DEN FRIE VILJE PÅ JORD

Mennesker på denne jord har en fri vilje. Dvs at du bestemmer hva livet ditt skal inneholde. Med mindre du har avtaler/kontrakter med universet/Gud om noe annet.

Dette vil si at når noen kommer til meg og sier: Line kan du se fremtiden min? Ja, men mye kan endres med mindre det er skjebnesbestemt eller da kontrakter og avtaler om spesielle hendelser som livet ditt skal innholde.

De fleste fremtiden jeg ser i kan altså endre seg fra dag til dag utifra dine valg. Du bestemmer over ditt liv.

Jeg tenker, enormt mange mennesker er redd for fremtiden. De vet ikke hvordan den blir, og tenker ikke over at de selv kan forme den. At vi er våre egne skapere av våre liv.

Samme når mennesker kommer til meg og sier: jeg ønsker bli lykkelig! Ja svarer jeg, hva gjør du for og bli det da?
Mye handler om våre tanker og følelser. Vi tiltrekker oss det vi ønsker og fokuserer på.

Hvis du er en av de som alltid utsetter andre for noe vondt, fordi du selv opplevde mye vondt i din barndom så lager du deg dårlig karma. Du setter deg selv i en gjørmepytt. Kommer ingensteder, skylder på andre hele tiden, altså sitter du i offergjørma. Og Karmaen triller. Det er ikke slik at fordi om du har opplevd mye vondt så er det tilatt og plage andre, gjøre andre vondt. Du har laget deg en ond sirkel, alt kommer tilbake til deg.

Vi har alle et valg. Om å gjøre det beste ut av livet eller ikke. Vi kom hit for å lære. Ja så har du kanskje vært gjennom mer enn de fleste. Nøkkelen er og kunne bearbeide, slippe tak i det man opplevde og innse at livet faktisk kan bli bra igjen. Det er bare du som kan bestemme det.
Mange sier til meg da: men Line det er ikke så enkelt. Jeg forstår det svarer jeg, men det handler om og komme til et punkt hvor man innser at jeg legger det fra meg. Dette er fortid, jeg får ikke endret den. Bestemme deg for og legge alt fra deg.

Jeg har opplevd mennesker som tviholder på plager, nei jeg mener ikke at de ønsker være syke. Men det de sliter med får de oppmerksomhet gjennom. De kjører seg fast, uten at de selv er bevisst det så tviholder de på det de sliter med. Istede for og slippe det og si farvel til plagene.

Alle mennesker har behov for og bli sett. Og mange har manglet dette gjennom barndom osv. Kanskje har de og funnet en ektefelle som heller ikke ser dem. Men det er trist at noen finner oppmerksomhet gjennom ting de sliter med. Det blir nermest som og dyrke det.

Vi mennesker er ikke klar over hvor mye vi er skapere av egne liv. Hvor stor kraft vi innehar, hvor mye vi selv styrer livene våre.

Føler du deg ulykkelig? Hva kan du endre i ditt liv? Hva gir deg noe i livet ditt? Hva trekker deg ned? Hva gjør deg glad?

Mange har et evig tankekjør, de får knapt sove. De tenker over alt, alt de sa i en situasjon. Hvor dumt det var at de sa det slik og slik. Jeg tenker at dette sliter en ut, det har med usikkerhet og gjøre. Bygg deg opp, si fine ting til deg selv. Kast de gamle tankene, si til deg selv at du er verdifull.

Så lenge vi snakker til mennesker på en respektfull måte, vi har lov til og si ifra, så hvordan den andre part tar det imot er dems ansvar. Vi kan ikke ta ansvar for alle andres følelser til enhver tid.

Hold fokuset frem og på dine drømmer for livet. Se for deg hvordan du ønsker livet ditt skal være og bli. Da manifisterer du det du ønsker deg. Ved og holde et positivit fokus snur mye inni oss. Dette fokuset reddet livet mitt. Jeg dro meg ut av det mørkeste mørke.

