NÅR SNEEN FALLER NED

Hvert fnugg av sne er unikt, som hvert eneste barn som fødes på denne jord. Ingen er lik, de er alle forskjellige med ulike kvaliteter. Hvert sne fnugg er perfekt formet. Når de legger seg en etter en i ansiktet mitt mens jeg lukker øynene og nyter at de treffer mitt ansikt.

Jeg kan sitte studere de vakre sne krystaller som lander på jakken. Som liten gjorde jeg det veldig mye. Jeg var så enormt facinert av hvordan de så ut. De varer så kort, jeg ønsket de skulle vare lenge.

Når sneen legger seg i cm på cm og du legger deg i den, blir den som en perfekt formet seng, laget akkurat til deg.

Sne tunge trær, grenene står og vipper av tyngden. Noen grener knekker, slik vi mennesker og kan gjøre når livet blir for mye.

Fotspor i sneen, de varer ikke for alltid. Men det lages stadig nye. Så smelter de vekk når mildværet kommer. Alt renner vekk, alle spor slettet. Som alt det gamle blir borte. Det nye kan komme.

Den hvite sneen når den kommer legger seg som et hvitt lerret over bakken. Den forteller deg at du kan starte med blanke ark og fargestifter. Hvordan ønsker du ditt liv skal bli?

Før sneen smelter må du ha bestemt deg for hva ditt lerret skal fylles med? Våg og fylle det med store drømmer. Ekte kjærlighet og det beste livet du kan tenke deg. Du fortjener alt, du er verdt det. Du fortjener bli elsket akkurat som du er, for du er vakker som du er.

Ikke la snøen smelte før du våger leve.

TO ÅR SIDEN KRISESENTERET

Det er to år siden jeg flyktet til krisesenteret. Der var jeg i 8 uker, feiret jul der. Jeg kom meg ut av mitt gamle liv. En frihet jeg ikke kunne huske og ha opplevd før.

Endelig kunne jeg puste. Endelig kunne jeg rope så høyt jeg ville, gjøre hva jeg ville uten at det ville få konsekvenser.

Hele livet mitt ble revet vekk. Jeg følte meg så alene, men så jo raskt at dette var det beste. Brikker la seg, jeg så hvordan alt hang sammen når jeg kom ut.

Jeg har kjempet mitt livs kamp for og få livet stablet på beina. Normalt sett etter alt jeg har vært gjennom er det i det hele tatt et under at jeg har klart det jeg har klart.

Fokus frem har reddet meg disse to årene. Mitt arbeid med mennesker, jeg er god på og skyve mitt eget til side. Hadde jeg ikke klart det så hadde det ikke gått.

Jeg vet mange lurer på hva jeg egentlig har opplevd, levd i. Det skal dere få servert når tiden er inne. Det er ikke noen lett fordøyelig.

Disse to årene har Gitt meg en blanding av det et liv etter noe slikt kan gi. Jeg har bitt tennene sammen. Jobbet meg fremover målrettet selv når det har stormet som verst rundt meg.

Når jeg ser tilbake i mitt liv så er set et under at jeg er her. At jeg har klart det jeg har klart.

Jeg kan bare takke min iherdige viljestyrke. Uten den hadde jeg ikke vært her.

Livet mitt kan betegnes med en setning: kampen for overlevelse. Det er sannheten. Den siste tiden har det rast traumer inn på løpende bånd. Jeg forsto ikke hvorfor de kom nå 2 år etter.

Men jeg ser det slik at nå var jeg sterk nok til og ta imot de. For dette har vært en svært tøff tid. Det er mye og svelge, mye og fordøye. Mens traumene raste hadde jeg lyst til og skrike av full hals: jeg orker ikke se mer, vær så snill!!!!
Tårene trillet, sammenkrøllet og gråtkvalt. Trykket i brystet gjorde meg svimmel og kvalm.

Jeg sa til meg selv .. Line det skal vel ikke være så enkelt, nå må du finne siste rest av styrke og komme deg gjennom dette. Bare og bite tennene sammen. Man har ikke noe valg, det er ikke noe alternativ og legge seg ned.

