DETTE ER MEG!

Jeg er et resultat av beinhard jobbing og fokus rett frem. Jeg har lært på min vei at det nytter ikke grave seg i skitten man har sittet i. Fokuset frem var gull verdt.

Alle de fjellene jeg har klatret i livet. All motgang. Og motarbeiding. Jeg har skyllet traumene vekk ved å behandle meg selv. Jeg har selv erfart mine egne behandlinger på egen kropp og sjel. Jeg vet hva det dreier seg om.

Jeg har fått erfare hvor mye smerte som et menneske kan bli påført i et liv. Men alt er et tilbakelagt stadium takket være målbevisste tanker og hard jobbing med mitt indre.

Man tenker at mennesker som har opplevd så mye gjennom et liv ikke vil fungere igjen. Dette er faktisk en sannhet for mange. Mange havner som uføre, psykiske lidelser og sliter i hverdagen.

Jeg har bevist at det går Ann å bli kvitt alt. Altså minnene ligger der, men de blir vage. Og vil svinne mer og mer vekk. De har ingen plass i livet mitt.

Jeg var målbevisst. Hadde bevisste tanker om å komme meg fremover. Min fortid skulle ikke påvirke mine fremtid. Ja jeg har betalt stor summer tårer, vært utmattet av å rense ut, men jeg har hele tiden holdt tanken om å komme fremover der.

Skal ikke påstå jeg eier en eneste sannhet. Men jeg har stor erfaring siden jeg har vært gjennom dette. Jeg tror mange havner som «syke» fordi de blir sittende og lide i gjørma i fortiden. I offerrollen,og ikke minst er det faktisk vanskelig å legge så traumatiske opplevelser bak seg. Mange ender hos psykolog resten av livet. Jeg fikk aldri psykolog.

Jeg har stått nesten helt alene. Ingen helsepersonell har hjulpet meg. Kun en venninde jeg har fra krisesenteret. Vi har hatt hverandre. Men utenom det har jeg stått alene.

Jeg har ikke hatt noe familie støttende rundt meg heller. Jeg var jo kan man si vant med å klatre fjell. Jeg måtte bestige noen til. Den harde jobbingen får jeg betalt for. I et friskt sinn. For sinnet blir sudlet til når man har levd i mye traumatisk. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare stole på noen igjen. Nerme meg noen. Bli glad i noen. Alt medførte stor redsel. For at de skulle snu meg ryggen.

Jeg jobbet med å slippe tak i alle deler. Murene falt, bevisst jobbing og man kommer i mål. Jeg møter stadig nye mennesker. Jeg er en helt annen person enn før. Jeg har en ro over meg. Angsten har fløyet vekk.

Det er fantastisk og leve. Jeg visste faktisk ikke at livet kunne bli så bra. Man glemmer hvordan det er å leve i trygghet når man lever slik jeg gjorde. Man blir vant med det.

Jeg opplever en uendelig frihet. Jeg er sjefen i mitt liv. Jeg er ikke udugelig slik noen fikk meg til å tro. Jeg har på få mnd fått til mer enn hele livet mitt føler jeg. Alt snur. Helomvending av livet. Jeg har ventet på neste snuoperasjon. En er igang nå, jeg er jublende glad.

Livet handler om å bry seg om andre. De indre verdier, om å ta vare på de rundt deg. Jeg har lært så mye, mest av alt lærte jeg hvor kaldt samfunnet er. Derfor prosjektet TA MIN HÅND. Det kom av en grunn. Jeg vil hjelpe andre og jeg hjelper andre. Det kommer noe godt ut av alt jeg har vært gjennom. TAKK!

NÅR MAN MØTER PERSONEN SOM ÅPNER VEIEN

Livet går i kapitler og faser. Vi møter mennesker på vår vei som kan endre mye. Livet kan ta brå vendinger. Det vet jeg alt om.

Jeg er et impulsivt menneske. Jeg kan raskt hive meg rundt når noe føles riktig.

Mest av alt er jeg glad for enkelte personer som har dumpet i livet mitt på kort tid. Som ser meg som jeg er. Som respekterer meg for den jeg er.

Det er en person som endrer min vei nå. Det var meningen denne personen skulle havne i livet mitt nå. Jeg har allerede blitt glad i denne personen.

Som om man har kjent hverandre hele livet.Gjensidig respekt og mye samme drømmer om livet og fremtiden. Da har man mye å snakke om.

Når mennesker med samme drømmer møtes åpnes noe. Mennesker på samme nivå løfter hverandre.

