en risiko slik jeg føler det. Men jeg har noen indre kamper og overvinne og vegger og rive. Det er ikke bare en person som har såret meg. Det ble veldig mange på en gang. Dermed lager man beskyttelse rundt seg.

Men jeg har likevel vært glad i mennesker før og. Jeg har evnen til å se det gode før det dårlige. Noe som gjorde at jeg havnet der jeg levde. Men nå etter alle disse årene. Ser jeg mennesker raskere og alle bitene.

Alle mennesker har noe godt i seg. Vi har alle vår læring på livets vei.

DEFENISJON PÅ GALSKAP? TA MIN HÅND prosjektet. Fokus på et varmere samfunn

DEFENISJON PÅ GALSKAP

Jeg søkte på definisjon av galskap. Dette var dette over fra Wikipedia som kom opp. Komiskt egentlig, hva dagens samfunn og ser på som gal. Altså kaller meg gjerne selv gal jeg. Fordi jeg ikke gjør som alle andre.

Det dagens samfunn dømmer ut ifra er at du ikke gjør som andre, du velger andre veier, du våger. Jeg har våget mer enn de fleste. Jeg våget rope om hjelp på facebook. Dagens samfunn har ansvarsfraskrivelse som tema. Ingen har noe ansvar ikke for noen eller noe. Vi visste ikke at du hadde problemer. Vi visste ikke at du slet. Jeg kan le av det nå, men da var det ramme alvor. Hvorfor jeg skriver om dette? Jo fordi dette er sannheten! Roper noen på Facebook uten at det er nødvendig?

Men selvsagt har vi hver og en ansvar for oss selv og. Men noen ganger i livet trenger man en HÅND. For å klare komme seg ut av noe som er svært vanskelig.

Jeg er opptatt av samfunnet fordi det har blitt så kaldt. Som skrevet over ansvarsfraskrivelse!

Ingen hadde noe ansvar, ingen tok ansvar. Ingen tok noe grep. Vi vil ikke blande oss. Jeg er rystet! Hvorfor sa du ikke at du hadde det vanskelig? Å nei du skrek på Facebook du ja, men vi forsto det ikke da heller. Ikke når kg raste og du så elendig ut heller.

Eller forresten: vi var opptatt av oss selv, så vi så deg ikke. Vi har igrunnen aldri forstått deg så derfor hjalp vi deg ikke heller. Du har jo alltid klart deg selv og aldri bedt om hjelp, så trengte du det nå? Hvorfor sa du ikke det?

Komitimen er kommet, jeg ler av det nå. Men da lo jeg ikke. Jeg prøver bare lære dere noe av min vei.

Glem min historie, jeg skriver dette så dere kan lære. Fordi det finnes et hav av mennesker som ikke roper som meg engang. Men jeg må bruke min historie som eksempel. For dette var min læring. Jeg skulle starte dette prosjektet for å opplyse mennesker om hvordan samfunnet er.

Neste gang er det du som roper om hjelp. Forstår du hvor jeg vil? For med mine jenter når de var små snudde jeg alltid situasjonen mot de når de var dømmende mot andre.

Det blir ikke noe bedre samfunn av at vi ikke ser hverandre, at vi ikke hjelper hverandre mer. Jeg ser ensomme mennesker hver dag. Overalt ser jeg de, det svir i hjertet, jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe alle. Det er ikke det prosjektet handler om. Det handler om å vekke mennesker. Få alle til å hjelpe noen, at alle kan bry seg litt mer.

Jeg tar det som et kompliment og bli kalt gal. I dagens samfunn er det definisjon på at du våger og gå andre veier enn de fleste. Jeg våger fortelle min historie. Jeg bruker den fordi jeg vet feks det og nesten ha klart å ende livet er skambelagt og tabu belagt tema. Man er slettes ikke gal fordi man nesten tok sitt liv. Det er et resultat av stort press i lang tid og skyldfølelse. Og selfølgelig kan det være mange andre grunner.

Hadde legen min følt jeg var renspikka gal og ustabil hadde han nok klart fått meg gjennom til psykolog. Men to avslag gadd jeg ikke mer. Jeg spurte om psykolog også etter runden som varsler, for å få ting ut. Men fikk høre at jeg hadde en sunn tankegang og et riktig syn på det hele. Ja er det noe jeg har lært meg er det og sette livet i perspektiv.

Men etter alt jeg har vært gjennom i alle disse årene hadde jeg vel ikke regnet med avslag på psykolog. Min kontakt på krisesenteret sa: Line du er så sterk at du klarer dette du. Jo da, men jeg trengte få ut så mye.

Men jeg kan takke min nermeste og beste støtte spiller i dette. Hun er gull verdt. Hun ser meg som jeg er og har vært gjennom mye likt. For å snakke om det og få det vekk er viktig.

Jeg ønsker et mer våkent samfunn. Mindre selvsentrert. Mindre ego, mer mennesker som hjelper hverandre.