Det og ikke ha noen rundt seg er tøfft. Ingen og støtte seg til når alt raser og velter rundt en.

Men jeg må se på det slik at det er meningen. At jeg skal stå så alene. Stole bare på meg. Det har jeg ikke noe problem med. Jeg lytter til mitt indre.

Livet er slik det er akkurat nå. Hva neste år byr på aner jeg ikke. Det er som et tomt lerret. Det er noe som endrer seg. Jeg har drømt mye om fjell om nettene. Jeg sanndrømmer mye, kanskje det er slik at jeg skal bo der fjell og fjorder er. Aner ikke, kjenner bare at mye skal snus rundt på et vis.
Kanskje jeg har gjort det jeg skal i ullensaker.
Jeg har kanskje vært for mye for denne kommunen. Jeg er ikke som andre, jeg vet det. Jeg har bare ønsket hjelpe mennesker. Det er viktig for meg.

FORTIDEN ER TÅKELAGT

I smertens dal, der kun smerten kan herje. Der maskene råder, der løgnene er store. Der løgnene dekker over sannheten. Som i en krigsituasjon, du vet aldri når neste gang er. Om det er dagen etter, eller dagen etter det.

Smerten man bærer vises lite utenpå hvis man ikke stopper opp og ønsker se hva som er feil.

Maskene er tykke, tykke fasader, forestillinger man lager og lyver om at livet er perfekt. Alt er løgner, masker, løgner, smerter og gråt. Man lever som et spøkelse, man er ikke tilstede i eget liv, man lever utenfor seg selv. Jeg betraktet meg selv utenfra i traumene. Man orker ikke være inni kroppen lenger. Den har det for vondt. For mye smerter, men sinnet og sjelen kunne ikke kjenne på det, lytte til det. Alt handlet om og holde hodet over vannet.

Hvis noen spørr om man har det bra svarer man ja, som om det er et automatisk svar. Ikke en sannhet. Sannheten var sterk og mye verre.

Jeg var som et spøkelse. Så ikke mitt eget liv. Som om hver dag ble begravet og glemt for og klare komme seg videre.

I smertens dal der sjelen og sinnet roper etter hjelp. Men samfunnet lytter ikke.fanget i det mørke hullet der livet henger i tynn tråd.

De mørke veggene med uro, de er iskalde, det finnes ikke empati der, bare et stort ego. Fanget i edderkoppens nett. Viklet inn, umulig og komme ut.

Livet i en mørk tunnel, jeg lette etter enden. Jeg gikk og gikk til føttene mine ikke ønsket lystre. De ble tyngre og tyngre. Jeg så ingen ende, jeg så ikke lyset, så ikke veien ut av helvetet.

Problemer med og puste, som om noen tok oksygenet. Febrilskt prøver man en siste gang og klamre seg til livet. Men alltid ble jeg trampet på hendene så man glapp taket.

Jeg gled stille og rolig ned i mørkere avgrunner. Ønsket ende livet, jeg var i veien. Alltid gjorde jeg feil, alltid. Kjære Gud la meg dø… jeg ønsker ikke leve. La hjertet mitt stoppe i natt. Menjeg våknet like levende, smertene rev i meg. Jeg ser ikke lyset, jeg ser ikke veien ut.

Tre ganger prøvde jeg ta mitt liv, jeg var sekunder fra. Hva reddet meg? De siste millimetere fra og gå lenger ned i det mørke. Et lysglimt av det kjæreste jeg har. Det reddet livet mitt.

Jeg plana lenge.. forskjellige måter. Jeg orket ikke mer. Livet var for vanskelig og leve. Jeg kom meg ikke ut, redselen rev for mye.

Jeg klarte det heldigvis tilslutt. Ellers hadde jeg ikke vært her.
Jeg fikk livet snudd på hodet. Jeg fikk puste igjen. Jeg fikk kjenne på frihet. Jeg kan sitte i enga hvor lenge jeg ønsker. Jeg vet at jeg er god nok. Ikke de setningene som ble fortalt meg om og om igjen før.

