JEG ROPTE AT LIVET ER MITT!!

I pausen i dag tok jeg en tur opp i dalene. Jeg kaller det slik, bakketoppen heter det vel. Jeg så utover landskapet. Så opp mot himmelen og tenkte at aldri har jeg vært så fri som nå. Jeg lever som jeg vil.

Oppe på det høyeste punktet sang jeg Gabriellas sang. Jeg har aldri glemt hvem jeg var, jeg bare lot det sova, kanskje hadde jeg ikke noe valg. Bare viljan at finnast kvar.

Jag vil leve lykkelig for at jag er jag, kunne vara sterk og fri, se at natten går mot dag!!

Jeg sang av full hals, mulig noen hørte konserten min. Men hva gjør vel det? Jeg lever her og nå. Hva andre tror er ikke relevant.

Er det noe jeg har lært på reisen min er at selv om jeg bare gjør som andre ønsker så er de fortsatt ikke fornøyd.

Dette var veien jeg valgte dette livet. Et liv i vold en stor del av livet. At jeg klarte komme meg ut er et under. Jeg forstår at mange ikke forsto hvordan alt hang sammen. Jeg spilte et skuespill, jeg hadde hundre masker.

Du kan tenke deg hvor godt det er og slippe de. At jeg kan få være meg. Jeg er ikke perfekt.

Jeg har en vei, en av mine oppgaver er å hjelpe voldsutsatte og forhenværende ofre pg komme seg videre i livet. Jeg er derfor åpen om min vei, mine følelser. Alt jeg har måttet deale med på veien opp.

En lege kalte det solskinnshistorie at jeg hadde vendt livet på denne måten. At jeg hadde fått et firma opp når jeg selv ikke var ferdig restituert. Jeg følte jeg ikke hadde noe valg. For å klare få livet mitt opp.

Vet ikke om jeg kan kalle det solskinnshistorie. For det har jammen vært en helvetes kamp for livet opp og frem. For det er ikke slik at alt er over fordi om man har kommet seg ut.

Men jeg er glad for livet, jeg synger ordene i Gabriellas Sang, en dame som og kom seg ut av vold.

Til dere der ute som ennå ikke har kommet dere ut. Kom dere ut, hvis du klarer betro deg til noen nær deg om hva du lever i så gjør det. Det finnes og krisesenter landet rundt som tar imot mennesker som lever slik. Der kan du kun få samtaler eller et rom og sove på til du klarer komme deg videre. For meg ble dette redningen.

Jeg ber dere ta tilbake deres liv, det er ikke din feil alt. Det er ikke Ok og leve i slikt. Det er som å leve i en krigssone.

Og til dere der ute som ikke lever slik. Se deres medmennesker. Rekk ut en hånd hvis du kan.

OFTE FØLT MEG I VEIEN

Jeg har jo skrevet om det før. At jeg aldri har følt meg som andre. Det har ikke alltid ligget så klart for meg hvorfor jeg er annerledes. Annerledes og i veien for andre.

Ja, hvorfor var du i veien Line? Jeg har lært meg selv og kjenne gjennom disse 2 årene etter jeg kom meg videre i livet. Jeg var et svært sensetivt barn, jeg fanget opp alt, alle sinnstemninger og tanker. Det var mye anspente følelser. Jeg hadde det mye vanskelig. Det beste var å ikke være i veien. Jeg var er rolig barn. Det var i tenårene utbryteren kom frem. Jeg sluttet og høre på min far. Jeg syns han maste og gnålte. Min mor var mer konsekvent, kunne si en ting en gang. Jeg hadde mer respekt for henne.

Så den følelsen, redselen for å være i veien for mennesker har fulgt meg. Jeg har jo og hatt en del opplevelser hvor jeg åpenbart var i veien. Jeg er såpass sensitiv at lite trengs fortelles til meg. Jeg kjenner det straks.

Det er ingen god følelse. Mitt liv før i vold gjorde jo heller ikke det bedre. Det å bli banket og slått, høre setninger om at man ikke betyr noe, at det alltid er din feil.

Jeg er glad i mennesker, jeg jobber med mennesker. Men etter å ha tråkket feil litt for mange ganger stengte jeg døren for vennskap. Jeg var sliten og lei av løgner og skitt.