Vi må begynne se hverandre. For et tryggere samfunn. Det hjelper ikke sitte med hendene i fanget og tro samfunnet og verden endrer seg selv. Politikerne har et ansvar, men vi har og et ansvar alle og enhver av oss.

Denne forbaska ansvarsfraskrivelsen er jeg lei og høre om. Når du får høre om en nabo av deg som døde og lå død i ukesvis hva tenker du? Ser du dine medmennesker? Nei. Tipper unnskyldningene hagler rundt slike tilfeller.

Vi så henne aldri, vi ville ikke forstyrre henne, vi trodde ikke hun var syk, vi trodde hun var på ferie.

Hva med å banke på døra og høre om alt er bra? Forstår dere hva jeg mener? Mange gjør dette, men vi er ikke mange nok. Alle må våkne!

Mange eldre er svært ensomme, dør alene uten å bli funnet uker etterpå.

Alle har ikke familie i ryggen av forskjellige grunner. Ikke alle er født i en familie hvor de blir forstått. Vi er alle ulike, og bra er det. Men alle burde hatt samme oppfatning av hvordan vi bør endre samfunnet.

Mange eldre har et elendig kosthold. Hva med og gi litt mat på døra? Dele av det du har. Så enkelt kan det være.

Det handler om å se hverandre

Det handler om å bry seg

Det handler om hjelpe hverandre

Det handler om å dele

Da vil samfunnet endre seg!

Vil du det? Eller vil du fortsatt sitte med hendene i fanget?

HVORDAN GÅ VIDERE NÅR MAN ER SÅRET

Når du har forlatt hele ditt gamle liv er det alltid en grunn for det. Jeg forlot deler av det fordi jeg så at jeg ikke kunne leve slik lenger. Det handler tilslutt og å leve eller ikke.

Jeg våget meg mot strømmen lenge. Men den stormen jeg opplevde da jeg ikke gjorde som andre sa lenger er den tyngste stormen jeg har stått i. Jeg var ikke meg selv, jeg var bare biter av meg selv. Hengende i en tynn tråd med livet.

Steget ut av det gamle som jeg kjempet knallhardt for å komme meg ut av. Og oppleve at så mange vender en ryggen er tøfft. Jeg er av den oppfatning at det er umulig og ha full kjemi med alt og alle. Men ikke den minste støtte og oppdrive fra noe hold. Var svært sårende. Men jeg så bildet klarere og klarere etter som tiden gikk etter jeg kom meg ut.

Jeg ser alt klart nå. Hele spillet, menneskene som ikke vil se sannheten. Mennesker som tror på løgnen.

Jeg er en person som står for sannhet. Jeg eier ingen sannhet, men jeg vet godt hva mitt liv har vært.

Jeg sitter ved stranden, jeg har lagt nesten all fortid bak meg, jeg har kjempet med nebb og klør for å holde meg oppreist. Klare meg uten NAV. Klare meg uten nesten noen som helst. De fleste har familie i ryggen. Jeg kan med rene ord si at jeg ikke har noen. Jeg er ikke redd, men kjenner at fortiden har såret meg kraftig.

Mange er ikke det de utgir seg for. Mange blanke fasader. Jeg ser lett bak de nå. Jeg har lært.

Vil jeg noen gang klare å gå videre? Jo jeg har gått videre. For all del, men vil jeg klare involvere meg feks i et nytt forhold? En familie? Eller er man ødelagt for livet, svaret er jo at dette ikke er enkelt, men at dette og må legges bak til fortiden.

Det ligger og mye skam bak. Fordi når så mange snur en ryggen tenker man at man selv er ond, at man selv er skyldig. Jeg gjorde det, sterkt såret av dette. Og ja jeg tenkte og hva andre ville tro. At jeg er en dame som er knekkende gal og ingen vil ha med å gjøre.

Jeg slet i starten med tanken på at ingen har sett hvem jeg er. Kan så mange være så blinde? Er det ingen som ser hvem jeg er og hva jeg står for? Jeg har alltid hjulpet andre, alltid stått på for at andre skal ha det bra. Til hvilken nytte?

Hva gjorde jeg galt? Svertet for livet. For noe jeg ikke engang har gjort.

Ja mange rykter svirrer, jeg vet. De gnager ikke lenger. Jeg knekkes ikke av det. Jeg har begynt og bli vant med det.

Men tankene om refleksjonene om livet svirrer. Jeg jobber med at jeg er såret. Det siste såret. Slik jeg ser det nå. Det at så mange vender en ryggen kan knekke hvem som helst. Men jeg valgte og stå oppreist.

Jeg er veldig glad i mennesker, så jeg må over den siste biten og redselen for at så mange skal vende meg ryggen igjen.

Livet ga meg prøvelser. Harde prøvelser, jeg er glad jeg lever nå, en stund var det ikke slik.

Men alt er en læring. Jeg må slippe siste bit. Ha troen på mennesker og det har jeg, jeg har bare satt opp en vegg imellom for å beskytte meg. Jeg er i ferd med å rive veggen.

For jeg ønsker leve 150% ikke 99% . Jeg har jobbet hardt for å komme hit. Og det er ikke over.