Jeg går mine skritt dette livet i håp og tro om og endre noe. Det ligger så dypt i meg. Det og endre samfunnet, det og gjøre mitt for en bedre verden.

Og jeg har holdt på slik liv etter liv. Motstand liv etter liv. Drept for mine budskap. Jeg klarte ikke holde munn. Jeg ytret mine meninger i liv før og. Prøvde alt jeg kunne og få mennesker til og våkne. Til å se at det ikke er lurt og leve i løgn.

Jeg stjal fra de rike og ga til de fattige. Dette kjenner jeg nå og, rike mennesker som gnir på pengesekkene sine. Hva er vitsen??? Ja jeg spørr?

Hva er livet uten og dele? Det gjør meg så godt og dele. Så god følelse og hjelpe noen. Jeg forstår ikke de skylappene mange har.

Mange er sikkert nabo til mennesker som er fattige, men deler de av noe?
Det er grunner for at verden er slik den er. De fleste sitter på kaka si selv uten og dele. Den har de fortjent tenker de. Jo da, jeg mener ikke at de ikke skal unne seg noe. Men fader får da være grenser. Se deg om!

Jeg har grått mange tårer på min vei. Jeg har opplevd samfunnet fra den grå mørke siden. Fra og komme meg ut av noe som hadde vart alfor lenge. Til og oppleve at alt snudde meg ryggen. Der sto jeg, alene på livets vei.

Det kan ikke forklares med ord engang det jeg følte. For etter det jeg hadde vært gjennom føltes det som om jeg hadde fått skylden for alt. Ikke uvanlig for slike som meg i min situasjon. Jeg kunne sikkert ringt rundt og bedyret min uskyld. Men hva er vitsen? For å overbevise de om hva jeg har opplevd?

Det hadde skjedd for mange ting før det som gjorde de klar over fakta. Men vi velger tro hva vi vil. Jeg godtok det.

Men som jeg har kjempet for å holde meg på bena i alt. Økonomisk, med traumer som slo meg i bakken. Jeg var utmattet, men glad for å endelig leve. Jeg ser i ettertid hvor sliten jeg var. Men jeg fant glede i de små ting som jeg alltid har gjort.

Jeg kastet meg ut i firma for å skape egen arbeidsplass midt i alt jeg måtte gjennom. Det var så mye stormer og motstand fra fortiden at dere aner ikke. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at nå greier jeg ikke mer. Jeg var så sliten at jeg så ikke land i noen retninger. Stående alene, de fleste har familie rundt seg. Jeg hadde ikke noe. Ingen som ringet seg rundt meg.

Det var motstand fra så mange retninger at jeg aner ikke hvordan jeg har klart dette. Men livet er fortsatt ingen dans på roser. Dette året har vært heftig som aldri før.

Så mye motstand når jeg åpnet lokale. Jeg møtte nesten veggen. Det var selvsagt og fordi jeg jobbet nesten døgnet rundt.

Jeg forundrer meg mye over samfunnet. Når man kommer ut av noe vanskelig, du står nermest helt alene. Forvent ikke hjelp, de ser deg ikke.

Ja jeg har vært redd mange ganger, jeg er ikke redd for å si det. Hvem skulle hjelpe meg hvis alt gikk galt? Jeg hadde ingen i ryggen. Jeg kunne ikke fokusere på det, jeg måtte gi alt, sette fokuset fremover, det har reddet meg.

Jeg har grått meg i søvn mange netter. Når ensomheten har revet i meg. Du har kun deg selv og stole på. Ingen og støtte deg til.

Når stormene har vært som verst har jeg lurt på om det er mer og hente dette livet. Skal det være slik kamp og ville mennesker godt.

Ja jeg har vært åpen om at jeg har levd i vold. Fordi jeg tenkte jeg kan hjelpe andre. Det er få som våger snakke om dette. Jeg ønsket være en støtte for andre.

Jeg ønsker endre samfunnet. Det er mye utrygghet, vi kan alle havne alene av en eller annen grunn. Og hvem hjelper oss da? Nei du får klare deg selv. Du har bestemt det selv. Det fikk jeg høre av noen. Ja gudskjelov for at jeg bestemte meg, klarte komme meg ut. Eller hadde jeg ikke vært her i dag dessverre.

Jeg gir mye av meg selv i mitt arbeide. Jeg har gitt litt for mye utenom også. Men det er jeg som må sette grenser. Jeg er en giver og det faller ofte naturlig for meg og bare hjelpe og hjelpe. Jeg er ikke penge fokusert. Jeg lar meg lett utnytte.