Lever du i et forhold eller har et vennskap hvor personen holder deg tilbake? Du gjør som de vil? Ja så sitter du i et klister. For å komme videre i livet må du rive deg løs. Sette grenser og rydde i livet ditt.

Det er ditt valg og bare ditt. Er du en person som lar andre kjøre over deg, du sier aldri ifra eller setter ned foten. Så kjører du deg selv nedover. Rydd i livet ditt. Du vil få mer energi. Lev for deg og ikke andre.

DAGENS UNGE FALLER UTENOM PGA EGO FORELDRE??

Ja hva er det denna dama ikke brenner for tenker du. Hvordan skal hun rekke alt? Jeg aner ikke: ). Jeg brenner generelt for et bedre og varmere samfunn.

Jeg har sett at dette ligger i min fremtid. Arbeide med ungdom og barn. Jeg har ikke ant hvordan det skulle starte. Jeg vet ikke helt enda. Men det er en vei som har åpnet seg.

Jeg møtte en fantstisk person i helga som brenner for det samme som meg. Dører åpner seg. Når personer med samme vibrasjon møtes skjer ting. Det er bare å se hva det kan føre til. Jeg gleder meg til fortsettelsen av dette bekjentskapet.

Jeg føler meg vel med ungdom, elsker energien dems. Åpenheten og lekenheten. Og ikke minst galskapen noen har. Jeg har nok evnen til å stille meg på samme nivå. Eller jeg er muligens på samme nivå .. He He :).

Jeg ønsker rett og slett ikke bli voksen : ). Neida bare tuller, men det er viktig å bevare et barnslig sinn. Kunne leke og utfolde seg. Alt trenger ikke være så forbaska gravende alvorlig.

Det er noe med ungdom, muligens vekkes morsfølelsen i meg. Jeg vil ta vare på de. Jeg er vel en person i utgangspunktet som liker å ta vare på andre. Vise omsorg.

I dagens samfunn faller mange unge utenfor. Det flyter mye dop blandt veldig unge. Dette er fryktelig trist. Hva er grunnen? Pga foreldrenes hektiske liv?

Nå er jeg muligens en smule gammeldags, men har det noe med at det ikke er vanlig at mor går hjemme og er der med barna? At en voksen alltid er tilgjengelig? Tilfører barna en trygghet?

Jeg ser tilbake på min egen barndom, den var langt fra perfekt. Men min mor hadde en fast rolle i hjemmet. Middagen på bordet, nybakt brød. Rutiner er trygget. Det var alltid noen der.

I dagens samfunn er det ikke lenger vanlig. Det hastes til barnehage i tidlig alder. Og stress kjøret holder på utover. Barn kommer hjem til tomme hjem. Såkalte Nøkkelbarn.

Er det samfunnet og samfunnets krav som gjør at unge faller utenom? Kravene om flotte mye biler og digert hus? Som går foran de viktige verdier i livet?

Barna det viktigste vi har i livet. Hvordan kan vi velge noe foran de?

Jeg skal ikke si jeg har rett i dette. Men jeg har en del tanker om hvordan det har skjedd og hvordan skal vi rette dette igjen?

Selv valgte jeg jobbe veldig lite mens barna var små og oppover. Jeg ville være der for de. Den verdifulle tiden jeg har hatt med de angrer jeg ikke på. Mange sa til meg: du vet du mister mye poeng på pensjonen? At du orker være så mye hjemme med barna?

Mitt fokus var barna, ikke meg selv eller noen poeng. De fineste jeg har i livet kan ikke hverken måles i poeng eller noe annet.

Ja jeg fikk betale for at jeg har jobbet mindre på vei videre i livet og enda var i NAV. Jeg klarte meg ikke på de pengene for å si det slik. Men det hjelper ikke henge med leppa. Jeg gjorde mine valg som jeg ikke angrer på. Det var bare å kjøre på. Livet ordner seg.

Så er det for mye ego som gjør at vi ikke tar oss nok tid til barna? Vi prioriterer oss selv først?

Jeg har mange tanker om dette. Jeg lurer på hva dere tenker.

Jeg tenker og at det er mange grunner til at unge havner utenfor, og det er slettes ikke alltid foreldrenes skyld i det hele tatt.

Men hva kan vi endre, hva bør endres?

LETER FORTSATT ETTER DET RETTE STEDET OG LEIE

Jeg har vært på utkikk en god stund på leiemarkedet. Jeg leter og leter etter det rette stedet og leie. Nå i dag leier jeg tre roms. Noe som er for lite for mine prosjekter og firma. Har sett etter sted i ullensaker.

Jeg har vært på utkikk etter evnt noe på gård. Hvertfall må det ligge landlig til.