Du kan bli lykkelig, du bestemmer!

NÅR SNEEN FALLER NED

Hvert fnugg av sne er unikt, som hvert eneste barn som fødes på denne jord. Ingen er lik, de er alle forskjellige med ulike kvaliteter. Hvert sne fnugg er perfekt formet. Når de legger seg en etter en i ansiktet mitt mens jeg lukker øynene og nyter at de treffer mitt ansikt.

Jeg kan sitte studere de vakre sne krystaller som lander på jakken. Som liten gjorde jeg det veldig mye. Jeg var så enormt facinert av hvordan de så ut. De varer så kort, jeg ønsket de skulle vare lenge.

Når sneen legger seg i cm på cm og du legger deg i den, blir den som en perfekt formet seng, laget akkurat til deg.

Sne tunge trær, grenene står og vipper av tyngden. Noen grener knekker, slik vi mennesker og kan gjøre når livet blir for mye.

Fotspor i sneen, de varer ikke for alltid. Men det lages stadig nye. Så smelter de vekk når mildværet kommer. Alt renner vekk, alle spor slettet. Som alt det gamle blir borte. Det nye kan komme.

Den hvite sneen når den kommer legger seg som et hvitt lerret over bakken. Den forteller deg at du kan starte med blanke ark og fargestifter. Hvordan ønsker du ditt liv skal bli?

Før sneen smelter må du ha bestemt deg for hva ditt lerret skal fylles med? Våg og fylle det med store drømmer. Ekte kjærlighet og det beste livet du kan tenke deg. Du fortjener alt, du er verdt det. Du fortjener bli elsket akkurat som du er, for du er vakker som du er.

Ikke la snøen smelte før du våger leve.

TO ÅR SIDEN KRISESENTERET

Det er to år siden jeg flyktet til krisesenteret. Der var jeg i 8 uker, feiret jul der. Jeg kom meg ut av mitt gamle liv. En frihet jeg ikke kunne huske og ha opplevd før.

Endelig kunne jeg puste. Endelig kunne jeg rope så høyt jeg ville, gjøre hva jeg ville uten at det ville få konsekvenser.

Hele livet mitt ble revet vekk. Jeg følte meg så alene, men så jo raskt at dette var det beste. Brikker la seg, jeg så hvordan alt hang sammen når jeg kom ut.

Jeg har kjempet mitt livs kamp for og få livet stablet på beina. Normalt sett etter alt jeg har vært gjennom er det i det hele tatt et under at jeg har klart det jeg har klart.

Fokus frem har reddet meg disse to årene. Mitt arbeid med mennesker, jeg er god på og skyve mitt eget til side. Hadde jeg ikke klart det så hadde det ikke gått.

Jeg vet mange lurer på hva jeg egentlig har opplevd, levd i. Det skal dere få servert når tiden er inne. Det er ikke noen lett fordøyelig.

Disse to årene har Gitt meg en blanding av det et liv etter noe slikt kan gi. Jeg har bitt tennene sammen. Jobbet meg fremover målrettet selv når det har stormet som verst rundt meg.

Når jeg ser tilbake i mitt liv så er set et under at jeg er her. At jeg har klart det jeg har klart.

Jeg kan bare takke min iherdige viljestyrke. Uten den hadde jeg ikke vært her.

Livet mitt kan betegnes med en setning: kampen for overlevelse. Det er sannheten. Den siste tiden har det rast traumer inn på løpende bånd. Jeg forsto ikke hvorfor de kom nå 2 år etter.

Men jeg ser det slik at nå var jeg sterk nok til og ta imot de. For dette har vært en svært tøff tid. Det er mye og svelge, mye og fordøye. Mens traumene raste hadde jeg lyst til og skrike av full hals: jeg orker ikke se mer, vær så snill!!!!
Tårene trillet, sammenkrøllet og gråtkvalt. Trykket i brystet gjorde meg svimmel og kvalm.