Ja innimellom holder jeg på å gi opp alt, legge ned firmaet og flytte langt unna. Jeg har følt mange vil ha meg vekk. Kanskje får de som de ønsker.

Men uansett hvor jeg er vil jeg vil oppleve motgang og stormer. Jeg er ikke som andre, det har jeg på et vis innsett. Ikke at jeg er noe bedre. Men jeg ønsker en endring og det ønsker ikke alle.

Jeg er muligens stor i kjeften, Dvs at jeg våger ytre hva jeg mener. Jeg har holdt munn for lenge dette livet. Jeg har mye på hjertet som ikke har kommet frem enda. Jeg venter på rett tidspunkt.

Jeg ønsker bare at mennesker skal våkne. Se at vi alle må gjøre noe for og endre samfunnet. Vi kan ikke holde på som før.

Takk for at du leste mine ord.

Jepp klara klok har døgnåpent. Rene ugla med gjennomstrømning av mennesker Som sliter. Ja det er min oppgave i livet, hjelpe mennesker fremover. Det har blitt mitt arbeide. Mitt levebrød.

Det ligger en del uskrevne regler om oss med evner. Og de jeg har hørt er ofte slik:

Du skal ikke ta betalt du skal jobbe gratis,
Du skal alltid hjelpe til alle døgnets tider, du skal stå på for andre uansett, du skal ikke tro du er noe.

Dette er litt av de. Ja jeg er glad i mennesker misforstå meg ikke. Jeg ønsker alle mennesker vel, skulle gjerne ønske jeg ikke trengte hvile og ikke trengte søvn. For da kunne jeg holdt på slik noen ønsker. Og at jeg ikke trengte et sted og bo og ikke mat.

Ja noen tror jeg sitter på en holden gullgruve. Sannheten er at jeg eier ikke nåla i veggen. Jeg leier sted og bo, eier en bil som snart har gått lengre enn langt nok.

Jeg har to husleier som må betales. Så nei jeg kan ikke bare jobbe gratis.
Jeg har hele min vei gitt mye av meg selv uten betaling. Mye dere ikke ser. Jeg gir ofte mennesker lenger timer enn de betaler for.

Min fritid er ikke alltid fritid, meldingsboksen hagler inn med meldinger.
Og jeg blir jo glad hver gang noen ønsker time, jeg lever jo av dette.

Men jeg møter stadig mennesker som ønsker utnytte seg av meg. Som later som de ikke har råd. Men som trenger sårt hjelp. Jeg har gått på den noen ganger for mye.

Empaten som jeg er har gitt og gitt. Jeg kan jobbe døgnet rundt. Noen skulle ha fiksa det, noen lurer på om jeg bare kan sjekke det. Hun er mye syk, han sliter med det.
Jeg er faktisk bare et menneske jeg også.

Begeret er fullt, jeg blir utkjørt hvis jeg holder på og ta på meg alt.

Det er bare jeg som kan sette grensene. Det er bare meg selv jeg kan skylde på.

Andre siden har mast på meg en stund. Line sett grenser, du har dette som arbeide. Du skal ikke måtte rense alle fikse alle på fritiden også gratis.

Jeg er ikke opptatt av gull og glimmer. Penger er ikke alt. Derfor tenker jeg ikke slik. Men nå må jeg sette strengere grenser. Eller jeg ryker utfor.

Dette er et yrke hvor man lett blir brukt. Fordi jeg ønsker jo og hjelpe mennesker.

Du kan si det slik at når noen trenger feks rense en plass de eier. Og tror jeg gjør det på noen minutter. Når jeg i virkeligheten bruket 3 -4 dager på en tung rens. Og når jeg i tilegg holder på med det i tilegg til mitt vanlige arbeide med energier og mennesker. Da er ikke jobben 9-16.

Grensene blir satt som andre siden forteller meg nå. Jeg har et liv jeg og. Jeg har levd nok for andre før dette livet og er ferdig med det.

Nok er nok.

Den spirituelle veien er ingen enkel vei. Likvel føler jeg mye har skjedd siste årene. Martha Louise er en av de som virkelig har banet vei og tatt imot mye stormer.

Jeg skal ikke påstå at veien min i det spirituelle har vært enkel. Hele veien har det vært mye motstand.