Det er viktig for meg at det føles riktig. Jeg trodde at jeg fant det riktige her. Men magefølelsen hang ikke helt med.

Jeg er ei energisk dame med mange jern i ilden. Hvis stedet du leier ut evnt ligger på en gård er jeg villig til å hjelpe til for en rimeligere husleie.

Jeg driver et prosjekt som heter TA MIN HÅND. Prosjektet går på å hjelpe mennesker, vise mennesker at skal vi endre samfunnet må vi se hverandre og bry oss mer.

Driver og et prosjekt som heter Bakstelauget Bakeri. Som har planer om å samle mennesker. Fordi mat er kjærlighet, omtanke og gode verdier.

Jeg er selvstendig og driver eget firma. Jeg er kreativ, elsker lage mat, male bilder, hagearbeide, viktig med skog og mark, liker pusse opp gamle møbler. Elsker dyr. Jeg liker fysiskt arbeid. Er omgjengelig og lærevillig.

Jeg har to døtre som er voksne. Eldste bor i Oslo. Er hos meg annenhver helg, yngste er hos meg annenhver uke.

Har du lyst til å leie ut til ei kreativ, omtenksom og energisk dame som ikke er redd for å ta i ett tak?

LIVET GÅR VIDERE

Høsten er her med sine flotte farger. De sprakende bladene i gult og oransje. Som forteller oss at sommeren er over. Nå pakkes det ned for vinteren.

Bladene legger seg som mye tepper over landskapet. Som beskytter for frost.

Jeg sitter og ser bladene fly en etter en ned på bakken. Myk landing. En fase er over. Et kapittel er slutt.

Koffertene pakkes og reisen går videre. Jeg tar på meg jakken, snurrer skjerfet godt om halsen. Jeg står her i vinden og kjenner bladene svisje forbi meg. Det regner fargesprakende blader. Jeg føler jeg lever, endelig. Jeg kjenner livet på en god måte.

Det er så deilig å kunne trekke pusten dypt. Jeg lener meg mot treet. Kjenner energien fra dette gamle treet som står så traust og støtt.

Himmelen er overfylt av de mykeste skyer. Blåtonene som skimrer av solen som stikker frem sine stråler. Jeg setter meg på bakken. Kjenner på bladene som har falt ned. Naturen er fantastisk. Jeg har alltid elsket høstens farger. Jeg har på høstene ofte plukket blader i de vakreste farger og tatt med inn. For å nyte synet nært.

Livet er til for å nytes. De små ting. Det vakre rundt oss i naturen.

En fugl kommer og lander nært meg. Er den ikke redd tenker jeg. Den vil fortelle meg noe. Den har et budskap. Line reisen din går videre snart, du må forbrede deg. Vi har forbredt deg en stund. Men nå nermer det seg.

Den flyr avgårde igjen. For en frihet! Ikke rart det heter fri som fuglen. Jeg ønsker fly som fuglen. Jeg har så mye inni meg jeg vil ta igjen. Så mye ugjort. Jeg ønsker leve mer, fly mer og oppleve mer.

Jeg ønsker endre noe, jeg ønsker bety noe for mennesker, hjelpe mennesker.

Vinden kommer med noen voldsomme kast så bladene kastes rundt meg. Vinden hvisker noe til meg. Line vi vet du har kjent det lenge, at alt endrer seg snart. Hold håpet du er nære.

Jeg kjenner klumpen i halsen. Tårer som triller nedover mitt kinn. Kampviljen min som alltid har vært der. Som gjorde at jeg fortsatt er her på denne jord. Av og til drømmer jeg om en lang ferie. Fordi jeg drømmer om å komme meg vekk, slappe av. Men kampviljen min og min sjel vil frem.

Det er ikke tid for å sette seg ned og hvile. Smi mens jernet er varmt.

Jeg nyter uansett livet. Jeg nyter ren luft, skog og mark. Jeg nyter livet, nyter å gjøre det jeg elsker.

Høsten vil etterhvert gå over til vinter. Jeg vet ikke hvor jeg er henne da. Om ferden har gått videre eller ikke. På et eller annet vis har den gått videre.

Livet er et finurlig musikk stykke. Refrenget er fengende. Jeg danser til de vakre rytmene. Da jeg var liten hadde jeg en drøm om å bli isdanser. Jeg brukte timesvis på et felt med is nederst i Hagen. Piruetter og myke bevegelser. Jeg drømte meg vekk, latet som jeg var noen alle likte. En person noen kunne se opp til. Jeg ønsket bety noe.