Jeg sa til meg selv .. Line det skal vel ikke være så enkelt, nå må du finne siste rest av styrke og komme deg gjennom dette. Bare og bite tennene sammen. Man har ikke noe valg, det er ikke noe alternativ og legge seg ned.

Det og ikke ha noen rundt seg er tøfft. Ingen og støtte seg til når alt raser og velter rundt en.

Men jeg må se på det slik at det er meningen. At jeg skal stå så alene. Stole bare på meg. Det har jeg ikke noe problem med. Jeg lytter til mitt indre.

Livet er slik det er akkurat nå. Hva neste år byr på aner jeg ikke. Det er som et tomt lerret. Det er noe som endrer seg. Jeg har drømt mye om fjell om nettene. Jeg sanndrømmer mye, kanskje det er slik at jeg skal bo der fjell og fjorder er. Aner ikke, kjenner bare at mye skal snus rundt på et vis.
Kanskje jeg har gjort det jeg skal i ullensaker.
Jeg har kanskje vært for mye for denne kommunen. Jeg er ikke som andre, jeg vet det. Jeg har bare ønsket hjelpe mennesker. Det er viktig for meg.

FORTIDEN ER TÅKELAGT

I smertens dal, der kun smerten kan herje. Der maskene råder, der løgnene er store. Der løgnene dekker over sannheten. Som i en krigsituasjon, du vet aldri når neste gang er. Om det er dagen etter, eller dagen etter det.

Smerten man bærer vises lite utenpå hvis man ikke stopper opp og ønsker se hva som er feil.

Maskene er tykke, tykke fasader, forestillinger man lager og lyver om at livet er perfekt. Alt er løgner, masker, løgner, smerter og gråt. Man lever som et spøkelse, man er ikke tilstede i eget liv, man lever utenfor seg selv. Jeg betraktet meg selv utenfra i traumene. Man orker ikke være inni kroppen lenger. Den har det for vondt. For mye smerter, men sinnet og sjelen kunne ikke kjenne på det, lytte til det. Alt handlet om og holde hodet over vannet.

Hvis noen spørr om man har det bra svarer man ja, som om det er et automatisk svar. Ikke en sannhet. Sannheten var sterk og mye verre.

Jeg var som et spøkelse. Så ikke mitt eget liv. Som om hver dag ble begravet og glemt for og klare komme seg videre.

I smertens dal der sjelen og sinnet roper etter hjelp. Men samfunnet lytter ikke.fanget i det mørke hullet der livet henger i tynn tråd.

De mørke veggene med uro, de er iskalde, det finnes ikke empati der, bare et stort ego. Fanget i edderkoppens nett. Viklet inn, umulig og komme ut.

Livet i en mørk tunnel, jeg lette etter enden. Jeg gikk og gikk til føttene mine ikke ønsket lystre. De ble tyngre og tyngre. Jeg så ingen ende, jeg så ikke lyset, så ikke veien ut av helvetet.

Problemer med og puste, som om noen tok oksygenet. Febrilskt prøver man en siste gang og klamre seg til livet. Men alltid ble jeg trampet på hendene så man glapp taket.

Jeg gled stille og rolig ned i mørkere avgrunner. Ønsket ende livet, jeg var i veien. Alltid gjorde jeg feil, alltid. Kjære Gud la meg dø… jeg ønsker ikke leve. La hjertet mitt stoppe i natt. Menjeg våknet like levende, smertene rev i meg. Jeg ser ikke lyset, jeg ser ikke veien ut.

Tre ganger prøvde jeg ta mitt liv, jeg var sekunder fra. Hva reddet meg? De siste millimetere fra og gå lenger ned i det mørke. Et lysglimt av det kjæreste jeg har. Det reddet livet mitt.

Jeg plana lenge.. forskjellige måter. Jeg orket ikke mer. Livet var for vanskelig og leve. Jeg kom meg ikke ut, redselen rev for mye.

