NÅR SOLEN GÅR NED drømmeland

Når solen går opp og solen går ned. Jeg elsker soloppganger og solnedganger. Sitte og se på et vakkert landskap i endring mens solen forsvinner. Blomstene som lukket seg for kvelden. Når mine øyne skal lukkes for hvile, for søvn.

Når jeg farer inn i drømmeland. Der i drømmeriket er jeg fri, fri som fuglen. Ingen bygdedyr kan følge med. Jeg kan fly over enger med vinger, jeg kan ta meg rundt over hele verden. Ingen dømmer meg, alle ser meg som jeg er.

I drømmeland der sannheten bor. Der løgnene ikke finnes, men kun blir avslørt. Der sannheten seirer. Der løgnhalsene blir avslørt, der får de ikke støtte av andre som også har noe og skjule. For det er slik i denne fysiske verden vi mennesker lever i. De som ofte støtter hverandre i løgner er de som ofte selv har svin på skogen.

Noen ganger er ikke drømmene lystbetonte. Noen ganger handler de om sannheten jeg senser. Men i drømmen blir vist. Løgn etter løgn på rekke og rad.

Jeg drømte om utroskap i forholdet mitt, år etter år. Drømte jeg om at noen lå i en seng, ansiktet på kvinnen var skjult. En person kom til syne. Drømmene ble flere og flere. De ga seg ikke før jeg kom inn i mitt nye liv. Da dukket ansikter opp, plasser.

Det jeg hadde senset i alle år var tilfelle, når jeg innså at det var sant sluttet drømmene. De gir seg ikke før du tar imot sannheten.

Jeg sanndrømmer mye, jeg drømte at mamma skulle dø, om 1 år dør hun Line. Og det gjorde hun.

Dattern min var alvorlig syk for mange år siden, jeg drømte natt etter natt at jeg reddet henne fra døden. Drømmen ga seg når legene fant ut hva som var feil.

Jeg drømmer om hvor jeg skal bo, jeg drømmer om arbeidet mitt og hva jeg skal videre.
Jeg drømmer om mennesker som ikke vil meg godt. Jeg får hele tiden beskjeder om hva som skjer rundt meg som kan påvirke meg dårlig. Som uendelig liste med beskjeder.

Jeg drømmer så klart, så tydelig. Som og se på filmer du setter på TV. Det er slik jeg ser livet mitt. Som en film, en uvirkelig film. Jeg har bearbeidet så mye at det ligger tåkete bak i fortiden. Jeg har lukket dørene.

En dør er ikke lukket helt, jeg ønsker sannhet, jeg ønsker rettferdighet. Jeg har vurdert en periode om jeg bør ta det siste skrittet som jeg burde tatt for lenge siden. Et endelig slag for sannheten.

LØSER MIN SITUASJON MED OG HJELPE ANDRE

På vei i mitt nye liv så ble alt borte. Det har jeg skrevet om før.
I starten var følelsen todelt, jeg var lettet over og ha kommet videre fra enkelte mennesker. Samtidig sårende at ingen lot høre fra seg. Som om jeg ikke eksisterte lenger. Jeg kom meg ut av noe svært vanskelig.

Var det jeg som skulle ringe rundt og fortelle hva jeg har vært gjennom. Krisesenteret talte for seg. Men ryktene har haglet. Jeg har gjort alt for og overse de. Jeg har fokusert frem. Løgnene hagler regelrett. Men slik er det, noen elsker sverte andre når de har mulighet. Jeg har bevist at jeg står støtt selv om jeg står helt alene.

Jeg brukte de pengene jeg hadde med meg inn i mitt nye liv til og starte noe for og hjelpe andre. For det er jobben min. Alt handler ikke om penger. Nei jeg eier kun en bil. Som har Gått lengre enn langt.

Men hva er viktig? De verdiene jeg fant på livets vei var menneskene som vil det vel. De er viktige!

Jeg brenner for sammfunnet. Som jeg lengter etter en HÅND når alt sto på. Men den kom aldri.

