LIVET ER ET MYSTERIE

Livet er et mysterie. Veier som slynger seg avgårde, som ikke viser hva som er rundt neste sving.

Et mysterie hva som ligger der å duver i fremtiden.

Livet kan være som en skyfri himmel på høylys dag med strålende sol.

Livet kan være mørkt som natten og knapt et lysglimt som titter frem.

Alt ettersom hva din læring skal inneholde. Når du satt på en hvit myk sky i himmelen når din sjel hvilte seg. Da satt du og tenkte på hva som er lurt å lære i neste liv.

Du angrer nå når du føler livet har gitt deg motgang på motgang og de største bølgene som du har kavet deg gjennom. Når tar motgangen slutt, når kommer lyset i livet for fullt? Hvor mye skal jeg lære?

Læringen går i reprise hvis du ikke har lært det du burde. Dvs at havner du med feil person i et forhold to ganger er det fordi du fortsatt ikke lyttet nok til hva som hjertet forteller deg.

Det viktigste vi kan gjøre er å godta læringen, at slik ble det, ikke sitte fast i dine valg. Godta at det ble slik. Gå videre.

Sett fokus frem dit du ønsker og vil, på dine drømmer og håp for fremtiden.

Livet er et mysterie, det handler om å se det fra flere vinkler. Godta at fortid er fortid.

Slipp tak i alt som gjorde deg vondt.

Veien går videre, veien der fremme er lysere, frodigere, mer lykke ligger alltid der fremme.

HOLD MITT HJERTE HOLD MIN SJEL

Hjertets lengsel, sjelens rop ut i intet. Svarene ligger der ute.

Et hjerte som brister, et hjerte som blør.

Sten for sten blir lagt på veien. Brikke for brikke. En ensom vei mot fremtiden. En læring mot det riktige. Kapittel for kapittel skal legges bak.

Sjelen er søkende, lengter etter nærhet, etter ekte kjærlighet. Etter en sjel som passer. Dem andre delen som man hører sammen med.

Veien er svingete og til tider kald som is. En smerte som river i hjertet. Hjertet blør. Finnes ei kjærligheten på denne jord som hører til hjertet.

Hold mitt hjerte hold min sjel. Livet er for kort til å ikke omfavne kjærligheten. Men ikke alle hjerter er klare for hverandre. En brokete vei gjennom turbulent terreng.

Fjell bestiges, i håp om at det en dag faller på plass. Noen hjerter faller og noen hjerter opplever og bli opphøyet.

Kjærlighet er det vanskeligste på livets vei. Spesielt hvis du valgte feil og fikk svi for dine valg. Da har hjertet vondt for å åpne seg igjen. Men på et punkt må man ta sjansen. Og husk at du lærte hva som ikke passer din sjel og hjerte.

Tiden leger alle sår, sjelen vil igjen lengte etter det riktige for hjertet ditt.

Ta mine hender og bli med meg videre på livets vei. Jeg skal holde ditt hjerte og sjel. Fylle ditt tomrom som roper etter en hånd og holde i.

LIVETS REISE

Livets reise på godt og vondt. Jeg står ofte ute og drømmer meg bort når jeg ser på stjernene. For veldig mange år tilbake husker jeg at jeg så mange stjerneskudd. Hva jeg ønsket meg? Jeg ønsket meg å bli rik så jeg kunne dele med andre. Så jeg kunne hjelpe andre mennesker.

Jeg har aldri hatt mye. Men nok for å si det slik. Livet ga meg en reise som ga meg stor læring. Hva er det viktigste jeg har lært? Det er å lytte til meg selv. Ikke gjøre som andre sier.

Jeg lærte hvor vanskelig det er å komme ut av vold og nedtrykking. Jeg lærte hva samfunnet er. Ansvarsfraskrivelse og at mange lukker øynene. De vil ikke blandes inn. Jeg kan ikke klandre noen. Jeg takker for læringen.