Jeg lever i min egen boble for tiden. Ensomt, ja, men bedre enn og stadig la seg lure av tilsynelatende gode mennesker. Altså, det finnes noe godt i alle. Det er ofte det jeg ser først.

Det var menigen jeg skulle gjennom de siste opplevelsene. For ellers kan jeg ta en løgner på to sekunder. Jeg ser de mørke sjelene med engang. Løgnene ligger ofte nermest utenpå de.

Mange ganger har jeg lurt på hva jeg gjør på denne jorden. En jord med en drøss av villfarne sjeler.
Jeg føler alltid jeg har sett ting på andre måter enn andre. Derfor har jeg holdt ting for meg selv. Det blir ikke forstått.

Det har fra jeg var liten føltes som jeg er dumpet ned på jorden uten å passe inn. Så prøvde jeg å passe inn. Gjorde alle til lags i mange år. Så kom jeg meg ut av det og videre i livet. Da aktet jeg ikke lenger tilpasse meg andre som før. Hjelpes for noen stormer som kom.
Jeg har virkelig fått kjenne på mer enn noen gang at jeg ikke passer inn.

Det føltes en stund som jeg hadde hånd avtrykk på ryggen fordi mange ønsket meg ut herfra og vekk.

Det er faktisk ingen god følelse og ikke være ønsket. Føle at man er i veien nesten uansett hvor man kommer.
Jeg føler jeg har opplevd samfunnet fra mange kanter. Jeg har opplevd mye egoisme.

Jeg vet jeg trigger mange, mange er redd for hva jeg ser. Slapp av! Jeg er ikke ute etter deg. Men kødder du med meg så har du gjort det. På min vei har jeg vært gjennom for mye til å gidde bli herset med. Jeg vet og samle bevis, ta vare på noe som kom komme tilnytte om du våger gå for langt med meg. Jeg lærte mye på min vei som varsler.

Få står vel så alene som meg. Jeg trenger ikke en hel falsk flokk og henge meg på mer. Det gidder jeg ikke. Jeg står heller alene.

Veien min er ensom, men heller ensom enn å tilpasse meg for å glede andre.
Jeg kunne hatt mange rundt meg, men har valgt å gå alene en stund. Jeg er bare for sliten av uærlighet.

UNDER FIRE ØYNE MED GUD

Denne dagen under fire øyne med Gud. Han kom ned til meg,gående ned himmelens trapp, hvit og blendende. Jeg hadde vært rasende, forbanna, og jeg trampet meg gjennom blomsterenga som lå død eller rettere sagt i dvale nå som vinteren var her.

Hva jeg var forbanna av? Noen ganger er jeg så lei evnene mine, alt mas rundt meg. Da mener jeg alle fra andre siden som styrer rundt meg. Hundre beskjeder og info. Mens det samtidig stormer rundt meg i livet jeg lever. Mennesker som jobber hardt for å rive meg ned. Nei det er ikke synd på meg. Jeg har vært gjennom vinternetter før. Jeg klarer meg alltid.

Hva skal jeg si, det er til tider mye mas. Andre siden forbreder meg på alt mulig rart. Og ting gjentas i det vide og det brede. Ja, jeg forstår de hjelper meg. Siden livet mitt har vært en eneste tøff reise ønsker de alltid forbrede meg. Denne dagen sa jeg vel at jeg ikke ville jobbe med evnene mine mer eller gjøre det jeg gjorde noe mer. Ba alle mine hjelpere på andre siden ryke og reise. Dra dit pokker i vold hele gjengen. Ja, for mange virker alt absurd, er hun helt tullete, hva tror hun at hun ser.

Jeg ser det jeg ser, slik er det. Tro meg, jeg har ønsket evnene vekk utallige ganger. Denne dagen ønsket jeg endre livet mitt drastiskt. Alt blir for vanskelig og slitsomt. Da kom Gud ned, for meg er Gud en energi. Universets energi. Som vi Alle er en del av. Ikke noe mer vanskelig enn det.

Han kom nå ned, det ble sterkt for meg. Jeg roet meg, bena sluttet og trampe så det frosne gresset spratt. Line hør nå her, alt du ser skal skje, vil skje, men kanskje ikke slik du tror. Du må være tålmodig.