Jeg har undret meg mye over mennesker. Hva de kan få seg til å si, jeg har fått meldinger om hvor dårlig menneske jeg er. En mann skrev på siden min for to-tre År siden hvilken fittekjærrig jeg var som lurte mennesker. Det han skrev sa mer om han enn om meg. Det tenkte han trolig ikke over. Nett trollene har vært mange. Men jeg sto i det selv om livet mitt var vanskelig i tilegg og.

Jeg har virkelig aldri ønsket lure mennesker. Intensjonen er ren, om du vil tro det eller ikke. Jeg ønsker hjelpe mennesker.

Etter jeg kom inn i lokale ble ting mer heftig. Motstanden ble større, mørke stormer som kastet seg over. Jeg sto i den, jobbet og jobbet meg oppover mens det stormen bygget seg til tornado utover våren. Jeg var usikker på om jeg greide stå lenger. Med all motstand, jeg vurderte faktisk legge ned, få noen til og overta min del og flytte langt unna. Jeg orket ikke mer, og igjen var jeg nære den berømte «veggen». Det endte med at jeg la det på is.

Man skulle tro at når man virkelig ønsker hjelpe mennesker og har bevis på at man faktisk gjør det. Så skulle man tro at alle kanskje kunne støttet en istede for og motarbeide. Men mennesker ser det de ønsker se.

Det har vært en svært vanskelig tid siden februar. Det har føltes som jeg har dratt et lass som minst har veiet enormt mange tonn. For å komme meg fremover, for og få til målene mine.

Det har vært redsel for å ikke greie det, mye jobbing som krever mye av meg. Men dette er jo noe jeg vil. Så jeg har gitt på og gitt på. Jeg har falt, jeg har grått, jeg har vært oppgitt,sint og frustrert, har følt meg lurt av forskjellige grunner, men jeg har reist meg gang på gang.

Jeg har iblandt tenkt.. skal ikke ting skli lettere snart? Skal alt måtte være slik?

Jeg har gjennom sommeren flere ganger vært inne på tanken og legge ned alt. Jeg orker ikke mer. Jeg kan ikke holde på slik. Jeg går snart i dørken av å holde på slik. Så får de få det slik de ønsker de som føler jeg er i veien. Som yter denne motstanden mot meg.

Men gang på gang har jeg lagt det fra meg igjen og fortsatt. Tilbakemeldinger fra kunder som kommer tikkende inn. Line du er fantastisk! Line uten deg hadde ikke vår familie klart dette. Line alt har endret seg etter jeg startet hos deg.

Så glemmer jeg alt for en stakket stund. Når meldingene tikker inn fra mennesker. De verdifulle tilbakemeldingene.

Jeg har merket motstanden sterkere når jeg har delt tilbakemeldinger.

Jeg ønsker bare hjelpe mennesker, jeg ønsker være en samfunns ressurs. Kan dere ikke se det?

Er det evnene mine som skremmer? At jeg ser deg? Jeg er ikke en dømmende person. Jeg ser alltid det gode i mennesker. Ja jeg jobber med evnene mine, Men min livserfaring brukes også.

Jeg godtar at mennesker ikke forstår seg på mine evner. Jeg respekterer DEG, kan du respektere MEG? Er det for mye forlangt?

Jeg farer ikke med løgner, jeg er opptatt av og være en seriøs behandler. Jeg er ikke Gud. Jeg hjelper mennesker videre. Kommer du til meg med noe du burde vært hos legen med så sender jeg deg dit. Jeg er ikke lege.

Jeg har stått alene i snart 2 år. Jeg har ingen rundt meg som de fleste har. De fleste har en stor familie som ringer rundt de. Som står der støttende.

Jeg vet ikke hva fremtiden bringer selv om jeg ser deler av min.
Jeg har mål og ambisjoner om og hjelpe mennesker mer. Større prosjektet.

Men slik det er nå så vet jeg ikke om jeg selv holder veien ut. Denne motstanden kveler mye arbeidsglede. Jeg reiser meg hele tiden. Men hvor lenge kan man holde på slik?

Det eneste jeg ønsker i dette livet er og hjelpe mennesker. Fordi jeg selv vet hvordan det er og leve et vanskelig liv. Men i dette samfunnet er det ikke enkelt. Kanskje hadde det vært enklere i en annen kant av landet, eller i et annet land.

Jeg trodde og har følt at mitt arbeide ligger i området jeg bor, at her skal det være. Men jeg vet ikke lenger. Jeg lengter etter og få fred og få arbeide i fred.