Jeg klarte det heldigvis tilslutt. Ellers hadde jeg ikke vært her.
Jeg fikk livet snudd på hodet. Jeg fikk puste igjen. Jeg fikk kjenne på frihet. Jeg kan sitte i enga hvor lenge jeg ønsker. Jeg vet at jeg er god nok. Ikke de setningene som ble fortalt meg om og om igjen før.

Livet er annerledes, men fortsatt mye motstand.

Jeg er ikke som de andre. Noen ganger ser jeg hvorfor, andre ganger ikke. Har aldri følt meg som andre.

Jeg har jobbet hardt med meg selv inn i mitt nye liv. Traumene raste inn i starten av det. Jeg jobbet de vekk og tenkte jeg var ferdig. Men det har kommet flere, veldig tunge traumer. Jeg har grått og følt meg fortvilet. For et liv, hva man har vært gjennom. Det er som om smerten igjen dukket opp og rev i meg mens filmer pågikk i hodet. Verden brister.. du vet ikke hvordan du skal takle alt. Jeg bet tenna sammen igjen og sa til meg selv at dette er du ferdig med, dette er fortid. Jeg forløste de, jeg gråt, vinket farvel til traumene.

Fortiden er som et annet liv. Et liv jeg ikke deltok i. Jeg aner ikke hvordan jeg klarte henge sammen engang. Det ligger der tåkete og uvirkelig. Rett og slett som et liv før.

Jeg har vært redd for og rase sammen noen ganger. Fordi jeg har mye og stå i, mye og holde sammen. Jobber hardt for og stable livet på beina. Jeg har ingen som kan ta imot meg. Ingen som står der som jeg kan lene meg inntil.

Blandt forstår jeg ikke selv hvordan jeg har klart alt. Det pressset jeg har hatt dette året har vært stort. Fra flere kanter.

Fortiden røsker meg i nakken. Fortiden ønsker rive meg ned. Ønsker jeg skal stå alene.

De får ikke revet meg ned. Det går ikke, jeg har bevist at selv helt alene står jeg her.

Jeg har mange ganger lurt på når roen skal senke seg. Når jeg får fred i livet.
Jeg ønsker jobbe i fred. Ønsker ikke flere løgner og motarbeiding.

Jeg vet jeg har seiret, jeg vant livet. Fortiden er fortid. Karma tar seg av resten.

SKYTSENGELEN I NYTT LIV

Mitt nye liv er helt totalt forskjellig fra mitt forrige. Fra og leve under et strengest regime til og kunne få vinger og fly.

Navnet mitt endret jeg og. Det og hete noe av mine forrige etternavn var ikke engang vurdert. De skulle byttes ut. Jeg ønsker ikke ha med meg noe fortid inn i mitt nye liv.

Ja mitt etternavn er skytsengelen. Mitt firma heter jo også det. Det firmaet har betydd mer enn noen kan Ane.

De menneskene som støtter meg der,betyr veldig mye. Anerkjennelsen gjennom mitt arbeide.

Mitt liv har alltid handlet om andre, men før var det på en annen måte. Jeg følte meg brukt i alle retninger. Levde et liv som jeg bare ønsker glemme.

Jeg satset de få pengene jeg hadde og startet opp firmaet for fullt ut i mitt nye liv. Livet mitt handler fortsatt om andre. Jeg brenner for å hjelpe mennesker frem i livet.

All min tid går med der. I går hadde jeg kontoret fullt av mennesker. Jeg inviterte på kaffe og kaker. Jeg sto for alt selv. Er gratis arrangement for og samle mennesker for et varmere samfunn.
Jeg må selfølgelig ha påmelding siden kontoret har begrenset plass.

Det og se gleden i menneskers øyne er betaling nok. Mange er ensomme, mange har veldig få rundt seg. Av forskjellige grunner. Selv kom jeg ut av vold og alle snudde ryggen til meg.
Slik er det, når mange ønsker lytte til løgnen. For meg ble livet sortert og du så klarere hvem alle var. Mye var sårt i starten, men jeg så raskt at alt var til det beste.

