GOD JUL OG FANDENS OLDEMOR

Julen runder snart av. Julen, elsket og hatet. Nei det er ikke alle som gleder seg til jul. Det er et faktum. Selv har jeg gjort det beste ut av min situasjon.

Jeg har snart tømt alle kakebokser, stappa og spist karameller, twist og sjokolade som jeg slettes ikke burde spise pga intoleranse. Men det er jo for fanden jul! He He, det får stå til.

Jeg ser det komiske i det meste.. gudskjelov for det. Det jeg har holdt på med er vel kjedespising rett og slett. Trøster meg med noe godt. Så sitter man med skyhøye fjell med karlamellpaprir og twist papir. Hjelpes Line har du stappa i deg alt det? Erre mulig. Så går jeg til kjøleskapet og ser meg rundt der inne. Som om det skulle dukke opp noe nytt der.

Kanskje kjøleskapet har en åpning bak, med en som putter inn nye varer. Som jeg kan stappe i kjeften.. ha ha. Det hadde vært noe. For tror jeg har spist godis for flere personer og jeg har ikke sett flere her. Hvertfall ikke av de i fysisk form :).

Hvis ikke en fanden oldemor har gjemt seg et sted. Ikke mange steder og gjemme seg her. Konfekteskene er borte, hvor tok de veien?

Mulig noen gårdsnisser som kødder:)

ja mulig jeg liker pynte meg,ja jeg kan tilsynelatende se fin ut i første øyekast, være litt stasjet, men jeg går som ei ku i solnedgang. I fine selskap kan du vedde for at en person lenger bort får potetene mine sprettende. En blanding av en klønete Sandra Bullock og ei vimsete dame med sans for cowboystøvler og god mat. Jeg lar meg lett gire opp hvis noen girer meg opp. Jeg er raskt oppi taket. Snakketøyet har jeg aldri hatt problemer med. Ordene kan flomme i alle retninger. Men sannheten er viktig. Jeg er ferdig med løgner.

Jeg ligger henslengt på sofaen, ser på berget av papiret etter godsisen. Hvem spiste alt dette? For jeg er fortsatt ikke kvalm. Er det ensomheten som svelger alt rått? Ensomhetens sult. Den spiser sukker rått, ingen nåde, bare svelger unna.

Både suppa og ribba har gått sin vei. Jeg veit pokker ikke hvor de ble av.
Musikken siver ut fra radioen, når himmelen faller ned med Anne Grethe prøys. Ja jeg tror jaggu himmelen har detti ned :). For noen har vært gjennom kjøleskapet og alle kakebokser og godis poser som den reneste tornado.

Ikke vet jeg. Jeg har ikke vekt og ikke skal jeg ha det. Bare tull, man skal være som man er. En vekt er bare et tall. Forteller ikke hvem jeg er.

Ja jeg er en av de som hadde todelte følelser til denne julen. Men mange juler før har vært vanskelige. Jeg har gjort det beste ut av det selv om jeg ikke har mange rundt meg. Jeg har vært travelt opptatt med og få i meg alt i skuffer og skap :).
Mange har mat til påske etter jul. Slik er det ikke her.. He He. Happymett:).

Jula er så og si over, her suser ei Halvdau tykk flue rundt. Skulle tro den hadde drekki av spritflaska, for her går det sikk sakk.

Nei nå skal jeg slappe av og se litt på serien med Linn Skåber, Best før. Finnes det dato stempling på oss? 47 og utgått på dato? Jeg tenkte kanskje jeg kom til og holde meg godt siden mye mat er sprøytet og jeg har før i livet fått i meg hauger med konserveringsmidler. Men nei da, her henger puppa, rompa og alt som en gang antagelig var mer struttende.

Nei jeg tar meg en karamell til jeg. GOD JUL! Hils oldemor!

HVA MENES MED OG STÅ ALENE?

Hva menes med og stå alene? Jeg opplever at mennesker sender meg melding. Line du sier du står alene, du gjør ikke det. Ja de har lov og mene hva de vil. De har ikke gått mine sko. De har ikke gått min vei. De betrakter ting fra sidelinja på sin måte.

Jeg tenker det er flere måter og føle seg alene på, stå alene. Mange står alene selv med mange rundt seg. Fordi de rundt er ikke der for personen når det først trengs.

For mitt vedkommende hadde jeg ei jeg ble kjent med på krisesenteret som nær venn i tiden etterpå. Selvsagt støttet vi hverandre. Våre reiser var like, men og veldig ulike.