Men tilbake til stjernene. Jeg kan beundre de lenge. Da jeg var på krisesenteret julen 2017 og luftet hunden opplevde jeg en stjerne som blinket til meg. Det var som om den fortalte at Line nå skal alt bli bra.

Det var så ensomt. Gå rundt på feltet der og se inn i julepyntede hjem. De satt ved bordetog hygget seg. De var samlet, samhold. Men jeg vet så altfor godt at alt ikke er som det ser ut til.

Det var mange tårer som fant veien ned kinnet den julen. Ja jeg gikk gjennom livet med å føle meg utenfor, men denne julen var det som om jeg var begravet. Som om jeg var borte for omverden. Fra de som var en del av livet mitt før.

Jeg har aldri følt meg mer ensom i hele mitt liv. Selv om jeg ikke var alene på krisesenteret. Smerten, sårheten og ensomheten. Det å oppleve å være så alene.

Det er i de tøffe tidene du ser hvem som bryr seg.

Resultatet av å alltid gjøre som folk sier, alltid stille opp, alltid være en hånd for andre. Selv om jeg levde i et svært vanskelig liv bak 4 vegger selv. Når jeg selv klarte flykte sto jeg mer alene enn noen gang.

Men jeg la brikke etter brikke og så at det som skjedde var til det beste. Det var mennesker som støttet løgnen. Mennesker som ikke turte støtte meg. Alt var til det beste. Jeg så det etterpå. Men når det reiv i meg som verst var det ille.

Det å stå helt alene var ikke skummelt når jeg innså ting. Jeg hadde igrunnen alltid stått alene. Jeg har aldri villet være til bry for noen. Aldri villet vært en belasting. Men den dagen jeg virkelig trengte hjelp av noen så var de heller ikke der. Jeg fortalte aldri noen om mine sorger og lidelser i livet. Jeg var den som støttet andre. Jeg la aldri mine tunge bører på noen.

Livet kan være et helvete ja. Og det var livet mitt i forferdelig mange år. Det startet da jeg var veldig liten med overgrep. Og motgangen fortsatte. Et helvetes liv rett og slett. Jeg har sett livet passere revy. For så nære ved at alt var slutt var jeg. Nær døden opplevelse. Et under at jeg fortsatt er her.

Jeg bestemte og meg selv for å ende livet. Jeg planla alt fra A til Å. Gikk gang på gang gjennom utførelsen. Som vanlig valgte jeg en utvei få kvinner velger når de velger ende livet. Jeg sto der flere ganger klar for å slippe taket. Jeg var så nære, så nære. Jeg tenkte på hvilken lettelse det ville være. Å komme vekk. Og slippe være den som blir beskyldt for alt.

For en lettelse det ville være. Jeg hadde flere planer. Jeg visste at fossen var en sikker utvei. Jeg kjørte dit flere ganger, planla klær, mørke klær så ingen skulle finne meg raskt nedi vannet.

Men hver gang jeg sto sekunder fra å kaste meg i enden av mitt liv dukket bilder opp av det kjæreste jeg har. De vakreste diamanter i livet. De reddet meg hver gang. Jeg satt gråtende tilbake frustrert over at jeg ikke greide det. Jeg klarte ikke reise fra de. Jeg kunne ikke. Jeg ville være der for de.

Men hvis du ikke har vært i det mørkeste dypeste vet du ikke hva det dreier seg om. Det finnes mange dype punkt. Jeg ser nå at jeg var ikke ved det aller siste og dypeste mørke punktet for da hadde det ikke kommet lysglimt inn.

Noe reddet livet mitt, jentene mine og prosjektet mitt. Mitt livsprosjekt! Som en åpenbaring, en lysstråle som lyste ned på meg. Som snudde noe inni meg. Som ga meg en ny sjanse. Som ga meg styrke til å flykte.

Prosjektet ga meg selv en ny sjanse. Prosjektet som er opprettet for å redde liv, snu liv. Gi mennesker en HÅND når livet er vanskelig.