Jeg er ærlig med dere nå, jeg har ikke noe og skjule. Ja jeg er ei jente med godt humør, jeg smiler og ler, men livet er ingen dans på roser. Det vet jeg fra før. Men jeg ønsker at tornene kunne bli borte nå. Jeg har det bedre på mange måter enn noen gang.

Men jeg ønsker arbeide med det jeg elsker mest av alt. Og jeg ser jo at jeg hjelper mange. Hvorfor skal det motarbeides?

Elsk meg som jeg er eller la vær. Jeg kommer aldri til og forandre meg for noen. Aldri igjen, ja jeg er tilpasningsdyktig. Noe som kan til en viss grad være viktig i et forhold.

Jeg trodde en stund jeg aldri skulle fikse og gå inn i et nytt forhold etter alt jeg har vært gjennom. Tenkte jeg var ødelagt. Noe jeg la raskt fra meg. Det hadde ikke gangnet mitt liv.

Det sies at man blir kresen som voksen. Man vet hva man vil ha. Og man legger til seg mye rare vaner av og bo alene.

Kresen er jeg usikker på. Jeg ønsker meg en vakker sjel, utseende er vakkert når innsiden er vakker. Ønsker meg en snill mann, en som respekterer meg for den jeg er. En mann som er snill, som elsker dyr like mye som meg.

Andre siden sa en gang: Line den mannen du skal leve med kan ikke være hvem som helst. Han må godta deg og den du er, godta ditt arbeide. Han må støtte deg i det.
Jeg aner ikke om han finnes. Jo egentlig gjør jeg det. Men om han noen gang kommer er vel en annen sak.
Jeg ser min fremtid. Men ser selfølgelig ikke alle små brikker.

Jeg ønsker noe varig, ikke noe flyktig. Da gidder jeg ikke. Jeg venter heller på det rette. Jeg lever heller alene enn og ikke føle det rette.

Jeg er voksen nå, lytter til mitt indre og følelser dypt i meg.

Det er vel ikke enkelt og starte på nytt når man er voksen.
Da er det ofte mine barn og dine barn. Det meste handler om respekt for andre mennesker.

Jeg tenker hvis du velger bli sammen med noen som har barn og mulig mindre barn enn du selv har, så har du og forpliktet deg til og ta en rolle.

Det tenker jeg man må skal man få det til og fungere. Hvis jeg hadde havnet i et forhold med en med feks mindre barn. Hadde jeg tenkt at jeg og kan bidra. Det hadde blitt helt feil for meg og stå på sidelinja og ikke hjelpe til eller bidra.

Da fikk jeg heller latt være gå inn i det forholdet. Slik er mitt syn på det. Ikke at jeg noen gang kunne erstattet moren. Det er ikke det dette handler om. Mer om å bry seg, være en del av en ny familie som blir skapt.

Jeg har ofte sett at mange går inn i slike forhold. Og at det er dine barn, det får du ta. Mens den andre ikke engasjerer seg det minste.

Jeg er mulig en stor smule gammeldags. Jeg hadde ønsker at alle skulle fungerere sammen. På en best mulig måte, det skjer ikke om feks jeg hadde sittet med hendene i fanget. Uten og bidra.. samarbeide er viltig om du ikke er den biologiske moren. Vet at mange møter utfordringer amg samspillet med barna.

Men la barna få nerme seg deg, gi de tid. Legg deg på dems nivå, vær den du er. Vær forståelsesfull, hjelp til der barnet lar deg hjelpe. Sakte men sikkert vil det gå seg til.

Jeg snakker ikke av erfaring. Bare av tanker jeg har gjort meg om dette. Og mennesker jeg selv har hjulpet.

Jeg har jo barn selv, jeg elsker barn og unge. Finnes ikke noe finere.

Så får jeg se hva livet mitt byr på. Et liv alene eller noen og dele det med.

Hvordan forebygger vi selvmord? Dette er et vanskelig område. Fordi dette er ikke noe man ofte sier høyt. Sier man det så er man desperat etter hjelp. Det kan også misforstås som ønsket oppmerksomhet. Det er forbundet med mye skam. Du er egoistisk du! Tenker bare på deg selv. Jeg føler dette er en gjenganger som kommer fra de som nok ikke har opplevd og være så langt nede. De vet ikke hva det dreier seg om. Forståelig nok, kan jo unnskylde de der.

Jeg har vært der selv, det var mørkt dom i natten, jeg famlet i blinde. Fant ingen veier videre, jeg fant ikke lyset i tunnelen. Etter et vanskelig liv som brøt meg sakte men sikkert ned.