Alt ble borte fra mitt gamle liv. Det er klart jeg klamret meg til henne jeg ble kjent med på krisesenteret en stund. Men livet måtte og gå andre veier. Hun hadde sine ting og vi var frahverandre.

Jeg jobbet med og utvide nettverket mitt. Men i en sårbar periode tiltrakk jeg meg mye feil. Som jeg trakk meg igjen vekk fra. Jeg har brent meg mye, jeg lukket døra. Det er vanskelig og slippe noen nært igjen. Jeg er glad i mennesker, åpen, ikke sjenert. Så sånn sett er det ikke noe problem. Jeg kan knipse så har jeg flere nye rundt meg. Men jeg orker ikke flere feil vennskap, jeg er sliten av og tiltrekke meg mennesker som kun ønsker bruke meg.

Tilbake til det og stå alene. Man kan ha mange rundt seg uten at de støtter en.

Men hvem hadde jeg? Ikke vet jeg hvor de var. Jo det var mennesker som sendte meg melding da jeg ropte om hjelp i en video på facebook. Som spurte om det gikk bra. Og lurte på hva de kunne gjøre.
Jeg var på det tidspunktet for redd til og fortelle hele sannheten om hva jeg prøvde komme meg ut av. Jeg er og slik at jeg ikke skal belaste mennesker. Det var enkelte jeg skrev noe til. Jeg er takknemlig for at de brydde seg. Selvsagt hjalp det, og jeg har takket følgerne mine mange ganger. Det er jo de som har støttet meg.

Det var et par stk som sendte melding fra nærområdet. De forsto jo muligens ikke hva dette dreide seg om. Jeg skal ikke dømme noen. Jeg ønsker bare opplyse om mine opplevelser. Hvordan jeg opplevde samfunnet.

Jeg var for nedkjørt, for redd og klarte ikke se sammenhengen og hva jeg egentlig hadde levd i før flere uker etter jeg kom til krisesenteret. Jeg skalv av redsel, traumene dukket opp på slutten av oppholdet. Opplevelser jeg hadde trengt vekk. Som jeg da måtte deale med. Dette har hendt Line.

Jeg søkte om psykolog 2 ganger, fikk avslag. Jeg trengte håndtere traumene. Forstå hva som skjedde med meg. Det kan virke som legen min uansett hva som skjer så trenger hun ikke det. Jeg vet jeg ser sterk ut, det har jo vært en av maskene mine hele livet. Men inni meg var jeg et vrak.

Ja jeg har sunne tanker og refleksjoner. Men jeg og trengte hjelp. Men i den vanskelige tiden orket jeg ikke bruke mer krefter på og overale de så jeg fikk psykolog.

Jeg bet tenna sammen og måtte finne ut av dette selv. Jeg ville videre, men veien videre viste seg bli med mye stormer.

Man står alene selv om noen følgere støttet en på sidelinja. Forstå meg rett, jeg er dypt takknemlig for dere. Deres godord og alt.
Men det blir ikke det samme som noen som står deg nær, som er der når du faller. Som ser deg ofte. Som familien som står samlet rundt deg og beskytter deg. Fordi de vet hvem du er. Som står opp for deg.

Så har jeg fått høre.. Line du valgte det selv. Hva valgte jeg selv?? Jo jeg valgte komme meg ut av vold. Jeg valgte ikke kutte ut alle rundt meg.

Men noen hadde det travelt mens jeg var inne på krisesenteret. Med og forklare hva som var sannheten. Skulle jeg reise rundt og fortelle min historie til mennesker som bør kjenne meg? For og bedyre min uskyld? Skulle være unødvendig. Men jeg ser i ettertid at alt var til det beste.

Jeg lot det være. Jeg var såret og skuffet. Jeg skal innrømme og ha tatt selv steget fra enkelte før jeg kom meg ut i mitt nye liv. Jeg hadde gode grunner til det. Jeg har ikke sagt det høyt og tydelig hva som var grunnen. Men sannheter siver ut.
Alt skal komme for en dag.

Vi har alle et valg. Jeg tok et valg som jeg ikke anger på. Jeg skal ikke måtte løpe rundt og fortelle min historie. Når mennesker velger og tro noe annet som blir sagt. Det forteller mer om de enn om meg. Jeg gikk heller videre. Dette fortalte meg mye om de jeg hadde rundt meg.
Når jeg opplevde livet fra denne kanten og sto der alene.

Så hvem har støttet meg??? Ja jeg vet jeg har følgere som støtter meg. Takk!
Ja jeg tror og det finnes flere der ute. Selv om jeg ikke ser og hører det. Men det gjør meg ikke mindre alene?? Gjør det vel?