Drømmene er mye de samme, isdanser drømmer jeg ikke lenger om å bli. Men jeg ønsker bety noe, jeg ønsker utrette noe for samfunnet og Norge.

Både innvendig og utvendig har jeg endret meg mye. Det gamle livet er kastet av. Jeg er nå mitt egentlige JEG.

Den kalde vinteren er på vei. Kjære medmennesker i Norges land. Ved å se hverandre kan vi gjøre vinteren varmere for hverandre. Ta hverandres hender og tenk at vi nå skal stå sammen om en endring i dette landet.

FOR Å NÅ DINE MÅL MÅ DU HA TRO PÅ DE!

For å nå dine mål i livet må du ha tro på at du skal klare det. Det drar deg fremover.

Selv har jeg mange mål. Det største er å dra frem og opp mine prosjekt. Livet handler ikke kun om meg. Jeg bryr meg om mennesker. Om samfunnet.

Jeg har latt mantra gå i hodet mitt en stund. Målet satte jeg ved nyttår. Det var at prosjektene mine skulle utvides og bli større. Jeg er ikke redd for å feile, jeg er ikke redd for å innrømme at jeg kan ta feil. Går det på trynet så gjør det. Men det kan ikke være fokuset! Fokuset må være å klatre opp.

Jo tilbake til mantraene som går i hodet mitt. Jeg sier til meg selv og har fokus på at mitt navn er kjent i løpet av 2018. Pga mine prosjekt! Jeg skal frem og opp.

Livet mitt skal bety noe, jeg ønsker utrette noe bra. For andre mennesker.

Hodet mitt triller nermest av litt rett som det er. Jeg har så mye tanker i hodet om hva jeg ønsker og alle ideer rundt det. At det til tider bobler over. Noe må jeg roe ned, noen ideer vil heller ikke være det riktige å sette i live.

Jeg er en utålmodig sjel, men kan og være veldig tålmodig. Jeg er utålmodig med alt jeg vil og ønsker utrette for andre. For samfunnet. Jeg er nå født i tyrens tegn. Staheten er nok en av grunnene til at jeg antagelig er i live i dag. Standhaftigheten og evnen til å tåle mye smerte og motgang. Dette har med min fortid å gjøre. Jeg er vant med å tåle en trøkk. Bli tråkket i søla for så og reise meg og fortsette. Læringen kommer godt med på min ferd.

Det vil alltid finnes mennesker som vil sverte en person som stikker hodet frem. Jeg har fått mye meldinger og mye påstander om mye rart. Men dette er noe jeg ikke lenger tar meg nær av. Jeg gjorde det før. Nå vet jeg hvem jeg er og hva jeg står for. Det finnes de som tror de vet bedre hvem jeg er, eller vil jeg selv skal tro jeg er noe annet.

Jeg har blitt en menneskekjenner i løpet av dette livet. Jeg ser bak din fasade. Grunnen til at de oppfører seg som de gjør. Men slik er det og dette tåler jeg. Det er slik dagens samfunn er.

Samfunnet som jeg så sterkt ønsker endre. Eller jeg ønsker endre Norge faktisk. Jeg ønsker endre styringen. Måten landet blir ledet på, styreformen i dag er kun et sirkus. Demokrat er det snart bare et snev av.

Så hvem har ansvaret? Vi folket har et ansvar, det ropes i Norges land nå. Men er det noen som lytter? Jeg har ropt litt om at jeg syns kongen og dronningen bør skjære igjennom og stoppe dette sirkuset. Ser de ikke hvor dette bærer henne? Vi har et svært oppegående konge og dronning med de riktige verdier slik jeg ser dette. De bør være de som endrer dette.

Jeg lurer mange ganger på hva de syns om dette som skjer i landet. Om de syns det styres riktig. Om de ser hvor galt alt bærer. Jeg tror ikke de med de verdier som de har ønsker klasseskille i Norge. Det er jo dit det går. Norge ender opp som et Land med haug med bomstasjoner. Snart er det vel en ut fra hjemmene våre og. Dette er galskap!

Ja jeg ble litt revet med her nå, ja dette er målene mine. Endre Norge, fortelle mennesker at vi må og ta et ansvar for hverandre selv om vi har et ansvar for oss selv. Noen ganger trengs en HÅND.

Noen vil sikkert kalle meg gal som tror jeg skal endre noe. Og hva så? Jeg nekter sitte med hendene i fanget og bare la regjeringen holde på. Vi må si ifra! Stå sammen for å få endret landet!

HVORDAN OVERLEVE LIVET?