Derfor har jeg startet gratis kurs for voldsutsatte. Skal igang med del to av gjengen i november.

Jeg vet hvordan det er og stå alene, jeg kom meg raskt videre selv. Jeg fant verktøyene. Det har ikke vært enkelt og det ser slik ut. Det har vært lite hvile, hard jobbing. Jobbet hardt med meg selv, for og komme på beina samtidig som jeg dro andre.

Nå tenker jeg på og samle mennesker på flere måter. Kvelder med kake og kaffe og gode samtaler.
Det finnes flere mennesker som opplever livet fra skyggesiden. Det handler om og kunne bli sett og hørt. Respektert for den man er.

Nye bekjentskaper, jeg kan skape nye venner. Skape samhold i samfunnet. Det er det jeg ønsker.

Mange har spurt meg: Line hvordan rekker du alt? Jeg går på duracell batterier 🙂 He He.. Neida.

Men tenk deg selv da, alt er revet vekk. Jeg er mye alene. Jeg kan fylle tiden min med noe nyttig når jeg ikke arbeider. Jo da, jeg må ha tid for meg selv og. Men noe kan jeg sette av tid til.

Livet handler ikke bare om meg, det handler om og ta vare på hverandre. Det har vi glemt. Det er viktig og dele av det man har. Jeg har ikke mye, men noe tid har jeg. Dele av min tid, jeg kan lytte, jeg kan strekke ut en HÅND til de der ute.

Jeg tenker ha kaffe og kake møter på mitt kontor på Jessheim.

Skriv gjerne til meg om du ønsker dette.

HVEM ER DU LINE? Bygdedyret bestemmer!

Når man bor på små steder så herjer bygdedyret. Jeg har oversett det, latet som det ikke har vært der. Det kan ikke stoppe meg. Selv om jeg står mutters alene så får de ikke revet meg ned.

Jeg har vært gjennom en orkan av et liv, jeg er ikke alene om det. Det er ikke verre med meg enn andre. Men jeg har våget stå mer alene enn de fleste våger. Ærlighet er så viktig for meg. Og merket jeg noen ønsker bruke meg, lyver til meg gjentatte ganger så gidder jeg ikke.

Jeg står heller alene. Jeg klarer det fint. Men selvsagt ønsker jeg det egentlig var annerledes. Vi mennesker er skapt for og være flere. Men slik samfunnet har blitt, dw flokkene som skapes som ingen våger gå ut av. Du må mene de samme som de andre. Jeg orker det ikke. Står heller utenfor alene.

Jeg vet bygdedyret herjer ang min fortid. Mange vet visst bedre enn meg hva jeg har levd i.
Jeg kan godt overlevere de skoene jeg har gått til dere så dere kan se. Mange vil nok få sjokk.

Jeg har gjort meg opp en mening. Jeg skal når jeg er klar legge ut en video om mitt liv. Jeg er lei spekulasjoner og oppdiktede rykter om hvem jeg er. Dere skal en dag få sannheten servert på sølvfat.

Den dagen gir jeg helt blaffen. Jeg er lei av og bli skrå øyd sett på. Utpekt til selve ulven.

Jeg nermer meg at begeret har rent over for lenge.
Jeg forstår at mange lurer, jeg har aldri fortalt hele sannheten. Den har kommet i små biter.

For det er enkelte som er flinke til og servere historier om hvem jeg er som ikke stemmer med sannheten. For de beskytter seg selv. Dette har endt i et hav av rykter. Ja jeg har følt meg svertet fra topp til tå.

Tro ikke at jeg gir meg selv om det er tøfft, selv om jeg står helt alene. Jeg har likvel mot, jeg har likevel ressurser til og gjøre det som trengs.

Jeg nermer meg med stormskritt et punkt hvor alt brister i meg, jeg gidder ikke holde tilbake sannheten lenger.

Jeg er sliten og lei av dette. Jeg er lei av og alltid ta skylden for alt. Lei av og bli fremstilt som en dritt, lei av og være ulven.