Jeg vet at det ikke er enkelt og hjelpe alltid. Ikke alltid lett og rekke ut HÅNDEN. Ikke alltid lett og bryte barrierer.
Jeg var i en vanskelig situasjon, jeg burde sagt ting mer klart. Men jeg turte ikke, jeg var livredd. Livredd for konsekvensene. Som holdt på og bli enden av livet mitt istede.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få dere til og forstå min reise. Alle følelser som følger med dette. All redsel, for jeg tror mye handler om at mennesker ikke forsto hva som skjedde. Jeg la ut en video om uro. Jeg gråt, desperat etter hjelp. Men og livredd, angst, hva var konsekvensene. Etter så mange år i dette var jeg nederst i det mørkeste.

At krisesenteret reddet meg er sant. Uten de vet jeg ikke hva som hadde skjedd. At de tok meg imot der. Fikk ristet av meg noe redsel før reisen videre.
At jeg kunne være i trygghet noen uker betydde mye. Det var ikke enkelt og dra ut. Det var skremmende, jeg var redd, men fullt bestemt på og klare livet.

Jeg snudde ting raskt. Veldig raskt, og bare der har mennesker tvilt, hun kan ikke ha levd et vanskelig liv og snudd det så raskt. Ja jeg vet jeg er sterk, at jeg får til ting.
Fordi jeg ønsker det så innmari. Jeg kunne gjort ting annerledes.
Jeg har vurdert mye, anmeldelse, gå rettens vei. Noe vi ble spurt om på krisesenteret. Da klarte jeg det ikke. Redselen rev for dypt,det tok tid før jeg så og skjønte det jeg hadde levd i. Men i ettertid har jeg vurdert. Men skal jeg bruke 2 år til av livet mitt til dette? Det holder det jeg har kastet bort. Jeg ønsker leve. Det er alt jeg ber om.

Jeg har lov til og fortelle min historie. Dere trenger ikke opplyse meg om hva jeg har lov til. Etter en ferd som varsler og det livet jeg har levd, vet jeg en ting. Vit alltid om dine rettigheter. Sjekk lover og paragrafer. Jeg har ikke nevnt et navn.

DETTE ÅRET ER OVER

Dette året er snart over. 1 uke igjen,det er mye følelser og tanker. Julaften er over, en annerledes julaften. Jeg skal ikke legge under bordet at savnet etter mennesker som ser meg som jeg er. Savnet etter mamma har vært sterkt den siste tiden.

Julen er en tid for ettertanke. Dette året har vært særdeles tøfft. Jeg har sittet i flere vanskelige situasjoner. Samarbeidet som ble startet i starten av dette året ga jeg opp i juni. Da var begeret rent over for lengst. Midt oppi det hele stormet bygdedyret.

Trusler om at jeg skulle anmeldes. Så fikk jeg høre at jeg var psykisk syk. Det haglet skitt på sidelinja. Line du må holde munn, du står alene, ingen som støtter deg. Jeg ble arg!!! Ikke faen! Bare anmeld meg, jeg står i det! Bare gjør det!!

Tror de at de kan rive meg fordi jeg står alene? Komme med trusler?
Det stormet store bølger fra flere kanter. Alltid min feil, alltid jeg som må slutte med noe.

Rykte spredninger sang i ørene. Jeg bet tenna sammen. Kastet meg ut i kurs. Hadde fokus fremover. Jeg kunne ikke la noen rive ned dette. Jeg måtte fortsette fremover.

Jeg sa til meg selv Line se fremover. Jobbet og jobbet. Du klarer dette, ingen kan stoppe deg. La de drive! De ødelegger for seg selv tilslutt.
Ja det stormer nå, men de klarer ikke holde på i all evighet. Line du er sterkere! Du har sannheten, de har løgnene. Sannheten vinner alltid.

Etter alt det hardkjøret med kurs i helger og fulle dager ellers ble det tilslutt for mye. Jeg klarte liksom ikke hente meg helt inn. Var mye sliten, jeg prøvde slakke ned. Så sa kroppen stopp tilslutt. Jeg kastet opp og kastet opp, pusten var dårlig. Jeg satt bare og gråt en ettermiddag hvor jeg kjente kroppen ikke ville mer. Jeg hadde dratt det for langt. Jeg dro på legevakten, mye bråk i lungene.

Selv om jeg står i stormene påvirker det meg selvsagt. Kroppen min har aldri rukket komme seg tilbake etter at jeg kom ut av vold. Jeg har ikke rukket ta vare på meg selv som jeg burde. Jeg har vært opptatt med og stable livet på bena.

