Jeg går mine skritt dette livet i håp og tro om og endre noe. Det ligger så dypt i meg. Det og endre samfunnet, det og gjøre mitt for en bedre verden.
Og jeg har holdt på slik liv etter liv. Motstand liv etter liv. Drept for mine budskap. Jeg klarte ikke holde munn. Jeg ytret mine meninger i liv før og. Prøvde alt jeg kunne og få mennesker til og våkne. Til å se at det ikke er lurt og leve i løgn.
Jeg stjal fra de rike og ga til de fattige. Dette kjenner jeg nå og, rike mennesker som gnir på pengesekkene sine. Hva er vitsen??? Ja jeg spørr?
Hva er livet uten og dele? Det gjør meg så godt og dele. Så god følelse og hjelpe noen. Jeg forstår ikke de skylappene mange har.
Mange er sikkert nabo til mennesker som er fattige, men deler de av noe?
Det er grunner for at verden er slik den er. De fleste sitter på kaka si selv uten og dele. Den har de fortjent tenker de. Jo da, jeg mener ikke at de ikke skal unne seg noe. Men fader får da være grenser. Se deg om!
Jeg har grått mange tårer på min vei. Jeg har opplevd samfunnet fra den grå mørke siden. Fra og komme meg ut av noe som hadde vart alfor lenge. Til og oppleve at alt snudde meg ryggen. Der sto jeg, alene på livets vei.
Det kan ikke forklares med ord engang det jeg følte. For etter det jeg hadde vært gjennom føltes det som om jeg hadde fått skylden for alt. Ikke uvanlig for slike som meg i min situasjon. Jeg kunne sikkert ringt rundt og bedyret min uskyld. Men hva er vitsen? For å overbevise de om hva jeg har opplevd?
Det hadde skjedd for mange ting før det som gjorde de klar over fakta. Men vi velger tro hva vi vil. Jeg godtok det.
Men som jeg har kjempet for å holde meg på bena i alt. Økonomisk, med traumer som slo meg i bakken. Jeg var utmattet, men glad for å endelig leve. Jeg ser i ettertid hvor sliten jeg var. Men jeg fant glede i de små ting som jeg alltid har gjort.
Jeg kastet meg ut i firma for å skape egen arbeidsplass midt i alt jeg måtte gjennom. Det var så mye stormer og motstand fra fortiden at dere aner ikke. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at nå greier jeg ikke mer. Jeg var så sliten at jeg så ikke land i noen retninger. Stående alene, de fleste har familie rundt seg. Jeg hadde ikke noe. Ingen som ringet seg rundt meg.
Det var motstand fra så mange retninger at jeg aner ikke hvordan jeg har klart dette. Men livet er fortsatt ingen dans på roser. Dette året har vært heftig som aldri før.
Så mye motstand når jeg åpnet lokale. Jeg møtte nesten veggen. Det var selvsagt og fordi jeg jobbet nesten døgnet rundt.
Jeg forundrer meg mye over samfunnet. Når man kommer ut av noe vanskelig, du står nermest helt alene. Forvent ikke hjelp, de ser deg ikke.
Ja jeg har vært redd mange ganger, jeg er ikke redd for å si det. Hvem skulle hjelpe meg hvis alt gikk galt? Jeg hadde ingen i ryggen. Jeg kunne ikke fokusere på det, jeg måtte gi alt, sette fokuset fremover, det har reddet meg.
Jeg har grått meg i søvn mange netter. Når ensomheten har revet i meg. Du har kun deg selv og stole på. Ingen og støtte deg til.
Når stormene har vært som verst har jeg lurt på om det er mer og hente dette livet. Skal det være slik kamp og ville mennesker godt.
Ja jeg har vært åpen om at jeg har levd i vold. Fordi jeg tenkte jeg kan hjelpe andre. Det er få som våger snakke om dette. Jeg ønsket være en støtte for andre.
Jeg ønsker endre samfunnet. Det er mye utrygghet, vi kan alle havne alene av en eller annen grunn. Og hvem hjelper oss da? Nei du får klare deg selv. Du har bestemt det selv. Det fikk jeg høre av noen. Ja gudskjelov for at jeg bestemte meg, klarte komme meg ut. Eller hadde jeg ikke vært her i dag dessverre.
Jeg gir mye av meg selv i mitt arbeide. Jeg har gitt litt for mye utenom også. Men det er jeg som må sette grenser. Jeg er en giver og det faller ofte naturlig for meg og bare hjelpe og hjelpe. Jeg er ikke penge fokusert. Jeg lar meg lett utnytte.
Ja innimellom holder jeg på å gi opp alt, legge ned firmaet og flytte langt unna. Jeg har følt mange vil ha meg vekk. Kanskje får de som de ønsker.
Men uansett hvor jeg er vil jeg vil oppleve motgang og stormer. Jeg er ikke som andre, det har jeg på et vis innsett. Ikke at jeg er noe bedre. Men jeg ønsker en endring og det ønsker ikke alle.
Jeg er muligens stor i kjeften, Dvs at jeg våger ytre hva jeg mener. Jeg har holdt munn for lenge dette livet. Jeg har mye på hjertet som ikke har kommet frem enda. Jeg venter på rett tidspunkt.
Jeg ønsker bare at mennesker skal våkne. Se at vi alle må gjøre noe for og endre samfunnet. Vi kan ikke holde på som før.
Takk for at du leste mine ord.