Verdensdagen for selvmordsforebygging har vært. Over 600 mennesker tar selvmord hvert år. Det er 600 for mye. Et tall med overhengende stummende mørke over seg. Et tall som ikke burde ha finnes. Det burde vært 0.

Jeg ser nok ikke ut som ei som har vært så nære. Så nære og ta mitt liv. Det som reddet meg var mine to diamanter i livet. Bildene og filmene som kom frem i hodet like før jeg gjorde det. Her handlet det om minutter og sekunder. Men jeg gjorde det heldigvis ikke.

Jeg har fulgt med på programmene til Else Koss Furuseth. Her får vi se mange som har klart det. Som forlot denne verden. Noe jeg bet meg merke i dag var en setning. Vi har et ansvar for oss selv. Jeg er enig i det. Men jeg mener at vi og har et ansvar for hverandre i samfunnet. Ingen skal klandres for et selvmord. Er ikke det jeg vil frem til. Men ved å se og bry oss mer om hverandre tror jeg mye vil endre seg. Ta deg tid.

Jeg erfarte mye på min vei gjennom livet. Jeg levde i noe som var svært vanskelig. Noe man ikke snakker om. Man våger ikke snakke om det. Jeg levde i redsel og angst. Et liv bak 4 vegger hvor ingen så hva som skjedde.

Ja vi har et ansvar for oss selv. Men i noen situasjoner i livet er ting bare så vanskelig at man faktisk trenger en HÅND.

Jeg erfarte et kaldt samfunn. Et samfunn som ikke hørte mitt rop. Et rop som forsvant. Jeg var desperat. Jeg trengte sårt at noen kunne ta tak i hånden min og våge ta et grep.

Det var så mørkt at jeg så hverken frem eller tilbake. Det var som om de 4 veggene var sorte og dryppet av iskaldt vann. Som om jeg var naken og avkledd og satt i et hjørne. Jeg våger ikke fortelle noen sannheten. Sammenkrøllet i et hjørne skjelvende i redsel. Jeg prøvde reise meg gang på gang. Rettet ryggen og prøvde finne styrke til å komme videre.

Men en usynelig jernhånd ville noe annet. Den dro meg ned igjen. Der det mørkeste mørke var. Der det iskalde vannet som drypper monotont i hodet på meg. Som innesperret i et fengsel.

Gråtende i fosterstilling, foldet jeg mine hender, kjære Gud la meg slippe våkne i morgen. Jeg ødelegger andres liv ved å leve.

Det var som tunge mørke tepper lå over meg. Som trykket meg ned i madrassen og fortalte jeg ikke var verdt noe. Du er tåpelig, du er ikke noe verdt, du ødelegger for oss andre, du klarer ingenting. Jeg liker ikke evnene dine, du har endret deg. Ord som gikk som mantra i hodet mitt.

Jeg var ikke verdt nok til å leve. Jeg foldet mine hender hver kveld liggende i fosterstilling. Jeg ba om å ikke våkne mer. La meg forlate dette livet Gud. Jeg bare ødelegger.

Jeg svømte rundt i det mørkeste seigeste materie. Jeg kom meg ingen vei. Det var som om jeg var festet med en snor i ryggen for å ikke komme noen vei. Som om noen dro meg tilbake hvis jeg kom meg ut en tur. Jeg våget ikke annet. En rivende redsel jeg klarte å skjule i så mange år. Angsten som rev så det føltes som om hjertet mitt delte seg i to.

Jeg gjorde alt for å trosse redselen og angsten. Jeg klatret de høyeste fjell for så og bli revet ned.

Jeg har ikke tall på hvor mye jeg har reist meg dette livet. Det var når jeg ville avslutte dette kapittelet i mitt liv at det ble enda mer vanskelig.

Det var da jeg ikke fant løsningen ut. Angsten og redselen tok overhånd.

Åpenbaringen kom som et lyn fra klar himmel. Hvem skulle tro man skulle starte et prosjekt mitt oppi elendigheten. Men en kveld kom prosjektet dalende. TA MIN HÅND. Jeg startet med ei ung jente som ikke orket leve. Jeg forsto jo selvsagt hvordan hun hadde det. Selv om vi opplevde helt ulike situasjoner. Og hadde ulike grunner for å ville vekk.

Jeg fikk fokuset over på noe annet enn min situasjon. Jeg fikk fokuset over på å hjelpe andre. Jeg så jeg hadde evnen. Jeg er lyttende og ønsker hjelpe. Jeg vil andre mennesker godt. Jeg vet jeg har evnen til å snu noe i mennesker. Det var her jeg skulle virkelig få se det.

Prosjektet ga meg styrke og kraft. Selv om jeg var ganske så sliten og utmattet av slik jeg levde. Det ga meg kraft til å komme meg til krisesenteret.