Ja jeg får til mye, men jeg er bare et menneske jeg og. Dette året har vært slitsomt og vondt. Jeg hadde ikke trodd at det skulle bli så hardt.

Men jeg må se det positive. At midt oppi all galskap og motgang har jeg økt firmaet så mye. Jeg er forbauset selv faktisk.

Mange lurer på hvordan jeg rekker alt. Jeg har lurt selv. Men det med matlagning og Bakstelauget Bakeri er for meg noe jeg trenger. Jeg får energi av og lage oppskrifter. Det er en viktig balansering i forhold til det andre jeg gjør.

Neste år håper jeg at at stormene er stilnet. At jeg kan arbeide i fred. For kjære bygdedyr du får ikke stoppet meg. Jeg blir mer arg jo mer dere prøver rive meg.
Jeg har vært gjennom for mange vinternetter til at jeg skal bli liggende nede.

Jeg har vel egentlig innsett at jeg må legge om strategien i arbeidet mitt. Noe jeg har skjønt lenge. Jeg kan ikke holde på som et lokomotiv fremover. Jeg må ta hensyn til kroppen. Men det er ikke lett, når man har mye ugjort. Og man ønsker så mye, men kroppen henger egentlig ikke helt med. Fordi den har aldri hatt tid til og klatre seg helt opp etter det gamle livet.

Så jeg dreier hodet hvordan jeg skal legge opp arbeidet i 2020. Jeg har ideer og nye prosjekter som ikke kommer ut noe sted før det er klart.

Alt i alt takker jeg for 2019. Jeg dro meg langt fremover til tross for all motgang fra flere kanter.

Jeg flytter ut av lokalet på Jessheim i februar. Det er en lettelse og gjøre det. Og på en måte synd siden lokalet har den beliggenheten det har. Lokalet er fantastisk. Bare synd det ikke ble som jeg hadde planer om. Jeg kunne tenkt meg leiet det alene. Men jeg har alt hatt store utgifter dette året med to husleier.

I enden av alt dette året så roper jeg hurra! for hva jeg har klart til tross for at det var så vanskelig.jeg skal se fremover nå og legge alt rusk bak meg. Det hjelper lite og tenke på at ting ikke ble slik jeg hadde planlagt. Nei opp og hopp igjen nå. Nå går veien videre.

Det skal bli nye bedre tider i 2020!!!

VÅGER GÅ EGNE VEIER

Denne tiden av året gir mye tanker. Ikke for det, jeg reflekterer mye hele året. Men denne måneden desember har vært en noe følsom måned. Mye fordi jeg står så alene. Savnet etter moren min har vært sterkt. Etter en familie som kan se meg som jeg er. Jeg er ferdig med fortiden. Men det ligger følelser i og gå så alene selv om jeg fikser det fint. Jeg har det så bra som jeg ikke har hatt det før dette livet.

Jeg gleder meg over og stå opp hver morgen. Sette te vannet på, kjenne roen. Livet mitt før som var et liv i vold var ikke noe liv. Det var et skuespill for og late som alt var bra. Det var redsel, frykt og angst daglig.

Jeg nytet livet, årets suksess. At jeg har økt firmaet så mye på kort tid. Jeg har brukt mitt brennende ønske om og hjelpe andre. Jeg har spilt kortene mine riktig. Jeg har handlet utifra hjertet. Jeg har endelig kunnet være meg selv. Kunne rope så høyt jeg ville. Le så høyt jeg ønsker og når jeg ønsker.

Ingen som utøver vold mot meg fordi jeg ikke står på som en soldat til tjeneste hver dag. Jeg er fri, jeg lever endelig.

Jeg lukket ørene for omverden og gikk ut i ett nytt liv. Jeg har ikke angret en dag. Selv om det har vært motgang og store stormer på rekke og rad.
Jeg kunne ikke lytte til mennesker på sidelinja mer. Jeg skulle leve, ingen skulle bestemme noe mer over meg. Eller fortelle hvem jeg er, dra meg bortover søla. Nei jeg kom meg ut, jeg er vinneren av mitt liv.

Helt merkelig hvor mange meninger mange skal ha om andres liv. Forstår det ikke jeg, de mennesker som kommer i mitt liv skal få være frie. Jeg ønsker aldri styre noen. Alle må ta sine egne avgjørelser, ja vi kan være en støtte og vi kan råde. Men og bestemme over Andres liv er det ikke meningen vi skal.