Jeg er nå i dag i enden av en vei. Det har siste 3 uker skjedd mye. Brikker som skal falle på plass. Jeg holder kortene tett til brystet til alle brikker er på plass nå. Men min reise går videre.

Jeg skal hjelpe mennesker videre i livet. Jeg vet hvem jeg er nå. Jeg står stødig. Ingen kan rive meg lenger. Jeg fant livets nøkler til suksess. Aldri kan noen stoppe meg mer.

Jeg er en sterk kvinne, jeg er løsningsorientert og reflektert. Jeg tar egne avgjørelser. Jeg er ikke redd for fremtiden. Å leve i frykt er å lage hindre for seg selv. De blir tunge å hoppe over.

Jeg har et positivt sinn, jeg er tålmodig selv om det ikke virker slik. Ja noen ganger popper jeg over av energi. Jeg elsker musikk og kan ikke klare meg uten.

Livet er så mye mer enn jeg trodde. Jeg ar store ambisjoner. Jeg tenker stort, jeg vil noe. Jeg vil endre noe. Jeg vil utrette noe.

Jeg har en stemme jeg ønsker skal bli hørt. En venn av meg sa til meg: Line du har ordene i din makt. Jeg vet ikke, jeg er ikke opptatt av makt. Jeg liker ikke at mennesker ønsker makt. Jeg mener at en god leder er på linje med alle andre. Du er ikke noe større om du er en leder eller sjef. Du har kun en annen rolle du utfyller.

Jeg har visst en enorm skrive kløe. Jeg ønsker skrive om min vei, snakke om den. Fordi du der ute skal vite at uansett om livet har vært et helvete kan du snu det å komme videre. Jeg er et resultat av det. Jeg er beviset på at hard jobbing med meg selv og fokus frem har reddet meg.

Livet er mer enn jeg trodde. En himmel full av funklende stjerner. Som blinker til meg. Line du skal videre nå, snart undertegner du ny kontrakt fikk jeg beskjed om. Jeg kjenner det, endelig skal det skje.

Vent å se kjære følgere, har jeg bestemt meg for noe så skjer det. Fokus frem! Livet er fantastisk!

DEN TØFFE UNGE JENTA

Som du ser på bildet er det en ensom jente der. Som ikke er som de andre. Men som ønsket være som alle andre. Den unge jenta som ikke var vant med kjærlighet. Jeg hadde mange venner som ung. Men likevel følte jeg meg ensom. Som om jeg fløt rundt i en kald verden. Ikke at de var kalde. Slettes ikke. Men omverden føltes kald.

Jeg slet meg gjennom barneårene på skolen og ungdomskolen. Jeg slet med konsentrasjonen. Lite støtte hjemmefra. Jeg var vant med å stå alene og sluttet spørre om hjelp til noe. Jeg var vant med å klare meg selv. Det var slik veien min skulle være. Men skole prestasjonene var jo deretter. Men ambisjonene var der, selv om de ikke kom helt frem. Jeg ville og ønsket bli kokk. Jeg kom selvsagt ikke inn på noe med mine karakterer. Men på veien min har min store mat interesse vært med meg. Jeg kaller meg med stolthet kokk som ikke er noen beskyttet tittel. Jeg har erfaring nok til å kalle meg det. Jeg gikk bare en tyngre vei dit enn kanskje de andre gjorde.

Jeg har vist at man kan klare det man vil selv om ikke livet ble som en dans på grønne enger. Jeg har jobbet hardt for å komme der jeg er i dag.

Alltid en følelse av å være utenfor. Ikke være som andre. Det er mye jeg kunne skrevet ned, men som får komme frem i min fremtidige bok.

Jeg var vel som de fleste unge usikker. Men samtidig var styrken min der. Selvstendigheten min. Jeg var et kaos av følelser. Jeg var redd kjærlighet. Det ble for mye å takle. At noen brydde seg ble vanskelig. Jeg opplevde kjærlighet da jeg var ung. Men jeg løp fra den. Jeg var redd, visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det. Det var lettere å løpe fra den. Og heller havne med noen som viste meg det motsatte.