Jeg orket ikke mer rett og slett. Jeg var utmattet etter en svært lang ferd jeg ikke turte snakke om til noen.

Men følelsen av å sitte i dette mørke kalde, som om veggene dryppet kalde drypp mist i hodet mitt. Som tortur.. jeg fant rett og slett ingen vei ut.

Den smerten jeg opplevde KAn knapt forklares. I fosterstilling gråtende, trykket inni et hjørne så jeg ikke skulle syns. Følte meg i veien, alltid i veien, ikke bra nok. Du har ingen verdi Line, du er ikke verdt noe, ingen bryr seg om deg. Du ødelegger andres liv.

Jeg tenkte ut utveier og ende alt. For å skåne andre. Kjørte hvileløst rundt. Når jeg la meg om kvelden foldet jeg hendene og ba Gud om å stoppe hjertet mitt. Jer ville ikke våkne. Jeg orket ikke våkne. Det var ikke mer. Jeg hadde ikke mer og gi. Jeg var tom, mørk, utslitt, fortapt, mistet mer og mer kraft for hver dag som gikk. Kiloene rant av, mat var ikke viktig lenger. Noe jeg egentlig elsker, ingenting var viktig lenger, bare å slippe denne grusomme smerten inni meg.

Heldigvis reddet et lite lysglimt meg. Mirakuløst snudde jeg alt. Jeg aner ikke hvor jeg fikk styrken fra helt alene. Til å komme meg videre.

Et prosjekt ble dannet TA MIN HÅND. Prosjektet reddet livet mitt. Jeg snudde fokuset mot prosjektet. Egentlig var det jeg som ropte om en HÅND. Istede hjalp jeg andre.

Jeg ropte, men ingen hørte. Jeg ønsket nå og høre andre. Jeg følte samfunnet var kaldt, is kaldt. Det var min erfaring. Dette kunne endt så galt, sekunder fra faktisk.

Jeg vet hva det vil si og være der nede. Det er ikke alltid vi kommer dit fordi vi har dratt oss dit selv. Det kan ligge mange grunner bak.

Mitt hjertebarn var mennesker i vanskelige situasjoner. Voldutsatte osv.
Jeg ønsket støtte de. Jeg visste hva det innebar.

Jeg vet hva den ensomheten gjør. Hvor sårt det er. Hvor mange tårer jeg har felt fordi jeg så sårt ønsket noen kunne ta min HÅND.

Jeg ønsket noen som kunne omfavne meg og si: Line jeg tror deg, jeg skal ikke la deg stå alene og gå alene mer.

Istede sto jeg så og si alene. Ja det finnes mange sannheter. Men jeg har min sannhet. Har aldri ønsket ytre noe annet enn det sannheten sier.

Så til dere der ute hvordan forebygger vi?
Kanskje handler det mest om å være et medmenneske? Ikke være raskt ute med å dømme? Du vet kanskje ikke sannheten bak? Så lytt!
Tenker vi må begynne ta oss tid til hverandre. Bry oss mer, se hverandre.

Alt haster så innmari i dagens samfunn. Vi har ikke tid til å høre på hva andre sier. Ta oss tid til at de åpner seg.

Ta det på alvor når noen forteller deg at de sliter. Ja jeg vet at det finnes de som roper ulv uten innhold. Noen truer med det. Men hvis noen du vet om betror seg om at de ikke orker livet på den ene eller andre måten ta det alvorlig. Det koster ofte mye og si.

Og når de først sier det har det nok vart en stund. Mange har disse tankene i årevis. De dumper opp og ned som en Berg og dalbane gjennom livet.

Man føler seg utrolig alene i dette. Det er ikke noe man sier når noen spørr hvordan det går. De fleste skjuler det lenge. Dw planlegger i skjul.

Se dine medmennesker,stopp og lytt. Du kan endre mye ved å bry deg.

Mitt arbeide i dag er og hjelpe mennesker videre i livet. Som dere forstår sitter jeg på en stor læring fra mitt liv.

Det er ikke noe som gir meg mer enn å se et menneske ville leve igjen, ønsker og leve fra hjertet.

Det syns ikke utenpå at noen har tankene. I mitt tilfelle raste jeg ned veldig mange kg. Endret livsførsel av forskjellige grunner. Så ha øynene oppe. Vi kan ikke redde alle, vi har og et ansvar for oss selv. Men og for hverandre.

Gi av deg selv!

Jeg Takker for livet!

