SANNHETEN ER VIKTIG

Ja jeg har og løyet, om mitt liv. Glattet på, fikset på. Pusset blanke fasader glitrende. Løgnen om mitt liv. Sannheten åpenbarte seg bak fasaden.

Nok om det. Det finnes alltid grunner til menneskers løgner.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke gjennomskuet de. At jeg ikke kjente at det var løgn. For mennesker du håpet valgte forholde seg til sannheten som spinner opp løgner er svært skuffende.

Jeg tenker noen ganger om de egentlig tenker over at jeg gjennomskuer de. Jøsses jeg ser ikke alt og ikke alltid jeg kjenner 100% alt under samtalen. Fordi jeg tar inn mye fra personen generelt. Men ettetpå er det som om alt siger inn hvis det er menigen jeg skal vite sannheten. Da siger den inn i form av følelser, bilder og filmer. Det er ofte en følelse av forrvirring gjennom mennesker som lyver. For de snakker jo ikke sant.

Jeg sier sjelden noe. Men hvis jeg føler jeg skal si noe der og da gjør jeg det. Men ikke på noen stygg måte. Bare så de skal vite at jeg følte ikke det var helt sant.

Jeg senser sterkt, også kanskje lenge før løgnen kommer. Jeg fanger opp svært mye av hva som foregår rundt meg. Derfor er det nok ikke alle som vil ha meg innpå seg heller.

For all del nå høres det ut som jeg beskriver meg selv som noe uvanlig. Men mange er redd for å bli avslørt. At jeg ser hvem de er. De bare kjenner jeg må vekk. Slik var det nok i min varsler situasjon og. Jeg er til bry, jeg ser hvem mennesker er. Jeg går mine egne veier, har egne meninger.

Jeg er vant med å stå mutters alene, det er slettes ikke skremmende. Det er mer skremmende å omgi seg med mennesker som ikke vil en vel.

Det at evnene har eskalert siste tiden gjør ikke mitt liv enklere. Jeg er som en radar som sluker og fanger opp for mye. Ja det er faktisk svært slitsomt. Ja jeg stenger meg. Det hjelper ikke alltid, andre siden ønsker jeg skal lære meg sortere og kjenne på ting.

Jeg har lært meg å ikke ha fasader lenger. Det er befriende og bare forholde seg til sannheten. For hva er vitsen med å lyve? Jo jeg forstår at du sitter i en vanskelig situasjon. Men hvis det ikke er derfor?

Jeg serverer sannheten til hvert menneske jeg møter. Nå høres det ut som jeg kaster ut av meg ting. Nei det gjør jeg ikke. Men løgner er destruktivt. Svært ødeleggende og lager dårlig karma.

Jeg velger forholde meg til sannheten uansett hva. Livet skal leves.

Husk at valget du tar i dag påvirker resten av ditt liv!

MINE EVNER ER STADIG I UTVIKLING

Du tror kanskje utviklingen av evner kommer uten problematikk. Det røskes og rives i meg når evnene eskalerer. De periodene hvor dette skjer så skjer det mye i meg. Jeg oppgraderes. De kommer på et vis ikke gratis til meg. Det er vanskelig å forklare, men det river en blanding av redsel, forvirring og kaos i meg. Fordi dette nye siger inn. Jeg har jo opplevd dette mye. Så jeg vet, men ikke alltid andre siden gir beskjed heller så jeg tenker over det. De sier det selvsagt når jeg lurer på hva som skjer.

Jeg blir og veldig sliten av det, det er som om hele systemet i meg skal tilpasses oppgraderingen.

Perioden før oppgraderingen kan evnene være svært stillestående. Noen ganger føles det som om de er borte. Det er de selvsagt ikke.