Aldri kan man vel angre mer på et slikt valg. Men hjertet glemmer aldri. Selv om jeg fortrengte tilogmed det lille gode jeg opplevde. Så har hjertet mitt båret på det.

Jeg tror jeg kan få utdelt en pris i å fortrenge ting. Jeg måtte fortrenge det, fordi hjertet mitt hadde det vondt fordi jeg løp fra det. Jeg får ikke skrudd tilbake tiden igjen. Jeg får ikke gjort om noe.

Jeg har fortrengt mye av min ungdomstid. Livet var vanskelig.

Det er som om jeg kom til jorden med en bilett hvor teksten var slik: hun skal til jorden for å kjenne på å alltid stå alene, oppleve lite kjærlighet og tilhørighet. Møte mye motgang og alt skal fortsette til hun er voksen. Da kjemper hun for sin frihet. Også for andres frihet!

Hvem kunne gjøre om på biletten? Jeg valgte reisen min selv før jeg kom ned hit. Jeg har sterk kontakt med universet. Jeg eier ingen sannhet. Men det er min sannhet. Det er ingen vits å sutre over det som har vært. Men jeg bare følte sterkt for å skrive dette.

Det er grunnen til at jeg brenner for unge i dag. Mitt arbeide skal og handle om de. Fordi jeg ser de slik de er. Slik jeg manglet at noen så meg. Alt jeg har vært gjennom har en betydning for mitt arbeide. Ungdommer trenger noen som forstår de, som ser de og støtter de. Ungdomstiden er en vanskelig tid hvor man skal finne seg selv. Mange trenger en HÅND for trygget. Vissheten om at noen er der uansett. Den manglet jeg.

Selv bestemte jeg meg for å være åpen og ærlig med mine barn. Jeg ville være den støttespilleren jeg manglet i mitt liv. Jeg la kortene slik at de aldri skulle føle at noe var for teit og fortelle eller at de skulle føle seg dumme for å fortelle meg noe. Jeg ville være den foreldren som var oppriktig intressert i dems liv på alle måter. Men samtidig måtte de få ha sine hemmeligheter. Jeg ville være der når de trengte meg uansett. Alltid tilstede. Alltid en HÅND og holde i. For dems trygghet. Alltid en god samtale rundt hjemmelaget mat. Jeg vet at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg alltid har vært tilstede for dem. Og vi er veldig åpne med hverandre.

Veien min har gitt meg stor læring. Som jeg kan bruke for å hjelpe andre.

15 OKTOBER INTERNASJONALE minne dagen for barn som døde i svangerskapet eller i livets begynnelse.

Å miste et barn selv om det døde i mors liv er traumatisk. Mye følelser mellom mor og barn. Man venter på barnet. Man følger med på utviklingen i prosessen. Et lite under blir til, et frø som blir et vakkert barn med perfekt formede hender, føtter og øyne. Barn er like mye verdt selv om noe kalles avik. At alt ikke ble som det skulle. Noen barn er født med downs, noen blinde eller døve. Alle er like mye verdt.

Tilogmed de som døde i mors liv eller like etter fødsel. De betyr like mye i våre hjerter. De er barnet som aldri fikk leve. Barnet som vi aldri fikk oppleve holde tett inntil brystet. Trøste når det slo seg. Løfte når de faller gang på gang gjennom livets ferd.

Et barn er et liv med stor verdi. Livets begynnelse. Dessverre rekker ikke alle se livets lys. Av forskjellige grunner. Det ligger like stor sorg bak de alle.

Jeg mistet selv et barn ca 4 mnd på vei. Jeg hadde i utgangspunktet ikke lyst på barn da jeg ble gravid. Jeg hadde opplevd overgrep som barn. Mitt sinn bar preg av det. Jeg hadde fra før hørt mange ganger at de som har opplevd overgep vil gjøre det med sine barn. Det var nok til at jeg valgte det vekk.