Livet er annerledes, men fortsatt mye motstand.

Jeg er ikke som de andre. Noen ganger ser jeg hvorfor, andre ganger ikke. Har aldri følt meg som andre.

Jeg har jobbet hardt med meg selv inn i mitt nye liv. Traumene raste inn i starten av det. Jeg jobbet de vekk og tenkte jeg var ferdig. Men det har kommet flere, veldig tunge traumer. Jeg har grått og følt meg fortvilet. For et liv, hva man har vært gjennom. Det er som om smerten igjen dukket opp og rev i meg mens filmer pågikk i hodet. Verden brister.. du vet ikke hvordan du skal takle alt. Jeg bet tenna sammen igjen og sa til meg selv at dette er du ferdig med, dette er fortid. Jeg forløste de, jeg gråt, vinket farvel til traumene.

Fortiden er som et annet liv. Et liv jeg ikke deltok i. Jeg aner ikke hvordan jeg klarte henge sammen engang. Det ligger der tåkete og uvirkelig. Rett og slett som et liv før.

Jeg har vært redd for og rase sammen noen ganger. Fordi jeg har mye og stå i, mye og holde sammen. Jobber hardt for og stable livet på beina. Jeg har ingen som kan ta imot meg. Ingen som står der som jeg kan lene meg inntil.

Blandt forstår jeg ikke selv hvordan jeg har klart alt. Det pressset jeg har hatt dette året har vært stort. Fra flere kanter.

Fortiden røsker meg i nakken. Fortiden ønsker rive meg ned. Ønsker jeg skal stå alene.

De får ikke revet meg ned. Det går ikke, jeg har bevist at selv helt alene står jeg her.

Jeg har mange ganger lurt på når roen skal senke seg. Når jeg får fred i livet.
Jeg ønsker jobbe i fred. Ønsker ikke flere løgner og motarbeiding.

Jeg vet jeg har seiret, jeg vant livet. Fortiden er fortid. Karma tar seg av resten.

JEG HAR BYGGET MURER

Misforstå meg ikke, jeg har det bedre enn noen gang før dette livet. Men jeg går gjennom mye på min vei.

Det suser i sivet, det bøyer seg når vinden tar tak. Det er frost på sivet, det skinner i krystallene. Som diamanter, jeg tenker de skinner for meg. Kanskje skal livet mitt få skinne mer.

Jeg lengter etter noen som bryr seg. Som kunne støttet meg. Som kunne strøket mitt kinn og sagt: Line du har fått til mye, jeg vet hva du har gått gjennom. Det blir så mye bedre snart. Kampene er over Line. Jeg er her og holder deg mens de står på.

Ja jeg har lengtet etter noen rundt meg. Som ser meg som jeg er. Som ser hva jeg står for. Istede har jeg bygget murer fordi jeg har latt meg såre gang på gang.

Ferden min har vist hvem jeg er. Kanskje har dere ikke sett alt enda heller. Jeg trigger visst mange. Det er ikke intensjonen. Jeg trigger de pga den jeg er. Jeg er og redd, men ja jeg kan være ganske så uredd og. Jeg har lært meg trosse redsel når det gjelder.

Det har vært vanskelig for meg og forstå all denne motstanden fra mennesker. Når alt man ønsker er og hjelpe mennesker frem i livet. Som om samfunnet ikke vil endres. At de ønsker stoppe noen som brenner for det. Helt uforståelig for meg.

Jeg vet at en del av stormene mot meg, ryktene er satt ut av forskjellige grunner. Mange er Redd for det jeg ser, redd for at sannheten skal komme ut. De beskytter seg selv med og svartmale meg. Det er enklest. Men de setter seg selv og sin egen karma dårlig. De som snakker mest skitt om andre har ofte noe og skjule selv. En gjenganger.