Tålmodig er akkurat det jeg har vært dette livet nemlig. Verste ordet de kan bruke. Jeg kjenner oppgittheten vri seg. Jeg føler jeg har kastet bort så store deler av livet mitt siden jeg ikke kom meg ut av et liv i vold før etter over 30 år. Jeg har mye ugjort, og har måttet jobbe hardt får å stable livet på bena.

Jeg ropte nermest til Gud! Aner du hvor sliten jeg er! Jeg vet Line svarte han like rolig. Jeg oppførte meg jo som en tre åring der jeg sto og var vrang.
Jeg pustet langsomt, Gud pekte til siden, viste meg hva som ventet meg. Det kommer Line. Det ligger der, du klarer dette.

Til stadighet får jeg høre at stormene skal stilne, men de stilner kun en stakket stund.

Jeg er selv opphavet til de. Jeg kom meg ut av noe vanskelig,jeg har stilt meg selv i den posisjonen. Jeg har stått helt alene på min reise, mot stormene har jeg ikke hatt noen å lene kinnet til, la tårene få renne. Jeg har kjempet for å holde meg stødig.

Men stormene ble bare flere og flere ettersom reisen gikk videre. Jeg er svertet med løgner. Om hvem jeg er. Ja jeg har vært så sliten og nær veggen. Mange ganger, hardt arbeide mens stormene har revet i flere kanter. Samtidig har jeg jobbet med å få mennesker videre i livet.

Jeg vet alt om å ha det vanskelig. Jeg vet hvordan man skal snu livet. Jeg har snudd mange andres liv midt oppi alt.

Jeg har mange kvelder foldet hendene og bedt til Gud. Kjære Gud hjelp meg, la meg få hvile litt.

Kjære Gud ba jeg virkelig om dette livet? Ja, jeg elsker hjelpe mennesker opp og frem. Men nå er jeg sliten av all motgang.

Line du er en kriger, du gir deg aldri. Du klarer dette.

Mange ganger har jeg vært usikker, når jdg har synket til bunns når alt har revet og dratt. Men jeg reiser meg gang på gang.

Men livet må vel skulle bestå av noe mer. Jeg kan ikke leve i denne krigssonen. Visst har livet lagd en soldat av meg, en kjærlig soldat.
Når er all krig og stormer over? Jeg må ha slitt ut Alle skjold.
Når skal livet ta vare på meg? Eller kom jeg til denne jorden for å vise andre kjærlighet og skal ikke få oppleve den selv?

Jeg ønsker fred, jeg ønsker ro, jeg ønsker sannheten på bordet.
Dessverre trigger sannheten i meg mange.

Livet er jo bedre enn jeg har hatt det. Det må påpekes. For en glede å komme seg ut av det gamle livet. En stor frihet. Men dere vet, en løs bombe flyktet. Fortiden kan ikke styre meg mer. De vet ikke hvor de har meg. Og jeg er opptatt av sannheten.

SORT HVITT LIV

Et sort hvitt liv. Det er fantastisk og har vært et helvete samtidig. Kontrastene er store. Jeg er flink og fokuserer fremover på målene og drømmene. Ellers hadde jeg ikke klart dette. Men jeg har hatt nedturer så det synger etter. Når traumene raste i høst så tenkte jeg at nå greier jeg ikke mer.

Like før og hele året før hadde motgangen vært stor. Så mye trøkk for å få revet meg ned. Jeg har fått ordene ut av hodet nå. Men jeg husker de.

Når fortiden lurer i kulissene å lurer på hvordan skal vi få stoppet denne jenta.
Setningene klinger i ørene enda, i mørke toner som jeg bare ønsker rive ut av ørene. Jeg vet de ikke er sanne. Line du trenger virkelig psykolog fordi du er syk. Du forstår Line legene ser det ikke alltid, og mange fra din fortid mener det samme. ( jeg skriver at de er fra min fortid fordi jeg vil ikke navnegi noen).

Jo da, jeg søkte om psykolog pga traumene mine like etter krisesenteret. Fikk avslag to ganger fordi jeg ikke trengte det nok.
Og hadde de hatt innsyn i hva jeg har levd i 30 år hadde det ikke vært rart om jeg lå på spykriatrisk. For jeg var totalt nedkjørt og utslitt da jeg kom meg til krisesenteret.

Men det fortiden ønsket var og fortelle meg hvor syk jeg er i hodet. Så ingen skulle tro på min fortid. Jeg er ikke dum, i det jeg har levd i fikk jeg fortalt hver gang jeg prøvde mene noe annet eller gå imot at jeg måtte være syk. Det var det mildeste jeg opplevde, for ofte kunne det ende i og bli slått.