Jeg skiftet etternavn. Noe som var viktig for meg. For hvorfor skulle jeg fortsette dra på fortiden? Jeg frigjorde meg. En lettelse.

Jeg trosset så mange redseler første året. Jeg måtte skulle jeg komme meg videre. Heldigvis for en sta indre fighter. Jeg måtte strekke grenser, for har du levd i vold så er du nede i søla. Jeg var i fillebiter. Nei det syntes ikke, men det er sannheten. Og kroppen min er under restaurering enda. Jeg har dressverre kjørt den hardt. Noe som har gjort at jeg har vært nær veggen noen ganger. Ikke noe annet og gjøre enn og slakke ned.

Samfunnet og opplegget for de som har levd et liv i vold finnes ikke. Det er som og bli pushet ut av en dør etter krisesenteret… klar deg selv!!

Jeg har klart meg selv. Men hjelpes som det har kostet blod og tårer. Når alt har rast mot meg. Både bygdedyret og fortiden. Det var som om de ropte etter meg: Line se for helvete og kom deg ned i søla igjen! Vi vil ikke ha deg her!

Bygdedyret liker ikke mennesker som åpner kjeften. Som kanskje våger si mer enn de selv. Mange er og redd meg og evnene mine. Hva tror de? At jeg er ute etter de?

Ja jeg kan være rett frem når det trengs. Ellers er jeg en svært tålmodig sjel som ønsker alle vel. Jeg er et ikke dømmende menneske. Jeg ser det gode i alle.

Målet er og våge mer i 2020. Jeg aner egentlig ikke hvor jeg havner og skal. Jeg har satt meg et mål. Jeg skal utføre noen prosjekter som har kommet. Jeg skal våge mer. Ta kvantesprang om nødvendig. For vi kommer ingen vei ved og sitte med hendene i fanget.

Ingen kan stoppe meg. Det har jeg bevist. Hadde dere visst hvilken situasjoner jeg har sittet i dette året hvor jeg har dratt firmaet opp så mye. Jeg kan nesten ikke tro det selv nå. At jeg skulle klare det så bra.

Ja jeg er jenta som ble fortalt at dette kom jeg ikke til og greie. Det var ingen vits og starte opp engang. Men jeg trosset det.
Jeg ble i åresvis fortalt at jeg ikke var verdt noe. At ingen brydde seg om meg. At jeg var stygg, Jeg trodde det tilslutt.

Jeg snudde livet mitt opp ned. Jeg satte meg mål, jeg hadde fokus på mine drømmer!

Jeg er beviset på at uansett hva fortiden har vært kan du reise deg og få et fantastisk liv. Fokus fremover!

HJELPER MENNESKER UT AV VOLD

Mitt arbeide handler om menneskers liv. Jeg har samtaler i alle mulige varianter. Fordi livet kommer med så mangt. Jeg har selv levd et vanskelig liv. Jeg vet alt om og komme seg ut av vold. Noen tror det er bare og gå. Slik er det ikke.

Samfunnet og systemet rundt voldsutsatte mennesker er ikke der. Jeg har opplevd et svært få antall mennesker som har fått den hjelpen de trenger.

Det jeg derimot opplever mye av er voldsutsatte som har kommet seg videre blir stående alene, samfunnet snur de ryggen. Voldsutøver og familie har det travelt med og spre onde rykter for og beskytte seg selv.
I flere tilfeller opplever jeg og at voldutøver klarer snu voldsoffereret egen familie fra de og. Men i mine øyne forteller jo dette mer om de enn om offeret.

Når du har kommet deg ut av vold, strever med og stable livet og helsa på beina. Samtidig snur samfunnet deg ryggen, din egen familie. Og en voldsutøver med tilhengere herjer for og legge livet til voldsofferet i grus.

Kan du selv tenke deg den situasjonen? Man står så alene som en person kan få gjort. Systemet fungerer ikke, det finnes ikke noe støtte apparat. Samfunnet skygger banen. Hiver seg på ryktene. Som apekatter med popcorn bollen foran seg.

Jeg må si jeg er helt matt, at så mange mennesker som kommer seg ut av noe som nesten tok livet av de skal møte slik motgang. Er virkelig så mange mennesker blinde rundt oss?

Jeg har gått denne veien selv. Jeg vet hvordan det er og stå der når alt forsvinner. Når man selv blir fremstilt for synderen. Når det eneste man gjorde var og kjempe for og overleve.
Mange voldsoffere tar nesten livet sitt. De ser ikke utveien ut. Trusler om at de blir funnet om de kommer seg ut. Trusler om og bli drept om man prøver. Et liv dag ut og dag inn i uvisshet om når neste gang paranoiaen overtar voldsutøver og du blir banket gul og blå for noe du ikke har gjort.