Så når oppgraderingen er ferdig. Så ruller det nye inn. Plutselig under time med kunden ser jeg ting annerledes. Oppdager nye måter og rense på feks fjernt forbannelser raskere. Alle mine evner har eskalert i fart. Før brukte jeg tid på å fjerne lag i mennesker. Nå kan jeg snart bare ta på brystet dems og mye fyker vekk. Det er snålt og rart.

Jeg ser jeg endrer mer og mer på kortere tid. Jeg har studert dette med forbannelser og ganning i mange år. Andre siden er mine læremestere. Jeg lærer alltid ting i detaljer, så når jeg har satt meg inn i hvordan de dannes, hvordan fjerne. Og det finnes mange måter. Da eskalerer alt så jeg gjør det raskere.

Samme med husrenser, brukte grusomt mye tid i starten. Studiene var fryktelig tunge. Det er tungt å sitte med øynene lukket og saumfare steder under jorden og over. Jeg skulle lære alt om hvordan portaler ble dannet. Til hvordan energiene oppførte seg. Hvordan de påvirker mennesker.

Vups så renset jeg raskere og raskere,

Jeg trenger bare at personen snakker om stedet så er jeg der.

Ofte leder dyr meg rundt hvis det feks det er en gård med hest, hund eller katt.

De viser meg hva som er viktig.

Min kontakt med dyr har vært slik siden jeg var liten. Jeg har alltid elsket dyr. Jeg fanger raskt opp dems sinnstemning. Jeg snakker telepatisk med de.

Min egen hund og katt har støttet meg mye. Dyr lever mer i nuet enn mennesker. De er svært kloke.

Jeg har opplevd hester som har trøstet meg. Nærheten til dyr er viktig for meg.

Andre siden trener og har trent meg mye på å oppfatte hva dyr prøver fortelle mennesker. Det er alltid en grunn for et dyrs dårlige adferd.

Det kan være eiers dårlige energi. Særlig mennesker med mørk tung energi. Dyr er sensitive for det mørke tunge.

Det kan være for lite stimulert. Selvsagt kan og dyr dra med seg mye fra forfedres rekker. Tråder til forrige liv.

Det kan være mange grunner til aggressiv dårlig adferd.

I Dyrebehandling leser jeg dyrets chakrasystem, Gjennom chakraene forteller de hva som er feil. Jeg behandler mennesker mye likt i behandling som mennesker.

Det nye jeg lærer litt og litt om er kirurgisk healing. Jeg har og et slags røntgensyn. Jeg får plutselig se indre organer hvis det er meningen.

Det er noe jeg har lært. Det er ikke alt som er menigen jeg skal få. Andre siden sier gjerne i fra. Line dette skal du feks ikke blande deg inn i hvis noen spørr om å se bak feks en ulovlig handling. Er det meningen jeg skal se det så kommer det.

Jeg har hatt en lang læring gjennom å se bak fasader. Jeg ser det som er meningen jeg skal se. Er jo ikke meningen at jeg skal tre inn i privatlivet til mennesker.

Det vanskeligste med evnene er når jeg behandler feks et dyr som forteller at jeg skal si til eier at det er ved livets slutt. At de ikke skal la hunden gå for lenge før man tar en avgjørelse. Dette er sterkt følelsesmessig. Jeg kan sitte hulke å gråte ettetpå. Men man må riste det av seg, slippe tak og nullstilles. Skal jeg jobbe med dette kan jeg ikke dra videre på alt.

SANNHETEN MÅ FREM HVIS SAMFUNNET SKAL ENDRES

Jeg tenker at hvis samfunnet skal bli mer åpent og varmt må mennesker begynne lytte til hva sannhet er. Det er så lett å tro på løgnene der du haster avgårde. Kanskje syns du løgnene er spennende. Noen høns og spre?

Slarv og baksnakking er destruktivt. Fører livet ditt i feil retning. Det er dårlig energi i å snakke andre nord og ned. Hva er vitsen? Jeg ser ikke vitsen. Hvis du er uenig med noen så vend deg fra de. De har sin læring.