Jeg kunne aldri påføre et barn det såret tenkte jeg. Aldri !!!

Så skjedde det som ikke burde skje. Jeg ble gravid. Jeg tenkte på abort, jeg innrømmer det. Men noe skjedde i meg, jeg ble glad i dette frøet, i barnet som vokste der. Jeg begynte glede meg. Da det ufattelige skjer. Hvorfor jeg mistet det har jeg aldri sagt til noen. Legen skrev i journalen: døde i mors liv.

Ja det døde i mors liv. Men jeg ble påført noe i forkant som var grunnen. Jeg er ikke klar for å fortelle det enda.

Jeg bare visste jeg bar en gutt. En liten velformet vakker gutt. Så uskyldig og ren. Jeg tok selv på meg skylden for at jeg ikke klarte beskytte han. Han er stadig savnet. I mitt hjerte for alltid. Slik er er det bare. Jeg hadde gått såpass langt at jeg måtte føde han ut. Det er en uforglemmelig vond fødsel. Når du vet at du føder et dødt barn.

Et bånd mellom mor og barn er ikke mulig å bryte. Det er sterkt.

Dagene og årene går videre. Det nytter ikke leve i det som var. Jeg tenker jeg er heldig som fikk oppleve og bære han den tiden jeg gjorde. Han gjorde inntrykk. Han bristet mitt hjerte.

Mange har opplevd det samme. Jeg er ikke alene. Det er viktig å slippe tak i sorgen. Uansett omstendighetene og grunnen til det var det en mening med det.

Jeg er glad jeg har de to vakreste diamanter i mitt liv. Mine to jenter. De er alt for meg!

Jeg tenner i kveld lys for barna i verden som døde i mors liv eller like før fødsel eller like etter fødsel.

Et lys som tennes for de vakre sjeler som vendte tilbake før de fikk oppleve livet.

DU ER STERKERE ENN DU TROR

Jeg trodde i mange år av mitt liv at jeg ikke var et sterkt menneske. Når min datter var svært syk for en del år tilbake gjorde jeg noe jeg aldri før har gjort. En dag lå et ukeblad på bordet i stua. En side i bladet lå der og nermest snakket til meg. Det var synske på rekke og rad.

Jeg er et åpent menneske med et åpent sinn. Jeg trengte virkelig noe i livet som kunne støtte meg. Jeg ringte ei jeg følte var riktig for meg. Jeg trengte noen som sa: Line hun blir frisk. Jeg hadde selv ikke innsett mine egne evner på dette tidspunktet i livet. Ja de var der, men jeg hadde ikke åpnet helt for de eller godtatt de hvis jeg kan si det slik.

Jeg møtte på en svært varm hyggelig dame. Som fortalte meg at dette følte hun ville gå fint. Hun så meg, hun fortalte meg at jeg var en svært sterk kvinne. Noe jeg nektet for. Jeg er ikke det sa jeg. Hun sa: du ser ikke din egen styrke. Du er sterkere enn du tror.

Jeg glemmer aldri de ordene. Jeg sterk? Jeg trodde jeg var et svært svakt menneske som slettes ikke var snill. For det var det noen jobbet hardt for å få meg til å tro.

Jeg levde for det meste innfor 4 vegger. Som nermest gjemt fra omverden. Nei det så ikke slik ut for omverden. Samfunnets skjulte skatter. Mange mennesker lever i skjul. Skjuler hva de lever i.

Blir tatt fra sin kraft og styrke. Jeg har innsett min styrke. Den er større enn jeg kunne ane. Jeg er mer enn jeg har blitt fortalt gjennom årene. Jeg er ikke så stygg som jeg trodde. Jeg gikk i store klær, trøstespiste, gjemte meg selv bak klærne. Følte kroppen min var ekkel, jeg hatet den, foraktet den og mislikte den. Den var misbrukt. Jeg så ikke hvem jeg var. Jeg var skjult.