Kan du da tenke deg at det er lett og komme ut??? Tror du at de løper ut om døra står åpen? Nei redselen er for stor etter mange år i helvete.

Samfunnet har et ansvar. Et ansvar det ikke tar. Det er og lytte til hva som er sant og ikke. Det er mennesker som kommer ut av vold og holder på og gi opp. De tenker fortsatt på og ende livet. Firdi voldutøver herjer i bakgrunnen. De lar deg aldri i fred, de er ofte besatt av sine forhenværende offer. De er hevnsyke, og derfor blir usanne rykter spredd. Som ild i tørt gress. Voldsofferet ute av stand til og forsvare seg. Fordi redselen er stor, de holder seg som oftest i bakgrunnen, trekker seg tilbake, burer seg inne. Vet at ryktene går, får høre de slengt rundt. Et liv i grus, et liv i frihet som ikke ble noe frihet.

Jeg jobber stadig med mennesker for og hjelpe de ut av vold eller etter at de har kommet seg ut.

Jeg kjenner jeg er lei meg på dems vegne. Dette dårlige systemet som ikke fungerer. Og et samfunn som spiser løgner til frokost. Som ikke tar ansvaret. Fordi de er for selvopptatte.

Ja et voldsoffer har styrke. Men vet du hvilken kamp det er når du står der alene med alt? Når Alle er borte, når Alle snakker bak din rygg? Når traumene river, når kroppen egentlig ikke orker mer? Men det eneste valget du har er og fortsette. Man kjører kroppen på høygir.

Når voldutøver gjør alt for og rive ned livet ditt. Nei du tror det ikke om voldutøveren du har sett flere ganger. For han/ hun er jo så sjarmerende og grei. Ja utad er det slik, men bak de lukkede dørene vise sannheten seg på en annen måte.

Ja nå roper jeg for Norges voldsutsatte mennesker!!!!
Det er på høy tid at samfunnet våkner. Jeg skal kjempe det jeg kan for og få endret noe. Det må til noe støtte apparat etter krisesenteret.

Jeg blir beveget og oppgitt etter samtaler med mennesker som opplever dette. Jeg har gått samme vei selv. Jeg er oppgitt av at et så rikt land som Norge så er det slik. Et sprikete samfunn. Et mye ego samfunn, mye vil ha mer samfunn. Mele sin egen kake. Til pokker med det materialistiske vrølet.

Livet handler om menneskene. Hvorfor klarer vi ikke hjelpe hverandre mer? Se hverandre mer?

Det gjør meg vondt og se Alle mennesker som lider uten at noen gidder bry seg. Vold er mer utbredt i norske hjem enn de fleste tror. Jeg tenker at ved at vi bryr oss mer kan vi få tallene ned.

For 2 år siden feiret jeg jul på krisesentetet. Noen Trodde sikkert jeg var på et ferie opphold for moro skyld. Jeg glemmer aldri den julen. Det var som om jeg var begravet. Som om jeg ikke fantes mer. Det var stille som i graven. En storm ventet meg på utsiden. Den kom, jeg har stått i den. Jeg lot meg ikke rive. Men som jeg har kjempet for og klare og stable meg et liv. Ja jeg er ei positiv jente, men du har ikke sett Alle tårene jeg har felt disse to år. Alt jeg gar stått i for og klare alt. Jeg har ikke hatt noen og lene meg til. Som har sagt at de er der.

Derfor brenner jeg for dette. Jeg har vært gjennom alt selv. Bygdedyret og alt..
jeg ønsker ikke at andre skal gjennom det. Jeg ønsker en endring. Derfor har jeg også startet gratis voldutsatte kurs. Fordi jeg vet jeg kan bidra. Jeg ønsker hjelpe de videre. For det mangler mye støtte for de som opplever dette.

Jeg ber samfunnet våkne. De fleste roper ikke om hjelp hvis de ikke trenger det. De fleste sier ikke at de har levd i vold hvis det ikke er sant. Det er lov til og lytte til hva som er sant.

For løgnen kan dra et menneskeliv ned. Det kan ende galt.

Husk det neste gang du lytter til en løgn. Du er med på og sverte et liv. Det kan få fatale følger.

Grunnen til at jeg skriver i dag om dette er en nylig samtale med et voldutsatt menneske som er svertet i en hel bygd.
Pga voldsutøver. Det er så trist.
Det skjer igjen og igjen. Vi har alle et valg. Du kan velge se sannheten!