Mer åpenhet, ærlighet og kjærlighet. Det vil endre mye.

Jeg er ikke enig med alle de som mener vi skal beskytte sannheter fra våre barn. Altså nå finnes det jo forskjell på sannhetene. Og alderen på barn.

Men jeg mener at hvis du har flyktet fra en voldutøver med dine barn og dine barn vil lure på sin far når de blir store. Hvorfor skal sannheten holdes tilbake? Hvem blir beskyttet? Jeg ser det slik at voldutøveren blir beskyttet for dritten han/hun har gjort. Jeg mener ikke at du behøver fortelle alle historier i detaljer. Men i grove trekk hva som har skjedd.

Fordi jeg mener sannheten skal flyte. Jeg føler denne kategorien blir beskyttet i samfunnet. I noen tilfeller fordi folk ikke vet. Og fordi mange velger tro voldsutøveren.

Så hva med de som påstår at noen er voldutøvere? Og så er de ikke det? Nettopp derfor må du lære deg å lytte. Hva kjenner du er sant?

Dagens samfunn er et samfunn som er hektisk. Mange higer etter å ha høyere lønn enn naboen. Finere bil og dyrere klær. De lytter ikke til sannheten.

De lytter til det ytre i livet. Fasader som skal opprettholdes.

Dessverre henger mange seg på en løgn bølge. Fordi det gir de energi og rakke ned på noen. Ha noe å slarve om.

Vi har alle et ansvar for samfunnet. Ja du kan skrike om politikernes ansvar. Men hver og en av oss har et ansvar.

Du der ute som sitter med store summer på bankkontoen. Den dagen alt går på trynet og du selv trenger en hånd. Da vil du erfare hva samfunnet er. Da alt rakner og ryktene går om hvem du er.

Det er ikke nok samhold i dette samfunnet. Går mennesker nesten til grunne så leter man desperat etter en person man kan gripe hånden til.

Vi står ikke sammen, det er for mye selvopptatthet. Ser ikke de rundt oss. Jeg snakker ikke om deg som allerede gjør en stor forskjell i samfunnet. Jeg snakker om de som kjører i full fart og tror livet dreier seg om det største huset og dyreste bilen.

Livet dreier seg om så mye mer. Menneskene rundt oss. Der ligger verdien.

Stopp opp og se dine medmennesker!

Del med de rundt deg!

Alle har noe de kan dele av. Evnt av din tid.

Det lille du gjør kan endre liv.

HVORFOR LYVER MENNESKER?

Mennesker har et hav av grunner for at de lyver. Jeg lyvde selv for å pynte fasaden i det livet jeg leve. For å beskytte det innenfor de 4 vegger. Fordi jeg var redd for at det skulle synes. Man beskytter tilogmed de som før en vondt.

Andre siden har trent meg mye på å kjenne når mennesker lyver, jeg er ingen ekspert. Men merker raskt når mennesker dekker over med setninger for. Beskytte seg selv. Kanskje gjorde de et feilgrep de ikke vil innrømme. Enkelt å finne på en løgn som dekker over.

Ofte tenker de ikke på at løgnen spriker. At sannheten alltid vil finne en sprekk og skinne gjennom. Tenker ikke over at noen andre forklarte saken på en annen måte med en annen løgn.

Hva er sant? Hva er løgn? Sannheten er at man tyr til hvite løgner for å komme seg unna, for å dekke over.

De tenker heller ikke over at noen gjennomskuer den. Jeg sier sjelden noe mår mennesker lyver, jeg prøver kjenne etter hvorfor. Hvorfor lyver personen? Står noen bak å styrer? En annen part? Som skal dekkes? Som påvirker?

Jeg holder meg unna de menneskene som lyver for å manipulere, for å fange en i ett nett. Som lyver for å dra seg frem i livet. For å utnytte, for å sno seg på andres godhet. Vi har alle et valg. De velger jeg å ikke ha med i mitt liv.