Jeg har og fått høre: Line husk hvor alene du er, alle støtter fortiden din. Du er helt alene du. Ja det er sant at jeg står alene. Men vet dere?? Jeg ble rasende og stilte meg i kamp posisjon. Jeg rettet ryggen ytterligere. Jeg er klar sa jeg, anmeld meg, jeg står alene, men det står jeg i. Jeg gir meg fader ikke!!!
Jeg gir meg ikke!!! Ikke nå, ikke i morgen!! Forstå det! Jeg stopper ikke! Hva har jeg og tape?? Jeg står jo alene, jeg er ikke redd. Men da ble det stille en stakket stund. Fordi om en person står alene er det ikke ensbetydende med at jeg ikke har ressurser. Jeg har for søren levd i en krigssone i 30 år. Jeg er en opplært soldat for pokker! Jeg kjempet som i en krig det livet, for å holde meg oppe, for å skjule hva som skjedde. Sminket sirlig mine blåmerker. Smilte og sto på døgnet rundt. Noe annet var igrunnen ikke særlig tilatt.
Fortiden satte meg i en krigssone, jeg lærte meg overleve. jeg kom meg ut. Så trodde fortiden at den skulle få knekt meg.

De to årene ut i mitt nye liv har bestått av kontraster. Glede, krampegråt i fosterstilling, jeg har holdt på å gitt opp alt pga all motgangen mange ganger. Jeg har ikke forstått hvorfor noen skal være så iherdige på å rive meg ned.

Når det har revet som verst og jeg har bare tenkt at jeg ikke klarer mer, tårer og gråt som jeg ikke har klart stoppe. En smerte som må ut. Hunden min har lagt seg helt oppå meg om jeg lå på siden i fosterstilling. Hva skulle jeg gjort uten de dyrene. De har vært der for meg når det sort og når det er hvitt.

Jeg har kjempet mitt livs kamp etter alt jeg har vært gjennom. Jeg måtte løse gåten med traumer på egenhånd. Det raste så grusomt i meg i høst når siste skylling av grusomme hendelser skulle ut. Jeg tenkte at jeg orker ikke huske mer, gjennomgå mer. Dette er for vondt.

Angstanfallenes gåter var nok en ting jeg har løst. Det blir så mye oppsamlet skitt ut av et slikt liv.
Jeg har noen ganger lurt på om jeg kan bli helt hel igjen. Har jeg klart å samle Alle bitene av meg selv. Jeg var i fillebiter.

Jeg vet at jeg går en uvanlig vei. Det å leve i vold er noe man holder munn om. Man står hvertfall ikke frem. Jeg satte meg selv i en utsatt posisjon. Jeg forventet ikke noe annet enn stormer. Tro du meg. Jeg vet at mange liker ikke sannheten, og hvertfall ikke de som skjuler noe.

Jeg har møtt andre som har levd i vold, jeg jobber med mennesker som enten lever i vold eller har kommet seg ut. De er redde i det hele tatt for å åpne kjeften til noen som helst om hva de har levd i. Det var jeg og, men aktet ikke fortsette etter jeg var ute av krisesenteret. Sannheten skal frem. Så får det bare koste det som det koster.

Jeg gjør det heller ikke bare for meg selv. Men og for andre som har hatt samme vei. Samfunnet er fullt av skjult vold. Det finnes alltid sprekker hvis vi ønsker se de. Men man må åpne øynene, se seg rundt. Våge bry seg.

Det har kostet meg å stå frem. Alle stormer, trusler, all motgang.
At så mange skulle vende meg ryggen så jeg ikke for meg før jeg kom meg ut av dette voldelige livet.
Men slik er det, mennesker som ønsker skjule noe jobber hardt for å få mange på laget. Men jeg har lært såpass på reisen min at de som spiller på lag med løgnen ofte har noe å skjule selv. De holder seg med hverandre.

Livet mitt er fargerikt, selv om det ofte kan føles som sort/hvitt.

Vil heller dø enn og være ensom

Ja han sa så, i et TV program. Han ønsket heller dø enn å være ensom.
Hva han la i å være ensom vet jeg ikke. Det forklarte han ikke. Men dette forteller hvor redde vi er for ensomheten. Men mange er jo ensomme, flere og flere føler på en ensomhet.