Hele mitt liv har jeg gjort som alle sa. Jeg hjalp mennesker selv i et liv med vold. Hadde jeg blitt der to år til hadde jeg ikke levd. Jeg var så utmattet på slutten.

Jeg gidder ikke gjøre som alle sier lenger, dette er mitt liv.

En bok kommer og om mitt liv. Så sannheten skal slettes ikke holdes tilbake.

IKKE SOM DE ANDRE

Det handler ikke om at jeg er noe bedre enn andre hvis du kom inn på de tankene. Tvert imot, jeg har mye av livet hatt dårlige tanker om meg selv. Av forskjellige grunner.

Hvorfor føler jeg meg ikke som de andre? Før så forsto jeg ikke selv. Men det er som om det er blitt mer klart for meg. Selv om jeg på et vis forsto det til en viss liten grad før og.

Jeg ser mye på en helt annen måte enn mange. Men jeg vet flere ser ting som meg. Det er ikke det, men jeg tror heller ikke vi er overalt.

Evnene mine er nok en årsak. Jeg føler og senser mer enn jeg ofte forstår. Jeg lærer meg enda de og kjenne. Men og fordi jeg stadig får mer evner. Mer og lære seg og forstå.

Jeg har alltid følt en ensomhet. Selv med mange rundt meg. Nå i dag har jeg kun mine to døtre. Alt annet er revet bort.

Jeg syns venner er vanskelig. Jeg har hatt rydding i mange omganger gjennom siste årene.
Det er ikke noe dramatisk over det. Jeg bare går videre. Jeg ønsker mennesker rundt meg som viser respekt, som ser meg som jeg er. Som har en positiv energi. Jeg ønsker ærlighet.

Jeg har tiltrukket meg mennesker som ønsker henge med på lasset, henge med på min energi. Og lassene har ofte vært svært tunge og dra. Mår man da velger gå videre fra de vennene så ble det en lettelse.

Jeg er åpen og utadvendt, jeg ser det gode i mennesker. Dømmer de ikke for sine feil.

Jeg går videre. Jeg står helt alene, for mange er det svært skremmende. Men for meg mye bedre enn og føle at noe er feil. Eller at noen henger på meg for og utnytte meg. Jeg er en giver, jeg gir av meg selv.

Har siste uken hatt en del tanker rundt dette. Jeg skal gi av meg selv i mine prosjekter. Kursene for voldsutsatte er gratis.

Jeg må selv sette grenser for min fritid. Som svært sjelden har vært bare fritid. For jeg har ofte endt opp med og gjøre ting for alle andre. Men nok et nok. Timer må bestilles. Jeg skal leve jeg og.

Jeg har fått spørsmålet: Line føler du deg ikke ensom når du ikke har noen rundt deg? Jo noen ganger kjenner jeg selfølgelig at ensomheten er der. At jeg skulle ønske at jeg hadde noen rundt meg som så meg slik jeg er. Jeg drømmer om det, men mulig det blir med en drøm.

For uansett hvordan jeg vrenger og vrir på det så skiller jeg meg ut. Og igjen, ikke fordi jeg er bedre enn noen annen. Men jeg merker hvordan andre behandler meg. Jeg finner meg ikke i alt lenger.

Jeg lever gjennom mange dimensjoner. Og for mange lurer de nok på hva det dreier seg om. Feks og ha komtakt med andre siden er og ha komtakt med en dimensjon. Jeg har kontakt med utallige dimensjoner. Dvs vesen i enden av de 7 univers. Det høres svevende ut. Og du kan tro om du vil, eller ikke tro. Det er opp til deg. Jeg dømmer deg ikke for det du tror på.

Jeg har min sannhet og du din. Jeg snakket med andre siden som jeg snakker med DEG her. Det er naturlig for meg.

Når veien er tøff står mamma og pappa ved sengen min. Min farfar sitter på sengekanten og forteller meg at det feks kommer en tøff periode.