De menneskene som lyver fordi de lever bak fasader, fordi de er selv styrt og manipulert kraftig. De tror på alt manipulatoren sier, jeg har selv vært der, man er blendet, man er hjernevasket og som skrevet tror man på alt det de sier.

Jeg lar meg ikke lenger lure av løgner. Jeg ser sannheten. Det er ofte fristende og si at jeg kjenner og ser løgnen. Oftest holder jeg munn, venter og lar det sige inn, så kommer filmene og bildene som en fortelling om hva som ligger bak.

Det er trist, usigelig trist at vi i livet må ty til løgner. Men verden er i endring. Alt kommer mye raskere frem nå. Det er ingen vits og lyve snart, alt kommer til overflaten raskt.

1 ÅRS MARKERING I LIVET

9 november i fjor flyktet jeg til krisesenteret. Det har vært mye følelser rundt og krysse den datoen. Noen følelsesladede dager. Som når du møter den dagen som endret livet ditt gjorde at noe blusset litt opp igjen. Mange tårer har funnet veien ned kinnet disse dagene. Men det er bra. Mye skal ut. En slags rest.

Redselen som rev i meg på krisesenteret på dette tidspunktet i fjor. Min kontakt spurte hva jeg var redd, jeg kunne ikke svare klart på det. Traumene lå fortsatt under store tykke sorte lokk. Jeg små skalv av redsel. Kjempet for å klare ferden. Mye som kommer tilbake i hodet mitt nå. Line vil du anmelde? Nei jeg orket ikke, jeg klarte ikke sortere alt.

Jeg hadde rast ned veldig mange kg. Fra å ha trøstespist i mange år fordi livet var vondt. Orket jeg knapt spise. Jeg var kontinuerlig kvalm. Noe fikk jeg i meg. Det var ingen fare. Jeg oppholdt meg på et lite rom. Som om jeg var gjemt bort fra virkeligheten.

Det er som et mareritt som runger i mine ører og høre at de andre var oppe og snakket og lo. Jeg satt trykket opp etter veggen i dette rommet. Det var malt i hvitt, men det virket ikke slik. Veggene var sorte og kalde. Som kald mur. Jeg levde for det meste på noe jeg kunne oppbevare greit, det var knekkebrød. Når jeg ikke var på rommet kjørte jeg hvileløst rundt i redsel.

Det vanskeligste var å møte på kjente, da måtte jeg spille, et skuespill. Late som alt var bra. Ikke fortelle sannheten. Derfor unngikk jeg steder.

Mer og mer isolert fra omverden. Ingen lurte på hvorfor. Hva skjer?

Jeg levde bak 4 vegger på et lite rom. Der plana jeg livets slutt. Der skrev jeg avskjedsbrev som aldri ble gitt noen heldigvis.

Et rop om hjelp, som møtte motstand. Situasjonen ble bare mer tilspisset. Var jeg gal nå? Hva gjør det med et menneske når du får høre i svært mange år at du ikke er verdt noe, at du ikke betyr noe for noen. At hver gang du ikke er enig får høre at du er psykisk syk. At du er stygg, lite verdt.

Jeg klarte ikke rive veggene rundt meg. Jeg var livredd. Jeg jobbet hardt med å trosse redsel. Jeg visste at ved å trosse redsel ville jeg få styrke.

Jeg gjorde mye rart i den situasjonen i desperasjon. Jeg ringte fylkesmannen for skilsmisse. Sa jeg satt i en situasjon jeg ikke kom meg ut av. Jeg ringte fra skogen, energien i huset var grusom. Redselen større. Jeg fikk beskjed om å sende brev.

Jeg sendte brev til fylkesmannen om min situasjon og livet korte trekk. På dette tidspunktet husket jeg ikke alle opplevelser gjennom årene. Jeg var livredd da jeg sendte brevet, men det måtte gjøres. Jeg ville skilles. Jeg ville sette prosessen igang. Separasjonen var ugyldig siden jeg ikke kom meg ut.