TAKKNEMLIG FOR LIVET

Jeg har kjent på en følelse siste dagene som har vært sterkere enn før. Og i dag har den tatt overtaket i meg. Takknemligheten for livet. Jeg har som dere fleste vet stått på livets ende. Dvs jeg prøvde ende livet mitt. Jeg orket ikke mer, jeg var i fillebiter. Men det kunne ikke noen se, og noen ville nok ikke se. Egentlig hang jeg ikke sammen. At jeg i dag har dratt opp et firma så raskt er et under. Egentlig aner jeg ikke hvordan jeg har fått dette til. Jo selvsagt vet jeg. Men det er når man ser tilbake at man kjenner hva man har stått i.

Denne tiden av året gir mye følelser, refleksjoner over livet. Når Romerikes blad kontaktet meg ble jeg selvsagt glad. Endelig kommer jeg kanskje videre ut med mine budskap. Min mor har vært død i mange år, men det var henne jeg tenkte jeg måtte fortelle det til. En veldig rar følelse og kjenne på siden hun ikke er blandt oss.

Da kjente jeg på den følelsen av og stå alene i alt. En svært sår følelse jeg har jobbet med. Det og stå så alene har gitt meg store refleksjoner over livet. Det er ikke bare når det er tøfft vi trenger noen. Men og det å dele glede med noen.

Jeg har i det siste jobbet med følelsene. Det og godta fullt og helt at ting ble slik. Det vet jeg godt, men det og klare godta følelsen er noe annet. Alle tanke endringer mot det bedre gjør at vi kommer oss videre. Det hjelper lite og sutre over at livet ikke ble slik eller slik. Nei opp og stå, kjemp for livet ditt.

Ønske om endring gir resultater. Derfor har jeg kjent på en dypere takknemlighet over livet. Jeg har godtatt fullt og helt min situasjon. At jeg står så alene. Ikke at jeg ikke godtok det før, men det var mye sårhet og tunge følelser.

Jeg kjenner en stor glede flomme gjennom meg. Jeg har det så godt som jeg ikke har hatt det før dette livet. Jeg kan le så høyt jeg ønsker, jobbe så mye jeg vil, jeg trenger ikke lenger gå og være redd. Jeg gar virkelig jobbet hardt for og få all fortid ut av systemet. For at det ikke skulle styre livet mitt. Jeg har knekt så mange koder og funnet så mange nøkler på livets vei.

Ja jeg er en ensom ulv. Men jeg vil si en lykkelig ulv.
Jeg har ikke problemer med og stå alene. Jeg greier det fint. Det var slik livet mitt skulle bli.
Jeg trenger ikke masse mennesker rundt meg for og vite hvilken vei jeg skal. Det kjenner jeg selv.

Jeg er en sensetiv sjel, jeg er og vil være selektiv med hvem jeg skal ha inn i livet mitt. Jeg ønsker godhet, ærlighet og kjærlighet. Uten det er det ikke innpass. Jeg har brent meg for mye.

Jeg har godtatt at livet mitt blir slik. Jeg er ikke som andre. Jeg ble klemt inn i et liv jeg ikke ville leve før. Jeg kom meg ut og videre. Det er nå jeg har vist hvem jeg er. Det er da stormene startet for fullt.

Jeg tenker det beste vi alle kan gjøre når vi havner alene på livet vei er og godta at det ble slik. Legge fortiden bak og gå videre. Ofte er det slik at det er umulig og kaste alt i en omgang. Det må kastes og kastes.

Ja jeg og hadde tanker jeg måtte snu raskt. For jeg satte meg ned og tenkte jeg var ødelagt. At ingen noen gang nok ville ha meg. Men da sa jeg til meg selv: Line dette er fortid, det er over. Slipp taket i det. Gå videre og se deg ikke tilbake.

Jeg er så takknemlig for livet mitt.for alt jeg har fått til. På under 2 år har jeg dratt firmaet mitt fra 50 000 i året til ca 400 000,-

Hvem ville trodd det? Nei få hadde troen på meg. Men jeg hadde troen. Jeg brente for dette. Mange sa: Men Line hva gjør du når dette ikke går da? Jeg sa at det kan ikke være fokuset. Fokuset er at jeg klarer dette.

Eller det spøkte i tankene mine, det er sannheten. Hvis jeg ikke klarte det hadde jeg ingen til og ta meg imot… ingen! Det hadde endt med og bo i telt. De fleste står ikke så alene.