Jeg har undret meg over at så mange vet hvem jeg er og hva jeg har opplevd. Jeg vet selv hva jeg har vært gjennom. Jeg har skrevet det før. En dag skal dere få sannheten på et sølvfat.

Mye har jeg holdt tilbake. Jeg har tiet.. det ligger bare og venter.

Jeg var livredd på min reise ut av krisesenteret. Mest fordi jeg følte meg utrygg. Kunne ikke få låst døra skikkelig nok. Når jeg måtte videre fra stedet jeg bodde slet jeg, jeg måtte finne et sted hvor jeg følte meg trygg. Hvor det var flere. Tilslutt hastet det og jeg bare hoppe i noe. Jeg måtte.. jeg har jobbet med redselen min. Jeg har kjent hjertet dunke for hver bil som kommer til stedet.

Jeg måtte begynne tenke at hvis det skal skje meg noe, så får det skje. Jeg kan ikke la dette styre mitt liv. Jeg låser fortsatt døra.

Så dere lurer på hvem jeg er? Er hun ærlig? Er hun ekte? Har hun levd i vold? Lyver hun?

Hele mitt liv har jeg levd med utallige masker. Masker med påklistret smil, masker med plettfrie fasader. Jeg kastet maskene en etter en når jeg kom ut av krisesenteret.

Jeg har igjen en maske. Den fullstendige sannheten om min fortid.

Dere kan velge selv. Jeg kan ikke styre hva dere tenker og mener. Dere kan ikke knekke meg med noen rykter. Jeg har vist at jeg står stødig helt alene. Jeg klarer ta valg etter valg uten og måtte forhøre meg med noen.

Jeg har lært meg lytte til mitt indre. Mitt viktigste redskap. Jeg står like stødig som en statue. Ja jeg faller jeg og, men reiser meg raskt. Motstand gir meg mer kamplyst. Det gir motsatt effekt på meg.

Jeg ønsker godhet, jeg brenner for et varmere samfunn. Vi kan alle bidra til noe bra. Jeg gjør alt jeg kan.

Jeg elsker samle mennesker. Mange ønsker forståelse for den de er, ønsker bli elsket, ønsker bli respektert. Det finner du på mitt kontor.
Derfor har jeg startet opp kvelder hvor jeg inviterer til kaffe og kaker.

Mange er ensomme, ønsker bli lyttet til. Jeg ønsker være en ressurs. Jeg ønsker strekke ut min HÅND og gjøre det jeg kan.

Jeg er en ærlig person. Jeg foretrekker sannheten. Jeg ser mennesker slik de er. Det er dette samfunnet trenger.

Hvorfor tror dere mange sliter i dagens samfunn?
Hvorfor er så mange ensomme?

Jeg har hørt noen sette spørsmålstegn ved at man kan bare ha livserfaring og vups er man klarsynt og kan hjelpe mennesker.

Livserfaringer min er stor. Men jeg tror at selv uten den dette livet hadde jeg kjempet for mennesker, jobbet med mennesker. Dette ligger i meg. Og jeg ser i mine forrige liv at jeg gjorde det samme.

Jeg arbeider ikke som klarsynte på teletorgtjenestene. Jeg jobber helt annerledes føler jeg selv og har fått høre.
Jeg sitter heller ikke med tarotkort eller englekort. Ikke at jeg har imot det. Jeg bare forteller hvordan jeg jobber.

Jeg jobber med og få mennesker fremover i livet. Jeg «rydder» vei. Og selvsagt bruker jeg evnene mine. Jeg kobler meg opp på din sjel. Du trenger ikke si noe egentlig. Jeg får opp det som trengs løses i. Ofte er vi ikke bevisst alt.

Mennesker bærer traumer fra tidligere i livet som påvirker de. Det kan være svært nyttig og forløse de.

Jeg er ikke som andre og vil aldri bli det. Jeg har insett det, slik er det. Jeg ser verden annerledes. Jeg ser ting som fra et annet sted enn mange. Nei jeg har ikke asbergers, men forstår Greta godt når hun forklarer at hun ser ting annerledes og på et vis utenfra.