Så 9 november etter jeg hadde snudd en del i meg etter endret fokus og oppstart av prosjekt. Flyktet jeg til krisesenteret.

Etter en stund der hjalp de meg med mer dokumentasjon og sende til fylkesmannen. Jeg ble skilt da jeg skulle, ingen forsinkelser pga at jeg ikke hadde kommet meg ut av det jeg levde i. Det var en stor lettelse å få den beskjeden. Jeg hadde en periode direkte kontakt med en person der.

Jeg følte meg heldig. Mennesker ønsket hjelpe meg. Skulle endelig ting gå min vei. Skritt for skritt, redsel som rant av. Traumer som kom opp, som jeg skylte vekk. Et liv i vold og nedtrykking. Så altfor lenge. Du vet det ikke før du selv sitter der. Det er svært vanskelig å komme ut. En stor makt over en annen persons liv. Full kontroll over alt. Handlingslammet… det er ordet.

Jeg klarte tilslutt finne styrke til å ta kontrollen over mitt liv. Jeg er fri, som fuglen. En følelse jeg ikke husket. Bare det å kunne oppleve å stå opp hver dag uten redsel og angst.

Jeg har ikke mistet troen på mennesker. Jeg vet vi alle har forskjellig læring. Jeg lærte mye av dette. Forferdelig mye. Som jeg begynte bruke før jeg kom meg ut av det livet.

Man må bare takke for læringen å gå videre. Man kan ikke dømme noen. Men man kan velge hvem man skal ha videre i livet og ikke. Det gjorde jeg.

Det er mitt liv nå. Ingen andre bestemmer hva jeg skal. Ingen som lenger klager på alt jeg gjør, jeg ler så høyt jeg ønsker. Gjør alt det rare som er meg. Jeg kan være meg selv fullt ut. Uten at noen ønsker straffe meg.

Jeg forteller dette til dere der ute. Som ikke tror at dette finnes rundt dere. Det gjør det, mye mer enn dere tror. Det er ikke lett å gripe inn. Det er svært vanskelig å fortelle noen hva man opplever også bak disse 4 vegger. Jeg var livredd ingen skulle tro meg. Ingenting så slik ut utenfor. Alt var blankt. Fasader og masker.

Jeg ser hvem jeg er nå. Jeg reiste meg raskt. Jeg er et resultat av fokus fremover. Positiv tenking og hardt arbeide. Men egentlig var jeg utslitt av livet jeg hadde levd. Kroppen var sliten. Jeg nermest bare sov, jobbet og skylte ut traumer første mnd.

Jeg sto helt alene, ingen mor og far, begge er døde. Ingen varm familie som kunne omfavne meg. Se hvem jeg er og støtte meg. Det føltes ofte som om jeg var begravet. Måtte jeg klype meg i armen for å se om jeg levde? Siden ingen lurte på meg. Ble litt utenfor meg selv opplevelse.

Nå skal jeg kaste restene. Restene av dette gamle. Snart er det jul. En annen jul enn i fjor. Hvor jeg møtte jentene raskt kun på en kafe lille julaften. Tror aldri jeg har hatt større sorg i hjertet. En større klump inni meg. Jeg kjempet for å ikke vise de hvor vondt jeg hadde det. Virkelig kjempet. Og feire jul på en kafe et par timer var bedre enn ingenting.

Vi åpnet pakker, stemningen var rar. Jeg hørte liksom ikke til noe sted. Ikke noe hjem, ingen familie, ingen å gå til. På helt bar bakke. Etter alt jeg har slitt disse årene der jeg levde. Når man velger å flykte står man helt alene. Etter alt man ga andre, alt jeg har stått på for å holde fasaden, holde meg selv oppe.