Drøyt og skrive kanskje? Jesus er som de fleste andre. Det er vi mennesker som har opphøyet han til noe mer. Visst skilte han seg ut. Det er ikke tvil. Han ønsket at mennesker skulle leve i sannhet. Ikke følge løgnen.

Som dere vet har jeg rotet mye i mine forrige liv. Andre siden har før sagt til meg at jeg går i Jesus fotspor. I går så jeg hvorfor. Jeg har alltid hjulpet de fattige. Jeg har i de fleste av mine liv ledet mennesker til å følge lyset= sannheten. Jeg har levd flere liv enn jeg kan telle. Og i samtlige er jeg drept. Jeg var i veien for løgnene. De menneskene som ønsker herske. Som vil stå i makten og se ned på andre.

Jeg holdt ikke kjeft i mine forrige liv, jeg kjempet virkelig for rettferdighet. Jeg turte gå mot flokken liv etter liv. Og alle livene endte jeg som drept. Jeg var ikke redd døden. Jeg var ikke Redd for mitt eget liv. Jeg kjempet for alle andres.

Det samme gjør jeg i dette livet. Jeg forstår ikke urettferdighet, jeg forstår ikke hvorfor mennesker ikke deler. Hvofor de fleste rike skal sitte gnu på pengene sine. Jeg forstår ikke vitsen med å komme til makten, ha ordet i et land om man ikke sørger for rettferdighet og at alle skal bli behandlet likt.

I denne verden sitter det makt mennesker på troner som aldri burde sittet der. Det er grunner for at verden er skakkkjørt. Ja man kan skylde på at det ikke er lett å styre, ikke lett og fordele. Men i mine øyne er det ikke det som er problemet. De som sitter på tronene er opptatt av og mele sin egen kake. Ja det kan virke som de har medmenneskelighet. Men seriøst innerst inne fra ditt hjerte? Ser du det?

Hadde det sittet ledere på de største tronene som hadde ønsket en verden i balanse, som hadde ønsket fred, som hadde ønsket at alle ble behandlet likt så hadde ikke verden sett slik ut.

Ja vi alle har et ansvar. Hver og en av oss faktisk. Jeg mener vi har hatt for mye respekt for de på tronene. De snakker om demokrati, men kjører over med sine egne planer likevel.

Vi har egentlig ikke noe vi skulle sagt. Demokrati er en illusjon. Vi tror det er slik. Men det er ikke virkeligheten.

Dette er min sannhet og trenger slettes ikke være din.

Jeg har kjempet liv etter liv for rettferdighet, for at mennesker skal følge sannheten. Jeg gir meg nok ikke med det. Selv om jeg hvert eneste liv møter enormt med motgang.

Rart at man skal møte motgang for det som gjør livene våre bra.

Jeg er ikke som andre og vil aldri bli det.
Jeg er en ensom traver. Jeg ser verden på min måte.

Ja! Sta som faen! Men går det ikke for all del og roe ned staheten litt? Er det mulig og være så sta? Jepp det er det visst.

Jeg er tålmodig som før skrevet, kanskje ikke en typisk tyr, mer tålmodig kanskje? Likheten ligger i at jeg er veldig tålmodig med mennesker, særlig hvis jeg forstår de sliter. Men når det er nok så kan du legge på en løpetur😂

Begeret kan renne og renne over lenge før det smeller. Men jeg lover, da smeller det. Da finnes ingen vei tilbake. Da lukker jeg døra helt. Da har jeg prøvd lenge nok. Jeg lukker den hardt og bestemt. Den lukkes svært sjelden opp igjen. Nok er nok liksom.

Der kommer eselet som gjemmer seg inni meg frem. Og det eselet er så evinnelig sta. At jeg selv blir oppgitt. En ting er at man bestemmer seg for å lukke døra til enkelte mennesker som sårer en. Som bare bruker deg for det som det er verdt.

Men noen hadde ikke noe valg. Altså jeg ser saken annerledes etterpå. Jeg ser ofte sannheten bak, men likvel blir alt klarere etterhvert. Noen mener ikke alltid såre.

Men som skrevet jeg ser meg så og si aldri tilbake når noen har gått for langt. Når mine tær er tråkket på nok. Da kan du bare holde deg vekk. Fokuset mitt er fremover og ikke bakover. Jeg går videre.

Men hjelpes som jeg har kjent på dette innvendige eselet som lever inni meg i det siste. Mer stahet skal man lete lenge etter. Hva søren bunner dette i? Overlevelses teknikker?