Det er ofte folksomt med sjeler rundt meg. De er mine «venner». Jeg rådfører meg med de. De forteller meg hva jeg skal gjøre.

De griper ikke inn hvis det er meningen jeg skal feile for og lære.

Jeg har vært sint på de, akkurat som om det hjelper. Jeg har ofte følt at de kunne sagt at noe var feil når jeg spurte. Jeg har følt noe har skurret, men de advarte meg ikke. Fordi jeg skulle lære. De kunne ikke røpe at jeg følte rett i at noe var feil. De sa: Line du skal inn i dette. Det er riktig.

Når jeg forsto det var feil ble jeg forbanna på de. Jeg kjente det, men de dro meg inn i det. Jeg forstår, jeg lærte av det.

Veien min har lært meg mye om mennesker. Hvorfor de gjør som de gjør. Deres adferd og hvorfor deres adferd er slik.

Jeg blir sendt inn i læring som jeg tar med meg videre.

Den mest skremmende læringen er om samfunnet. Jo visst finnes det masse flotte mennesker som gjør mye for sine medmennesker. Men jeg syns det er mye egoisme. Mye handler om og mele sin egen kake. Det er liksom vikstigst. Jeg forstår det ikke.

Ja, jeg er en ensom ulv. Jeg er heldigvis ikke en person som sitter med hendene i fanget. Jeg har mye ideer og prosjekter.

Jeg ønsker lage fotspor i sanden som forblir der. Jeg ønsker endre noe, til det bedre selvsagt. Jeg er opptatt av at alle skal ha mulighet for et bra og verdig liv.
At samfunnet kan bli varmere enn det er nå.

Jeg kjemper nok for det til livet tar slutt. Ja, jeg har mange ganger følt at nå pakker jeg sakene og flytter. Følt for og legge ned alt jeg driver med. Det har vært så mye motstand. Men jeg reiser meg igjen og igjen.

Det som driver meg mest er at jeg ser at jeg endrer liv. Den takknemligheten jeg kjenner i energien gjennom mennesker gir meg så mye.

Det og kunne gi andre muligheten for et lettere liv. Gir og meg et håp om at min vei blir lettere.

Jeg har vært ærlig om ganske mye. Men mye jeg og ikke deler. Det har vært ekstremt mye og stå i siste året. Samtidig skal man jobbe mye, konsentrere seg om kunder. Fokuset har hjulpet meg, tilbakemeldingene fra kundene. Jeg har ikke ord for hvor mye det har drevet meg fremover.

Livet er ikke for pyser sies det. Jeg myter livet når jeg kan. Det er likevel bedre enn jeg kan huske.

Og veien går videre, det ser lysere ut fremover.

TA MIN HÅND prosjektet/ voldutsatte

TA MIN HÅND prosjektet startet jeg for litt over to år siden når jeg selv satt i en vanskelig situasjon i livet. Jeg kjørte meg helt fast. Redselen tok overhånd.

Prosjektet reddet livet mitt. Jeg skapte selv miraklet. Mens jeg i virkeligheten hadde ropt etter en HÅND for hjelp.

I dag starter jeg et prosjekt for voldsutsatte.

Jeg skal ha kurs for å hjelpe andre videre etter de har kommet seg ut av vold. For det er ikke slik at når man er ute av vold så er alt over.

Det er traumer og ettervirkninger. Voldsutøver som henger på. Man tenker og føler man har blitt satt fri, men likvel ikke fri fordi voldsutøvere plager voldsofret sitt kan gjøre i årevis.

Det er et ordtak som heter: du vet det ikke før du har opplevd det.

Jeg jobber med mennesker hver dag. Jeg star de videre i livet. Jeg motiverer de, bruker livserfaringer min og mine evner, jeg kaller meg en spirituell coach. Jeg rydder vei for mennesker. Får de til å se lyset i livet igjen. Til og finne motivasjon til og ville leve og kjenne glede.