Hele livet raste vekk. Som om jorden under bena forsvant. Jeg dinglet i løse lufta. Hørte ikke til noe sted. Hva levde jeg for? For mine diamanter i livet selvsagt. Det var de jeg levde for. Ingen andre, og de er viktige. Viktigst av alt. For lenge trodde jeg alle hadde det bedre uten meg. Men jeg innså at de trengte meg.

Jeg har alltid vært en trygg bauta. Som var der når de trengte det. Som forsto de. Som lyttet og rådet. Jeg måtte kjempe for livet. Det er det jeg har gjort. Derfor er jeg her.

Selvsagt kjemper jeg for samfunnet siden jeg erfarte hva det er.

Jeg klandrer ingen, jeg er ikke sur på noen. Så ikke tro det når jeg møter deg.

Men enkelte valgte jeg og å si farvel til. Fordi de har såret meg og gjort meg mye vondt. Mange forstår nok ikke. Men de vet heller ikke sannheten som ligger bak. Så døm meg ikke fordi jeg valgte å gå veien min uten de. Jeg dømmer ikke dem, men jeg har valgt leve uten de. For at mitt liv skulle endre seg.

Jeg har blitt kjent med meg selv. For i et liv med vold så gjør man ting for å unngå bråk. Man er ikke seg selv. Jeg kledde meg( gjemte meg) i store klær. Jeg hadde meninger som ikke var mine. Oppfatninger av livet som ikke var mine. Jeg har oppdaget hvem jeg er, jeg har fått farger i livet mitt. Det er så mye som har endret seg.

Jeg har en ro i meg, før var jeg mer urolig blandt mennesker. Jeg var livredd for å ikke bli likt, følte meg veldig stygg. Var redd for å virke dum. Nei det virket kanskje ikke slik på mange. Men innsiden min var slik. Mantraene som jeg hadde hørt år etter år gikk på om og om igjen i hodet mitt.

De er nermest borte nå, jeg hører de ikke lenger. Du vet når jeg kom meg ut lo jeg høyt nermest bare for å gjøre det. Fordi jeg kunne det, for å høre min egen stemme igjen. For den hadde vært borte nermest i så altfor mange år. Ingen kan mer klage på at jeg ler. At jeg er meg selv.

Jeg er muligens ikke som andre. Jeg vet ikke, har bare alltid følt meg annerledes. Det er ikke viktig, jeg er den jeg er. Et fritt menneske. Jeg kan spise når jeg ønsker, jeg føler meg trygg. Livet har fått ny mening. Jeg visste ikke hva det ville si og leve før, jeg levde ikke. Jeg bare eksisterte.

Grunnen til at jeg er åpen om min vei er for å bevisstgjøre. Gjøre dere oppmerksomme på hva som finnes rundt oss. Jeg ønsker og gi andre håp av de som lever et liv slik jeg har gjort. Det er mulig å skape seg et nytt liv. Det er mulig å fortsette livet uten å måtte leve med traumene og opplevelsene i bakhodet. Bare du jobber fokusert frem. Og tenker at fortid er fortid. Den får vi ikke endret.

Mitt liv vies til mine oppgaver. Det å hjelpe andre mennesker videre. Hjelpe og støtte de ut av vanskelige situasjoner.

Du må tenke det kom noe godt ut av det vonde. Forstå at det er livets læring.

Jeg takker universet for en ny start. En ny sjanse i livet. Jeg bruker den til noe bra. Jeg velger med omhu. Jeg velger med hjertet. Da går alt rett vei.

Jeg avslutter dette innlegget med å takke min mor og far for livet de ga meg. Jeg har det gode pakket i det fineste silkepapir inni hjertet mitt. Jeg har savnet de veldig når ensomheten har revet. Men jeg har bevist at man fint kan stå helt.. helt alene. Jeg klarer fint ta egne valg. Jeg trenger ikke spørre noen. Aller mest har jeg savnet noen som ser hvem jeg er. Ikke som den løgnen som er spredt.

TAKK for livet.