Det har vært en tøff reise disse to årene. Med alt og bearbeide, alle traumer og samtidig bygde jeg opp et firma. Uten noen som helst i ryggen. Det vanlige er og ha noe familie, Jeg hadde ingen.

Selv all motgang har jeg ikke latt meg bukke under. Selv stående helt alene uten en hånd og holde i. Men hvilke valg har man? Jeg er blitt mer og mer selektiv med hvem jeg åpner opp for.

Antar det er bedre og stå alene enn og slippe inn mennesker som bare er ute etter og bruke det man har, trykke en ned. Jeg er ferdig med det. Jeg finner meg ikke i alt lenger.

Mulig jeg kan passe i kategori einstøing. Jeg klarer meg fint alene. Mitt fokus er andre mennesker og samfunnet.

Jeg opplevde selv samfunnets kalde side. Og ser det stadig. Vi er opptatt av oss selv og de godene vi kan få. Mye vil ha mer mentalitet. Istede for og våkne og se verdiene i livet.

Det er ikke slik at du ikke kan unne deg noe, men det er alltid noe man kan dele. Tid? Kaffekopp? Lytte?

Jeg eier ikke gull og glitter, sannheten er at jeg eier kun en bil som har gått lengre enn langt. Og jeg er redd at når den stopper da er det sykkelen fatt. Det er ikke penger til en ny. Jeg tenker alltid på om jeg trenger bruke den. Jeg må bruke den på jobb. Utover det unngår jeg reise rundt og kjøre unødvendig. Dette medfører jo at jeg blir mye hjemme selvsagt. Men slik er det, man må innfinne seg med situasjonen.

I mitt nye liv har jeg lært meg og flyte med.Dvs at jeg tenker at alt ordner seg når jeg sårt trenger det. Jeg mener at vi ikke må la bekymringer ta for stor plass. Jeg kunne bekymret meg døgnet rundt fordi at hvis bilen ryker, hvis jeg blir syk så går firmaet nedenom. Der har jeg til tider hatt bekymringer, men igjen det og kaste de vekk.

Jeg har til tider vært så sliten at nesa nermest har vært i veggen. Jeg er dårlig på og sette grenser for meg selv. Jeg kjører på til jeg nesten ramler sammen. Du kan tenke deg selv.. etter så mange år i et tungt liv. Nedkjørt og ut på livets vei. Nesten ingeting og leve på, hopper ut i firma. Man vil jo få det til og kjører på.

Når jeg ser tilbake nå bare fra tidlig i høst. Jeg startet kurs i sommer, jobbing sene kvelder og helger. Jeg våknet mandag morgen og klarte knapt stå rett, jeg var så svimmel.. jeg var rett og slett utslitt. Jeg skjønte jo det selvsagt selv. Så jeg roet kraftig ned noen dager. Ofte holder jeg på med mye annet i tilegg til timer med kunder. Når jeg har vært så sliten har jeg måttet hvile meg mellom timer det jeg kan av tid mellom.

Livet er visst ikke for pyser sa noen. Og ei sa til meg: når skal livet ditt roe seg da Line?

Ja det venter jeg på. At roen skal senke seg. Jeg liker at det skjer ting. Handler ikke om det, jeg liker ha hundre jern i ilden. Men den følelsen av og alltid føle du må drive deg videre for og få stabilitet i livet. Få meg et eget sted og bo er drømmen. Som jeg eier, et sted jeg kan sette drømmene ut i liv. Samle flere mennesker. Jobbe med og få mennesker fremover.

En gård er drømmen, med dyr, hester, hunder og katter. Dyrene skal og hjelpe menneskene.

Jeg har mange drømmer og alle handler om at mitt liv ikke handler bare om meg.

Jeg håper snart jeg kan fly videre.