Følte meg svak, uten meninger og fokus i livet. Jeg kjempet for overlevelse. Hodet over vannet. Som nær ved å drukne hvert minutt. Jeg var utmattet, utslitt. Men jeg holdt meg gående som om jeg vandret rundt som en robot. Jeg følte ofte bena mine dro meg fremover, men jeg følte selv jeg ikke var mentalt med. Jeg var ikke tilstede i livet. Det var ikke noe liv. Et liv i en tåkete drøm. Det er slik jeg ser tilbake på det.

Til alle dere som lever vanskelig liv. Dere er sterkere enn dere tror. Mange mennesker ser ikke sin egen styrke. Den ligger der. Du må bare tillate deg selv og kjenne den i deg. La den slippe frem. Du er mer enn du tror. Mer vakker enn noen får deg til å tro, du er klok og full av liv. La deg selv få leve. Å leve på andres premisser er og sette deg selv tilbake.

Jeg startet mitt livs kamp for å finne meg selv. Jeg anger ikke et sekund. Jeg angrer ikke på noe. Jeg kan ikke angre en gang på at jeg valgte feil vei i livet, for det var riktig. Jeg skulle lære dette. Det er ingen vits og sitte og sutre over det. Jeg kan bruke det til noe.

En stor lettelse og stor styrke i å kjenne den selvstendigheten jeg alltid har hatt i meg. Jeg er løsningsorientert og ser løsninger raskt. Livet er så mye mer enn jeg trodde. Bare det å puste fritt, le når jeg vil, få være meg selv. Kaste meg rundt i det gyldne løvet. Føle friheten. Slippe kave for å holde hodet over vannet hver dag. For å ikke drukne.

Jeg nyter livet, jeg trenger ikke gull og grønne skoger. Jeg trenger grønne enger, puste fritt, kjenne på livet. Leve ut mine drømmer. Holde fokuset frem og la solen skinne på mitt kinn.

For jeg lover deg du der ute. Du har et valg. Våg å komme deg ut av det vanskelige du lever i. Livet er mer enn du har oppdaget. Friheten ligger der foran deg. Du valgte å la deg fange, du kan velge sette deg selv fri.

Du har styrken og motet!!!

MIN VEI HJELPER ANDRE

Visst kan det komme godt ut av et vanskelig liv. Jeg bruker min vei, min læring gjennom livet til å dra andre mennesker opp.

Mitt liv handler ikke bare om meg. Ja flere har sagt til meg: Line det må vel være din tur nå. At alt strev skal være over. Ja jeg kan si meg enig. Men jeg føler jeg har en oppgave.

Det er å bruke min vei for å hjelpe andre mennesker. Jeg har bestemt meg for at jeg skal nå langt og da nytter det ikke sette seg med med hendene fanget og håpe noe skjer. Jeg må smi nå. Det er nå jeg må handle.

Tiden er inne for å øke og gjøre ting større. Det er mye som skjer i hodet mitt som vanlig om dagen. Et hav av brikker skal på plass. Så får jeg se. Har jeg bestemt meg for noe så har jeg!

Jeg har kjent dette kallet hele livet. Jeg ønsker endre samfunnet. Jeg ønsker hjelpe mennesker til et bedre liv. Jeg ønsker lede de rett vei. Gjøre så de forstår hvilken verdi de har. Hjelpe mennesker ut av vanskelige situasjoner. Noe jeg har arbeidet med lenge.

Ja jeg har erfaringen. Jeg vet hva det vil si og sitte med gjørme til halsen og ikke komme noen vei. Jeg vet hva det vil si og vente på en HÅND.

På veien mot å finne meg selv måtte jeg spa meg selv opp. Det var tunge tak,jeg måtte våge trosse mye redsel for å komme dit jeg er i dag. Jeg har lært at ved å våge når man drømmene sine. Man når sin frihet.