Alt gikk jo galt en liten stund. Jeg hadde ikke fulgt opp nav. Ikke kom jeg meg dit fordi jeg våget ikke fortelle noe om min situasjon. Men krisesentetet oppmuntret meg.

Jeg dro til NAV og møtte en fantastisk behandler. Jeg klarte og fortelle en god del om hvorfor ting var som det var. Jeg fortalte om prosjektet. Hun sa hun tok av seg hatten for å ha klart det jeg hadde klart. Hun var virkelig fantastisk. På et vis ga hun meg en HÅND. Hun forsto meg. Hun brydde seg og ringte meg og spurte hvordan ting gikk.

8 uker på krisesentetet. Jeg skulle ut i livet igjen. Denne gangen helt på egne ben. Det var ikke noe problem. Jeg sto virkelig alene, mange har familie i ryggen når livet er vanskelig. Jeg hadde ikke det. Selfølgelig jentene mine da. De er alt.

Jeg har erfart hvor selvstendig jeg er. Selvstendigheten noen tok fra meg. Jeg har alltid vært det. Men noen hindret meg i å leve i frihet. Nå var jeg fri som fuglen. Det var som å få vinger igjen. Jeg svevde selv om det var mye og håndtere. Traumene som lå lag på lag. De kom når jeg minst ventet det. Vintermånedene var et hardkjør. Jeg holdt på å gå i bakken på hotellet et par ganger da traumatiske hendelser fra fortiden kom som lyn fra klar himmel. Jeg ble svimmel, Kvalm og kjente trykket i brystet før jeg løp avgårde på toalettet.

Der satt jeg til jeg kom til meg selv. Jeg reiste meg og fortsatte. Jeg var fast bestemt på å legge fortiden bak meg. Den skulle ikke hindre min fremtid. Når jeg kom hjem falt jeg om i senga og sovnet. Jeg var så sliten.

Jeg jobbet enkelte kvelder med mitt spirituelle arbeide. Jeg klarte meg ikke på pengene fra nav. Jeg fikk ikke nok av Nav til husleie engang. Banalt, jeg måtte betale parkering også. Jeg var utslitt av NAV og alt systemet der. Jeg orket det ikke.

Jeg sto på for å få en fast jobb som kokk på hotellet. Ledige stillinger kom og gikk forbi meg. De så ikke hvem jeg var. De så ikke innsatsen jeg la i dette. Jeg jobbet hardt og mer hardt enn de oppfattet for å få noe fast i livet mitt.

Selv om ting var tungt, var jeg lykkelig. Jeg bestemte meg raskt en torsdag at dette ikke var levelig. Jeg visste om mine rettigheter i nav og reglene. Jeg kunne gå på dagen hvis jeg fikk noe annet. Jeg fikk noe annet. Nå skulle firmaet mitt få leve. Min drøm!

Jeg snakket med sjefen når jeg kom på jobb. Sa at jeg går etter jobb i dag. Han så noe forfjamset ut. Jeg drar opp firmaet mitt nå. Han sa ikke stort. Jeg er ikke den som lar meg utnytte lenger. For det føltes faktisk litt slik. Siden Nav ansatte ble langet inn i lange baner der. Gratis arbeidskraft. Det ble en slik opplevelse for meg. Selv om mange nok har bra opplevelser av dette.

Et nytt kapittel i mitt liv startet. Mer selvstendig får man vel ikke blitt. Selv om livet buttet skikkelig når jeg ønsket endre det før jeg kom meg til krisesenteret. Er ikke jeg en person som gir opp. Jeg ville jo egentlig ikke vekk fra livet. Jeg ville vekk fra situasjonen. Men klarte det ikke. Men jeg snudde alt helt selv tilslutt.

Det er her jeg sitter med en verdifull læring. Jeg er et positivt menneske. Dette forteller meg at vi alle kan havne der. Selv om du ikke sliter psykisk. Så kan ting skje i livet ditt av forskjellige grunner hvor det er vanskelig å se en løsning. Og kanskje noen hindrer deg.

Det er her jeg mener at hvis vi bryr oss mer og ser hverandre mer vil det endre mye.

Jeg turte ikke fortelle noen. Det hadde ikke hjulpet med mental helse telefonen for meg. Og det gjør det kanskje ikke for mange andre når du ikke våger fortelle. Man trenger noen som tar av sin tid. Som lytter, som forstår at her er det noe mer bak. Som hun ikke sier.

Ikke enkelt. Men uansett vil samfunnet endre seg hvis vi bryr oss mer. Ser hverandre mer. Gi av din tid og lytt tålmodig.