Liv etter liv har jeg vært en kvinnelig Robin Hoood. Så sta at jeg gikk i døden for å hjelpe mennesker. Så ser ut som det ligger et esel i sjelen min😂
Noen som kjenner seg igjen?

Har jeg bestemt meg for noe så gjennomfører jeg. Sjelden jeg legger fra meg noe jeg går all inn for. Staheten har kommet meg mye tilgode. Hadde nok ikke vært her om ellers.

All motgangen jeg har møtt, jeg har falt og mitt indre esel har reist meg. Om og om igjen.

Så kjære mitt indre esel, Takk for at du er der inne. Men noen ganger kan du roe ned vrangheten og staheten.

Jeg har lært om karma i mange år.ja jeg har likt og løse andres karma. Men å se i mine egne liv har vært av liten interesse. Andre siden ville jeg skulle se noen liv og nermest overtalte meg til å se det de viste. Ja et liv i Atlantis, Egypt, jeg har hatt sentrale roller og vært leder i flere liv. Andre siden ville jeg skulle se hvem jeg er. For selv om vi er litt forskjellige i hvert liv har sjelen et mønster. Jeg fnøs litt av mine forrige liv. Hang meg slettes ikke opp i det.

Årene har gått, karma læringen har vært uendelig. Jeg hjelper mennesker hver dag. Jeg har nok brutt noen bånd på min egne liv. Men nå tenkte jeg ta et tak i det skikkelig.

Gjennomgående har mine liv vært preget av motgang. Jeg har alltid nesten gått andre veier enn de fleste. Jeg er visst og gjennomgående sta og vrang.. komiskt og se. Man tror liksom ja jeg er født i tyrens tegn og at det har en sammenheng på et vis.

Jeg har i samtlige liv kjempet for de fattige, jeg var en dame som jobbet som Den kjente Robin Hoood. Jeg stjal fra de rike og ga til de fattige. Jeg så meg selv i et slott, jeg klarte lure meg inn på kjøkkenet og hev mat nedi en stri sekk. Jeg løp som bare det gjennom en mørk skog. Der ventet de fattige, sultne barn og voksne.

Selvsagt var de rike forbanna på meg. Jeg skjulte meg, men de fant meg og drepte meg.
Gjennomgående har jeg i de fleste liv kjempet for rettferdighet. Og har måttet bøte med livet for å hjelpe andre.

Har ikke tall på hvor mange liv jeg så i dag. Et var mer gripende enn de andre. Jeg hadde en tvillingsjel dette livet. Han elsket meg. Han var en ridder, jeg hadde selvsagt stjålet til de fattige fra et slott her og. Rømte på en hest, min ridder ble beordret og drepe meg. Det gjorde han med et langt sverd midt i brystet og jeg falt av hesten. Han hoppet av selv, strøk meg på kinnet. Jeg formelig kjente smerten, oppgitthet og tenkte at det var likegreit og dø. Jeg var sliten av å kjempe. Men som jeg gråt av denne seansen. Det var vondt fra innerst i hjertet. Han turte ikke annet en. Å gjøre som de sa.

I mine liv har jeg ikke vært redd for å utsette mitt liv for andre. Jeg har stått opp for andre. Jeg har rett og slett ønsket en endring i samfunnet. At de rike skal dele. At vi skal ta vare på hverandre.

Jeg har turt mer enn de fleste i liv før og.

Jeg har selvsagt og blitt brent på bålet for mine evner. Noe som er vanlig.

Jeg ble vist at det var så mye mennesker som motarbeidet meg. Mennesker som står sammen, mennesker som ikke våger annet enn å mene det samme som de andre. Jeg sto utenfor og alene.

Det samme skjer dette livet. Jeg brøt meg ut fra et vanskelig liv. Jeg sto alene. Jeg har følt mye motgang fra flere kanter.

Ofte er det slik at ting gjentar seg i liv etter liv.
Jeg har jo noen ganger tenkt at jeg må ha hatt dårlig karma ettersom det alltid er noen som skal få meg vekk. Trykke meg ned, at jeg er i veien.
Men dette er gjentagelser fra andre liv.

Er det ikke rart at man skal bli motmarbeidet fordi man ønsker en endring? Fordi man ønsker rettferdighet?

I liv etter liv har jeg ikke gitt meg før de fikk meg død. Det gjelder vel dette livet og komiskt nok.