På veien fant jeg mange løsninger, mange nøkler som løste veien videre. Jeg angrer ikke på noe. Jeg ser meg tilbake klapper meg på skuldrene og ser at jeg har vært modig. Jeg har gått andre veier enn de fleste gjør. Jeg har tatt andre valg. Andre utveier. Det gjør meg ikke til noe dårlig menneske.

De fleste som har levd som meg lever i skjul og står hvertfall ikke frem. Jeg har valgt det akkurat motsatte. Vet du hvorfor?? Fordi ingen skal hindre meg i å leve slik jeg ønsker. Ingen skal noen gang bestemme hva jeg skal og ikke igjen.

Jeg har valgt å bruke meg selv for å hjelpe andre. Jeg har våget vise mitt innerste sårbare smerte. Jeg vet jeg ikke er alene. Det er så uendelig mye av dette. Det er en vanskelig vei. Mange voldsoffere velger gjemme seg for omverden. Unngå steder, det sosiale livet blir sterkt innskrenket. Jeg har rettet ryggen min for lengst. Jeg har ikke noe å skjule.

Jeg skal bruke livet mitt for å hjelpe andre rett og slett. Derfor tenker jeg at alt jeg har vært gjennom har ført noe godt med seg.

Jeg er samfunnsengasjert og ønsker et varmere samfunn. Et samfunn som bryr seg mer. Jeg brenner for så mye. Har mye ugjort.

Jeg valgte å la maskene falle. En dag kommer boken om mitt liv. Det blir en sterk bok om et vanskelig liv med hundrevis av masker. Maskene falt en etter en. Men den aller siste faller når boken min kommer. Den vil være totalt ærlig.

Jeg vil vise andre at man fint kan komme seg videre. Bare du bestemmer deg for det. Jeg valgte stå oppreist. Jeg valgte å ikke la min fortid Styre min fremtid. Bare det valget ga meg stor styrke.

Jeg ser hvilken motivator jeg er for mennesker. Jeg har sett det gang på gang. Hvordan jeg kan sette livene til mennesker i perpektiv. Gi de motivasjon til å få troen på seg selv. Fordi jeg selv har klatret meg selv ut av gjørma utallige ganger. Jeg vet hva som kreves.

Tiden er inne!

ENDELØSE ENGER I FRIHET

Jeg elsker endeløse enger. Treet der borte som står så støtt med sine røtter som strekker seg langt. Det er ikke til å Rikke. Treet er gammelt, mange har lent seg til treet og grått sine triste tårer. Det ligger historie inntil treet. Det har støttet mange mennesker i fortvilelse over livet. Som har ønsket ende livet. Kanskje treet forhindret at det tragiske skjedde?

Det har en sterk kraft. Sterkt bundet til moder jord. Mennesker som har det vondt trenger noe sterkt å klamre seg til. Holde rundt, søke trøst hos. Ved treet kan alt få utløp. Ingen forteller det videre. Hemmelighetene forblir ved treet.

Blå himmel så langt øyet kan se. Så rent, så vakkert. Liggende i enga og se opp, drømme meg bort. En fugl som flyt fritt over meg. For en frihet! Den seiler på vinden som om den leker seg. Den gjør raske bevegelser som om den vil vise meg noe. Den tar raske bevegelser og snur. Den viser at noe snur igjen i livet mitt. Jeg trekker pusten dypt, kjenner lukten fra den rene naturen rundt meg. Hva er livet uten dette?

En åker som skinner som livets gull. Vakkert utformet korn for korn. Strå for strå. Jeg nyter synet av modne åkre. Frodighet, en åker står for liv. Den gir liv, holder mennesker i live med det den gir. Av sine avlinger. Jeg elsker naturen, jeg elsker dyrke. Se at det gror.

Jeg drar hendene bortover den skinnende åkeren i gull. Det kiler mot håndflatene. Livet er de små detaljer. Mens de fleste higer etter de store så glemmer de se de små.