HAR DU SETT ORBER? Reisende energier?

En periode var jeg veldig opptatt av orber. Jeg syns det var spennende. For jeg oppdaget at jeg kunne se de med blotte øyet. En vinter fikk jeg en på et bilde som var utrolig klar.

Jeg var ute med jentene en fullmåne kveld. Tok bilder og måpte etterpå. For jeg hadde ikke fått med meg den orben. På bildet var den klar rund og gul. Det var vel ikke tvil? Nå hadde jeg fanget en så klart som det går Ann på et foto. Dessverre er dette en del år siden så bildet aner jeg ikke hvor er. Men gøy var det.

Jeg kom på det i dag tidlig, at jeg var så fascinert av disse orbene. For jeg fikk se en med det blotte øyet nesten i taket over senga. Lenge siden jeg så de, det har virkelig vært helt ute av fokus. Denne var stor og hvit.

Hva er orber? For meg er det energi. Engler, utenomjordiske eller sjeler.

Det sies at grunnen til at de vises som runde kuler er at orben er et beskyttende skjold for energien. Som om selve energien/sjelen samler seg til en kule med et lag liggende rundt som beskyttelse.

Jeg har før sett ansikter i orbene, jeg har og sett de tre ut av orben og stå i helfigur, dette er jo ikke akkurat uvanlig. Det er jo slik de gjør.

Mange tror ikke på orber og mener at det er støv på Linsa. Ja det forekommer jo helt klart. Jeg tenker det er greit å ha forskjellige sannheter og tro om dette. Min sannhet er at de finnes, jeg pleier ikke se runde svevende gule kuler i rommet når det er påtide og tørke støv.

Når det er sagt er det helt Ok og ikke tro. Vi har alle et valg og skal ikke dømmes for vår tro. Slik er det bare.

Det jeg gjorde da jeg var litt hekta på orber var å stå i et helt mørkt rom og ta bilder med blitz. Jeg filmet med blitz og, å ba de komme frem. Det svevde lysende kuler forbi kameraet. Noen kom raskt. Lenge siden jeg gjorde dette.

STERKE HISTORIER FRA MENNESKER SOM HAR LEVD I VOLD BAK 4 VEGGER.

Jeg kjemper for et voldsofrenes hus i Norge. Et sted for oppfølging av voldsofre. Etter man er ute av krisesenteret står mange ofre alene. Alle har snudd de ryggen. Uansett er det vanskelig å gå videre. Ofte ser jeg at voldutøveren forfølger sine ofre for å fortsatt ha kontroll. Ofrene sliter selv om de har kommet seg ut av noe som er svært vanskelig. De er ofte fortsatt ikke frie. Med gjentagende søknader om besøksforbud og redselen for at de en dag står på døra blir livet slik at man går med en stor klamp om foten.

Jeg ønsker voldofrenes hus skal innholde tilbud til voldsofre. Feks psykolog er ikke lett og få. Dessuten koster en privat mye penger. Voldsofre sliter ofte økonomiskt fordi de ikke klarer fungere optimalt pga traumer og psykiske lidelser etter livet de har levd.

Det som gjør alt vanskelig er at få anmelder voldutøveren. De kommer sjelden noen vei. Det var dessverre ingen tilstede og filmet da hun holdt på å bli drept etter voldtekten. År etter år med vold, hvordan bevise det? Barn har ofte sett hva som skjer,men de er redde og ofte er mye fortrengt og ligger som traumer under mørke lag.

Saker blir henlagt pga manglende bevis.

—————————————————————

Det er heller ikke bare kvinner som lever i disse voldelige hjemmene. Menn opplever og vold. Kvinner er ikke bedre. Menn som lar seg trykke ned, herse med. Lar henne slå og sparke. Ja kvinner voldtar også. Ja det går Ann! Menn melder nok mer sjelden ifra slike tilfeller. De ser det nok som et større nederlag som mann. Men det er det ikke.Voldsutøvere tar seg stor makt og det over et annet menneske. Store overgrep over et annet menneskes liv.

VOLDSOFRES BEKJENNELSER

Jeg levde dag ut dag inn i årevis med en evig angst. Jeg visste aldri når det slo til, hvilket humør han var i da han kom hjem. Humøret var alltid turbulent. Umulig og vite med andre ord.