Jeg følte jeg begynte på nytt i livet, men helt blanke ark. Ikke fikk jeg mye av NAV. Ikke nok til husleia engang. Fordi jeg siste årene ikke hadde maktet jobbe fullt i det livet jeg levde.
Og den summen jeg hadde ut av det gamle livet måtte jeg nå satse i firmaet mitt som startet som hobby. Jeg følte at jeg ikke hadde mange valg.

Ingen utdannelse, men evner og et brennende ønske om og hjelpe andre. Livserfaringen var stor. Jeg har alltid sett mennesker. Ser raskt hvis noe ikke er bra. Jeg må kunne bruke evnene mine og livserfarinfen min.
Jeg satset høyt, et kvantesprang i livet. Jeg lukket ørene for de som sto på sidelinja og prøvde fortelle meg at dette var vågalt. Jeg lyttet til MEG. Endelig bestemmer jeg over eget liv.

For en frihet, at det var slik og leve. Slik og kjenne på livet. Jeg hadde endelig fått vinger som dro meg fremover.

Jeg svever, jeg er glad. Gleder meg til neste år! Jeg kjenner så mye, mye skal skje. Det flommer i meg.

Til deg der ute som føler du ikke lever slik du ønsker. Lytt til ditt indre. Våg og ta sjanser. Jeg møter mennesker som holder seg så mye tilbake. Våger ikke starte drømmene selv om de har masse mennesker rundt seg.

Er vi blitt for opptatt av og kjenne tryggheten? Vi må kunne våge. Trosse redsel, flytte grensene våre. Jeg ser hvor mye jeg har fått til dette året. Jeg hadde aldri trodd det.

Jeg tror mange går gjennom livet uten å gjøre noe med det de drømte om. Sjansen går fra de. Man tenker for mye på hva andre tror og mener.

Det er ditt liv, det er du som skal leve slik du ønsker. Andre bestemmer ikke det. Hadde jeg fortsatt med og høre på andre hadde jeg ikke stått her i dag. For livet mitt var i ferd med og ende.

Jeg er glad jeg lever!

NYE PLANER OG PROSJEKTER

Neste års prosjekter har begynt og forme seg i hodet. Jeg kommer ikke til og røpe noe som helst enda. Noe har selvsagt med mat og gjøre. Men i hva slags konsept og form får dere se.

I det fulle og det hele vil fortsatt arbeidet mitt dreie seg om mennesker. Det er min livsoppgave og dra mennesker fremover.

Jeg er en spontan og livlig sjel, jeg må ha endringer i arbeidet. Det må liksom alle noe nytt iblandt. Jeg orker ikke når alt jeg skal gjøre blir monotont. Altså det høres kanskje ut som om jeg må endre noe hele tiden. Men det må jeg ikke, men det finnes alltid nye og bedre måter og gjøre ting på.

Nye ideer og morsomme ting og gjøre som gjør livet gøy og kraftfullt.

Hvordan jeg skal få gjennomført planene mine økonomiskt aner jeg ikke. Men det kan jeg ikke la bekymre meg. Jeg flyter med i livet. Det som er meningen kommer til meg.

I høst la jeg mange baller i luften ned. Det ble for mye. Og når det blir for mye blir det kaos. Og fokuset blir på for mange steder.

Nå har jeg igjen kastet baller i luften, ser etter hvem som skal fanges ned og bli til noe veldig bra.

Hvis noen trodde 2019 skulle knekke meg, at bygdedyret skulle få has på meg trodde de feil. Jeg har reist ryggen min rettere opp mer enn noen gang. Stormene veltet meg ikke. Jeg har børstet av meg støv restene etter stormene. Alt har gjort meg sterkere. TAKK!

Det viktigste jeg har lært på reisen min er og ignorere de som ønsker rive en ned. Fokuset er meg og det jeg ønsker gjennomføre. For jeg har viktige saker på gang. Det handler om menneskers liv.

Det handler om endringer i samfunnet. Ja der kom det igjen, nei jeg gir meg ikke. Det vil gå på reprise.. He He.

Mer sta dame har du ikke møtt, har jeg bestemt meg for noe så gir jeg meg ikke. Glem det!
Alt er gjennomførbart bare man vil nok. Det handler om og ikke gi seg.

Jeg skal fremover, jeg ser arbeidet mitt lengre frem. Målbevisst skal jeg bevege meg raskere i 2020. Jeg har bestemt meg for suksess, større enn dette året. Jeg har bestemt meg for at nå skal det virkelig skje alt jeg har ventet på og ønsket ut av livet.

Fokus fremover!!!!