De fleste løper fordi de magiske ting i nuet. De glemmer å leve. Stopp opp! Nyt det du har rundt deg. De magiske små detaljer. Trekk lungene med luft dypt. Nyt å være. Se hva du har rundt deg. De du bryr deg om og som bryr seg om deg.

Selv vet jeg hva det er og miste alt. Men det var livets vei. En smertefull vei har livet mitt vært. Jeg er takknemlig, jeg har lært masse. Jeg takker for læringen. Jeg er sterk, jeg er stødig, ingen kan knekke meg noen gang. Jeg er ustoppelig. Jeg er dyp, jeg bryr meg om mennesker. Jeg ser hvem du er.

Alt kommer godt med på min videre ferd.

Derfor minner jeg deg på: ta vare på de rundt deg som vil deg godt. De er mer verdt enn du tror. En dag er de ikke der mer enten på den ene eller andre måten. Kanskje har ferden gått videre eller de har måttet forlate denne jord.

TRAUMER

Traumer .. innpakkede opplevelser. Lagt under mørke lag med smerte helvete.

Traumer er opplevelser vi pakker raskt ned for å overleve hverdagen.

Mystikken rundt traumer. Mange vet ikke hva traumer er. Ikke jeg heller før.

Traumer er som skrevet hendelser og opplevelser som er svært traumatiske. Jeg må snakke av egen erfaring. Hendelsene startet med å komme opp med et mørke over filmene. Jeg så ikke alt klart. Hvem personen var.

Men jeg kjente stemningen. Redselen, smerten og alt rundt. I opplevelsene som var svært vonde gikk jeg nermest ut av meg selv fordi jeg ikke orket være tilstede i de. Derfor så jeg mange av filmene på avstand, jeg betraktet meg selv. Ville unna situasjonen. Angstanfallet kom like etter filmen dukket opp i mitt indre. Den var jo uklar den filmen. Den ble mer og mer klar. Som om de mørke lagene ble tatt av.

Traumene ligger lag på lag med opplevelse etter opplevelse. De kom på rekke og rad når jeg minst ventet det. Jeg var redd de skulle komme i bilen. Jeg hadde fra før opplevd det og mistet nesten synet av veien.

Hver gang en ny opplevelse dukket opp fikk jeg og angstanfall. Jeg ble svimmel og kvalm. Det ble vanskelig eller umulig å holde seg på bena.

Når vi mennesker går gjennom livet med opplevelser som er svært alvorlige gjør sinnet vårt mye for at vi skal klare holde oss gående og oppe. Som feks i vold bak 4 vegger som og kan sammenlignes med en krigssituasjon. Fordi det er faktisk en kamp for livet.

Mange voldelige hjem er mennesker nære døden kanskje hver dag eller flere ganger i året fordi de bor sammen med noen som ikke klarer styre sinnet sitt. Som har et svært sykt sinn. Men ingenting syns utad. De behersker seg og spiller et spill utad.

Ikke mange snakker om traumene sine. Det er vondt. De fleste sliter med traumer resten av livet. Dere har vel alle hørt om soldater i krig som er ødelagt for livet.

Det finnes veier videre. Hard jobbing og fokus frem. En svært viktig nøkkel er og slippe tak i alt. Om og om igjen. Jeg renset meg selv lag for lag slik jeg jobber med mine kunder.

Jeg er ikke fagpersonell, men jeg har selv behandlet meg selv og sett hva det har gjort med meg på få mnd. Jeg kunne ha endt i Nav systemet. Noe som hadde gjort at jeg ikke vet hvor jeg hadde vært i dag. Hadde jeg hatt et sted og bo? Jeg klarte meg ikke på pengene fra Nav.

Jeg tenker mange havner på trygd når de har møtt uendelig mye motgang i livet. Ikke lett å stable livet på beina igjen. Noen klarer å jobbe litt. Noen klarer å slite seg gjennom livet med traumer og jobb. Alt avhenger av hvor tungt belastet livet de levde var, Opplevelsene.