Det er vel gjentagelser i andre og da. De fortsetter bare gjøre som alle andre. Følge flokken. Våger ikke gå utenom.

Karma er en læring. Vi lever om og om igjen med de samme mennesker i forskjellige roller. Så de som motarbeider meg i dag er de samme som i liv før. Alle mennesker rundt. Jeg håper sirkelen er brutt.

Som dere ser kommer jeg bare tilbake og er like vrang og sta. Gir meg ikke før jeg går i graven.

Ja noen alvorsord fra meg. Line du har ek unik gave med de evnene. Jo da, jeg er sjeleglad hver eneste gang jeg hjelper mennesker videre. Jeg ser hva jeg utretter.

Når mennesker sier de skulle ønske de hadde samme evner tenker jeg at de aner ikke et dugg av hva de snakker om. Nei det ønsker du ikke. Selfølgelig kan de ikke vite det, det er ikke så rart. Men evnene har gitt meg en ensom vei, en vanskelig vei. Jeg skal fortelle deg.

For å komme dit jeg er i dag, jo tro du meg at jeg er på et vis takknemlig for veien min og læringen. Det var en mening med den. Fordi jeg skulle hjelpe andre. Forstå de, plukke opp samme smerte jeg har kjent i livet, samme ensomhet, samme sorg, samme fortvilelse. Og jeg har ikke ord for resten. Veien har vært smertefull. Et samlet begrep på mitt liv.

Men det er Ok. Det skulle være slik. Siden jeg vet en del om livssyklusen,når vi dør og hvordan alt blir bestemt til et nytt liv har jeg ofte lurt på om himmelen har en heidudandres bar med fri bar hver dag og natt.

Jeg tror det skjedde slik. Det var fri bar og proseccoen fløt en kveld. Fullt party, med latter, sang og ikke minst godt selskap av flotte sjeler. Når kvelden begynte ta helt av sto Gud der med en kontrakt på mitt neste liv. Kontrakten innholdt mange sider.

Hvor Gud sier mens jeg står med et glass prosecco i hånden og lyttet lattermildt. Line du har en viktig oppgave på jorden. Dessverre blir livet ditt svært tungt over halve livet ditt. Men den svært tunge veien kommer til nytte Line. Det vil snu. Du skal hjelpe mange mennesker.

Du skal få de til å se sin verdi. Du skal snu liv. Du skal bruke ditt liv og hvordan du snudde det. Du vil komme langt Line. På veien vil du ønske kaste evnene dit peppern gror mange ganger.
Du vil se mer enn de aller fleste på jord. Ikke alt er fint og se, men du takler det. Det må bli slik pga ditt arbeide.

Vi skal lære deg hvordan du skal arbeide. Du skal lære alt fra oss. Ikke noe kurs, rett fra kilden. Vi er tett med deg fra din fødsel.

Ditt liv blir ensomt fordi få forstår deg. Du ser alt annerledes enn de fleste. Veien din blir ensom. Men du klarer det. For arbeidet ditt er viktigere enn noe annet.

Du vil møte enormt mye motgang. Det vil bli stormer på stormer med mørke. Fordi mennesker vil stoppe ditt arbeide i lysets kraft. Men ditt lys er kraftig Line og mørket vil aldri vinne. Du står godt helt alene. De tror de vil knekke deg og la deg stå slik. Du vil bli svertet med løgner. Men det går ikke.

Jeg tar en slurk rett av vin flaska når Gud sier: Line er du snill og tar denne oppgaven? Jeg er jo i prosecco rus og sier selfølgelig ja og skriver under. Vups står man i kø på vei ned til jorden.

Er det lov og angre? Finnes det en retur knapp?

Jeg har brukt humor på veien min. Galgenhumor må til.
Så jeg må si jeg har virkelig jobbet for å komme dit jeg er i dag. Jeg hjelper mennesker hver dag. Likvel opplever jeg motstand og stormer.

Mange ganger har jeg tenkt.. nå orker jeg ikke mer. Så mye motstand. Jeg blir så sliten.. detter litt ned. Men reiser meg like opp igjen. Ikke søren om lavere energier skal vinne over lysets kraft.

Jeg kom til jorden for en oppgave i kjærlighet. Jeg ønsker mennesker godt. Jeg vil at alle skal oppleve at livet kan bli bra. Enda blir man motarbeidet.

Godt jeg er født i tyrens tegn. Jeg er sta som få. Viljesterk som bare en tyr kan være. Ellers hadde jeg aldri klart dette.

En ensom vei i lysets kraft.