Kurset vil gå over ca 5 timer. Jeg starter med et foredrag om min reise og hvordan jeg snudde mitt liv raskt. Jeg fant noen verktøy på min vei.
Det blir samtale i gruppe. Meditasjon hvor jeg leder dere gjennom og forløser i dere.

Jeg gleder meg stort til dette. Og det blir nok flere kurs som blir satt opp. Jeg brenner for dette.

Kurset er gratis.

Kursene er på Max 6 deltagere. Dette kurset har kun 3 ledige plasser nå etter jeg la det ut i dag.

Ønsker du være med? Har du kommet deg ut av et voldelig forhold?

Kurset går på Gotaasallen 2A 2050 Jessheim.

Send sms:97779824.

ALLE MENNESKER TRENGER TRYGGHET

Alle mennesker ønsker føle en trygghet. Jeg må si at livet har vist meg mye utrygghet selv med mennesker rundt meg. Så den dagen jeg sto helt alene var det tøfft, men jeg innså raskt at mye er falsk trygghet. De er ikke der når du trenger det.

Jeg har lært mye av og stå så alene. Stole kun på meg selv. Venner har kommet og gått. Mange har kommet innom kun for og komme innpå meg og få noe ut av det. Da går jeg videre. Jeg ønsker varige, bunnærlige vennskap. Noe som ikke er enkelt.

Heldigvis er jeg ikke en person som setter meg med hendene i fanget. Ja jeg har kjent på mye utrygghet,jeg har ingen som tar meg imot når jeg faller. Ingen til og støtte meg og si: Line dette får du til! Line stå på, det du gjør er bra. Jeg har bare meg selv og stole på.

Dette er min læring, det er slik jeg ser det. Ikke noe og deppe for, se hva man får ut av det man lærer. Jeg ser at jeg står stødig uansett hvor mye som raser rundt meg.

Jeg er sta og vrang, det har fått meg hit. Men misforstå meg ikke, jeg lengter noen ganger etter og ha mennesker rundt meg. Noen som sier: Line si ifra hvis du trenger hjelp med bilen. For biler er jeg dårlig på .. He He. Jeg har jo tenkt tanken, jeg burde lært meg skru litt. Jeg liker lære, jeg liker være selvhjulpen. Fordi jeg har vært det mye av livet. Jeg sitter ikke og venter på at noen skal hjelpe meg flytte en sofa, da tar jeg den på ryggen da. Det har skjedd.. He He.

Men tilbake til dette med trygghet. Det er mye utrygghet i samfunnet. Fordi vi står ikke nok sammen. Alle sitter på sine tuer. Men en annen ting er og at vi bør finne tryggheten i oss selv og. Lære oss og stå på egne ben. Men det er ikke det at andre ikke skal kunne hjelpe deg.

Men mange måper når jeg forteller om min reise. Hvordan klarte du det? Jeg klarte det helt fint.

Jeg fant meg selv og min styrke. Jeg forsto jeg klarte så mye mer enn noen grader prentet inn i mitt hode. Takket være mitt pågangsmot og stahet klarte jeg og å starte er firma midt i traumer, angst og utmattelse. Ikke spørr meg hvordan jeg har klart dette. Uante krefter har kommet min vei. Men og en uendelig glede og frihet over og endelig være fri!

Jeg var utslitt, men yrende glad!
Jeg ville bare leve og atter leve.
Ja jeg var sekunder fra og ende livet før jeg kom meg videre i livet. På kort tid snudde jeg alt. Startet firma, bygget meg selv opp.

Alt det gamle var revet bort. Jeg savner det ikke det dugg. Jeg står heller alene enn og leve for andre.

Det er ikke så vanskelig. Alle kan klare det. Jeg er et menneske jeg og, føler nok at vi mennesker ikke er skapt for å være helt alene. Men bedre helt alene enn og ha mennesker rundt meg jeg ikke føler trygghet rundt likvel. Jeg ønsker ærlighet, samhold og respekt. Uten det lever jeg heller alene.