En dag jeg sto ved kjøkkenbenken og ordnet middag. Jeg kjente godt redselen gikk gjennom marg og bein i meg. Han tittet i grytene. Middagen var feil, han tok tak i håret mitt. Dro meg langs gulvet og inn på soverommet. Dro meg oppi senga. Der klemte han hendene sine hardt rundt halsen min. Nei dette var ikke første gangen. Jeg kjempet imot. Men jeg klarte ikke, han var så mye sterkere og tyngre. Tankene svirret der jeg lå, livet passerte revy. Armene mine ble slappe, jeg tenkte at jeg faktisk håpte at jeg nå døde. Døde fra denne elendigheten. Marerittet. Vi hadde to barn som dessverre har sett alt dette. Som løp inn på soverommet og fikk han ut av transen. Jeg husker ikke mer før jeg våknet i fosterstilling og hørte barna mine si: mamma vi skal passe på deg. Hvilket liv ga jeg mine barn? Hvorfor rømte jeg ikke med de før? Ingen vet hvilket helvete dette er før de opplever det. Jeg opplevde stadige voldtekter, slag og spark. Han sparket og slo meg da jeg var gravif i 4 mnd, jeg mistet barnet. Aldri fikk noen vite hva som egentlig var grunnen. Legen skrev i papirene: døde i mors liv.

Jeg visste aldri når det slo til, det kunne være bagateller. Eller at han liksom trodde jeg var utro. Jeg som knapt var ute av døra. Hvem skulle jeg rekke å treffe?

Jeg har angret mye på at jeg ikke kom meg ut før. Og har tenkt mye på hvor godt jeg klarte skjule alt. Ingenting syns utenpå.

—————————————————————

Godt beskrevet er at livet med vold er et liv man betrakter gjennom et vindu. Jeg levde ikke, jeg bare var. Med hodet over vannflaten og gispet etter luft. Jeg klarte ikke ha full jobb. Det var 100 ganger mer enn full jobb og holde hjemmet strøkent, jeg hadde ansvar for det meste, og nåde meg hvis ikke alt var på stell. Alt måtte se perfekt ut. Innsiden og utsiden.

Utad var han perfekt. Den beste far, som stiller opp. Riktig oppførsel, sosial, hjelpsom, hardtarbeidende og stilte opp i lag og foreninger. Fasaden var skinnende.

Bak 4 vegger et helvete. Sexfiksert, voldtekter, trusler, slag og spark. Etter hendelsene lot han meg ligge der. Og oppførte seg som om ikke noe hadde hendt. Jeg ante aldri hva han ville, han sa jeg kunne gå på fest. For så og banke meg etter festen fordi jeg gikk. Han kjeftet på meg fordi jeg aldri var med han ut. Mens han truet meg etterpå med at jeg skulle holde meg hjemme ellers drepte han meg.

Jeg var hans og ingen annen eiendom. Ingen skulle helst se på meg eller snakke med meg. Alt kom Ann på humøret.

Blåmerkene sminket jeg vekk. Aldri måtte noe syns. Da var alt avslørt. Jeg var livredd for det. Alt ble dekket over. Jeg latet som vi hadde et fint liv. Alle trodde vi hadde et fint forhold. Lite visste de hva som skjedde bak 4 vegger.

VÆR SNILL STØTT VOLDSOFRENES HUS

Link vil ligge på min Facebook side skytsengelen.

VINDEN HVISKER PÅ ENGA

Sittende på åskammen. Vinden som suser i sivet. Solen som skinner og varmer mitt sinn.

En rar dag, mye følelser som duver i vannflaten. Mye tanker om livet, om hvor og hva jeg skal.

Jeg sitter og ber vinden om svar. Den suser forbi meg som om den ikke har tid til å svare meg.

Jeg ser utover landskapet. Så vakkert, så frodig og befriende.

Jeg føler en forvirring. En forvirring om hvilken retning jeg tar i veikrysset jeg står. Ingenting er avklart. Jeg leter etter svar, derfor sitter jeg her og venter på svar fra vinden.

Vindens sirlige bevegelser så sivet rasler. Jeg hører plutselig noen si:Line lytt. Svarene ligger der, de du leter etter. Du trenger ikke lete mer. Livet ditt er planlagt fra A Til Å. Alt legger seg til det beste selv om du ikke føler det slik.

Lytt til vinden Line. Den har masse og fortelle deg.

Åpne ditt sinn, la vinden fange deg.

Line din Modighet tar deg videre i livet. Snart reiser du lengre enn langt. Du har ventet lenge på denne reisen. Vi har forbredt deg på den i lang tid. Tiden er inne. For reisen videre. Det som skjer det skjer.

Du trenger ikke engste deg. De som er ment å være med deg på denne reisen blir med. Alt vil falle på plass. Se fremover og la fremtiden bringe deg hell og lykke.