Mennesker er så redde for endringer. De fleste vil holde på slik de alltid har gjort. De ønsker ikke se at det kan gå galt og fortsette slik. De lukker heller øynene. Derfor lettere og hetse Greta.
De som hetser, det forteller så mye mer om de enn om Greta.

Det og betrakte samfunnet, noe jeg gjør iblant. Jeg forstår ikke hvorfor vi ikke støtter hverandre istede for og motarbeide hverandre. Trykke hverandre ned. Hvorfor man ikke kan være glad for at noen har kjempet seg opp. Men istede sitter noen med stor misunnelse og velger sverte og finne på løgner.

Jeg har aldri latt meg dra inn i slike rykteflommer. Ikke Intressant, det er så mye annet som er viktig. Jeg snakker heller mennesker opp. Jeg er ikke opptatt av siste nytt, siste rykte.

Hadde alle begynt lytte til sitt indre ville mange sosiopater fått problemer med sine løgner. De ville blitt stoppet.

Noen ganger ønsker jeg meg til en annen verden. En verden med forståelse, samarbeide mellom mennesker. At alle kunne se verdiene i livet.

Livet er ikke enkelt. Jeg gleder meg over de små ting og drømmer om en ferie jeg enda ikke har hatt råd til. Men det er ikke det viktige. Det viktige er og kunne puste inn frisk luft. Kunne sitte i enga eller i skogen og nyte roen.

Jeg stiller ikke store krav, men har store drømmer om og hjelpe mennesker mer. Livet handler ikke bare om meg. Noe vi alle kan tenke over.

Jeg går videre nå. Hva neste år byr på vet jeg ikke, eller hvor jeg er. Tiden vil vise. Kanskje er det meningen jeg skal ende et annet sted i dette landet. Eller et annet land. Hvem vet.. kanskje har jeg gjort meg ferdig her. Kanskje jeg er mer velkommen mye lenger vekk fra disse trakter.

Noen ganger føles det som jeg går i Jesus fotspor. Det høres banalt ut, men for og sette det på spissen.
Jeg ønsker spre mitt lys for og hjelpe. Jeg gjør alt jeg kan. Men det føles som jeg korsfestes. Få henne vekk! Vi vil ikke se sannheten, vi ønsker ikke hennes lys.

Men Jesus sto opp fra de døde. Han er husket for den han er.

Om det skjer meg vet jeg ikke. Men en artig skildring.

SKYTSENGELEN I NYTT LIV

Mitt nye liv er helt totalt forskjellig fra mitt forrige. Fra og leve under et strengest regime til og kunne få vinger og fly.

Navnet mitt endret jeg og. Det og hete noe av mine forrige etternavn var ikke engang vurdert. De skulle byttes ut. Jeg ønsker ikke ha med meg noe fortid inn i mitt nye liv.

Ja mitt etternavn er skytsengelen. Mitt firma heter jo også det. Det firmaet har betydd mer enn noen kan Ane.

De menneskene som støtter meg der,betyr veldig mye. Anerkjennelsen gjennom mitt arbeide.

Mitt liv har alltid handlet om andre, men før var det på en annen måte. Jeg følte meg brukt i alle retninger. Levde et liv som jeg bare ønsker glemme.

Jeg satset de få pengene jeg hadde og startet opp firmaet for fullt ut i mitt nye liv. Livet mitt handler fortsatt om andre. Jeg brenner for å hjelpe mennesker frem i livet.

All min tid går med der. I går hadde jeg kontoret fullt av mennesker. Jeg inviterte på kaffe og kaker. Jeg sto for alt selv. Er gratis arrangement for og samle mennesker for et varmere samfunn.
Jeg må selfølgelig ha påmelding siden kontoret har begrenset plass.

Det og se gleden i menneskers øyne er betaling nok. Mange er ensomme, mange har veldig få rundt seg. Av forskjellige grunner. Selv kom jeg ut av vold og alle snudde ryggen til meg.
Slik er det, når mange ønsker lytte til løgnen. For meg ble livet sortert og du så klarere hvem alle var. Mye var sårt i starten, men jeg så raskt at alt var til det beste.

Det har vært en tøff reise disse to årene. Med alt og bearbeide, alle traumer og samtidig bygde jeg opp et firma. Uten noen som helst i ryggen. Det vanlige er og ha noe familie, Jeg hadde ingen.

Selv all motgang har jeg ikke latt meg bukke under. Selv stående helt alene uten en hånd og holde i. Men hvilke valg har man? Jeg er blitt mer og mer selektiv med hvem jeg åpner opp for.

Antar det er bedre og stå alene enn og slippe inn mennesker som bare er ute etter og bruke det man har, trykke en ned. Jeg er ferdig med det. Jeg finner meg ikke i alt lenger.

Mulig jeg kan passe i kategori einstøing. Jeg klarer meg fint alene. Mitt fokus er andre mennesker og samfunnet.

Jeg opplevde selv samfunnets kalde side. Og ser det stadig. Vi er opptatt av oss selv og de godene vi kan få. Mye vil ha mer mentalitet. Istede for og våkne og se verdiene i livet.

Det er ikke slik at du ikke kan unne deg noe, men det er alltid noe man kan dele. Tid? Kaffekopp? Lytte?

Jeg eier ikke gull og glitter, sannheten er at jeg eier kun en bil som har gått lengre enn langt. Og jeg er redd at når den stopper da er det sykkelen fatt. Det er ikke penger til en ny. Jeg tenker alltid på om jeg trenger bruke den. Jeg må bruke den på jobb. Utover det unngår jeg reise rundt og kjøre unødvendig. Dette medfører jo at jeg blir mye hjemme selvsagt. Men slik er det, man må innfinne seg med situasjonen.

I mitt nye liv har jeg lært meg og flyte med.Dvs at jeg tenker at alt ordner seg når jeg sårt trenger det. Jeg mener at vi ikke må la bekymringer ta for stor plass. Jeg kunne bekymret meg døgnet rundt fordi at hvis bilen ryker, hvis jeg blir syk så går firmaet nedenom. Der har jeg til tider hatt bekymringer, men igjen det og kaste de vekk.

Jeg har til tider vært så sliten at nesa nermest har vært i veggen. Jeg er dårlig på og sette grenser for meg selv. Jeg kjører på til jeg nesten ramler sammen. Du kan tenke deg selv.. etter så mange år i et tungt liv. Nedkjørt og ut på livets vei. Nesten ingeting og leve på, hopper ut i firma. Man vil jo få det til og kjører på.

Når jeg ser tilbake nå bare fra tidlig i høst. Jeg startet kurs i sommer, jobbing sene kvelder og helger. Jeg våknet mandag morgen og klarte knapt stå rett, jeg var så svimmel.. jeg var rett og slett utslitt. Jeg skjønte jo det selvsagt selv. Så jeg roet kraftig ned noen dager. Ofte holder jeg på med mye annet i tilegg til timer med kunder. Når jeg har vært så sliten har jeg måttet hvile meg mellom timer det jeg kan av tid mellom.

Livet er visst ikke for pyser sa noen. Og ei sa til meg: når skal livet ditt roe seg da Line?

Ja det venter jeg på. At roen skal senke seg. Jeg liker at det skjer ting. Handler ikke om det, jeg liker ha hundre jern i ilden. Men den følelsen av og alltid føle du må drive deg videre for og få stabilitet i livet. Få meg et eget sted og bo er drømmen. Som jeg eier, et sted jeg kan sette drømmene ut i liv. Samle flere mennesker. Jobbe med og få mennesker fremover.

En gård er drømmen, med dyr, hester, hunder og katter. Dyrene skal og hjelpe menneskene.

Jeg har mange drømmer og alle handler om at mitt liv ikke handler bare om meg.

Jeg håper snart jeg kan fly videre.