Er ikke det rart med så mye mennesker overalt. At så mange skal føle ensomhet?
Mange føler ensomhet selv med mange rundt seg. Ofte er jo der fordi du har feil mennesker rundt deg. Men kan og være fordi man savner en partner. Eller at man ikke blir hverken sett eller hørt av de rundt seg.

Jeg føler jeg har lært veldig mye av ensomheten. Jeg har ikke problemer med å være mye alene. Jeg er veldig alene. På et vis selvalgt, hvertfall når det gjelder vennskap. Der har jeg gått på en del smeller.

Men selvsagt skulle jeg ønske jeg hadde en familie som så meg slik jeg er. At jeg hadde noen som sto der og ringet seg rundt meg når det stormet som verst. Som heiet meg frem.

Jeg kom meg ut av 30 år i vold. Ble stående mutters alene. Jeg har følt mye på en stummende stillhet ved å være så alene. Erfaringen min fra livet i vold er at du skal fader meg rope høyt hvis noen skal bry seg.

Så det denne fyren på TV sa fikk meg til å reflektere. Ville dø istede for å være ensom liksom. Antagelig noe satt på spissen.

Det er nok mange grunner til ensomhet. Men jeg tenker samfunnet har endret seg. Mye selvopptatthet, mange har mistet helt hva verdiene i livet er. De tror at og eie den dyreste bilen, den dyreste veska er verdiene i livet. Når fasaden er flott så speiler man noe ut.

Men for meg er det en tomhet. Ja visst liker jeg pynte meg, liker ha det pent rundt meg. Men når hele livet dreier seg om de dyreste tingene og at du lærer barna det samme er du helt på vidda altså. Ikke at du ikke skal unne deg noen dyre ting. Men livet skal ikke bestå av det.

Og hva i huleste lærer du barna? At det er flott og kjøpe seg sko til flere tusen flere ganger i året. Tenk deg om!

Vi må komme sammen, bruke tid på hverandre. De tingene betyr ikke noe i forhold til et menneskeliv. Hvorfor kan du ikke forstå det?

Vet du at mange barn og unge føler seg lite sett og hørt? På hjemmebane ja!
De trenger at du som forelder lytter. De trenger din støtte, for å føle trygget.

Det er faktisk viktig. Mye viktigere enn den topp stillingen din. Penger er ikke alt, men det mennesket du satte til verden er utrolig viktig. Ikke glem å ta deg tid. Ikke sitt og angre på dine eldre dager at du ikke tok deg tid. Se det nå!

Jeg føler barn blir hivd i barnehagen og er der hele dagen. De ser foreldrene et par timer før de må sove. Og da er det stress med lekser og alt som må være klart til neste dag. Hjelpes for et liv. For en start på et barns liv. Slik har samfunnet blitt. Det har blitt slik av en grunn.

Ja vi må jobbe for å få hjulene til å gå rundt. Men vi har endret kravene. De blir større og større.

Mange unge sliter med stress og psykiske problemer i dag. Ikke så rart tenker jeg. Når alt er lagt opp slik. Press på alle kanter. Man må prestere og prestere.

De er redde for å falle utenom. For gjør man det dårlig så er det litt sett ned på. Ikke som de andre.

Redsel for å falle utenom flokken. Redsel for ensomhet.

Jeg må si jeg drømmer om et mindre dømmende samfunn. Mer toleranse for å få være den man er, senke kravene. Ikke alle passer inn i de tillagte systemene. Vi må og senke kravene til det materialistiske. Ta vare på hverandre istede. Se hverandre, lytte til hverandre. Jeg er sikker på at de psykiske lidelsene ville synket kraftig.

Vi må tilbake i tid, da vi alle dyrket lutt grønnsaker, tok oss tid. Du vet at ved å rote i jorden. Se at ting vokser og gror det blir man glad inni seg av.

Samfunnet er på feil veier slik det er nå. Et sted må vi stoppe dette. Før ensomheten tar over.

LIVETS BØLGEDALER

Når bølgedalene kommer så føles ting mørkt. Man har lenge kjempet for å stable livet på bena. Jeg har virkelig strevd for å skape meg et nytt liv. Mens stormene har gjort så godt de kan å rive meg ned.

Jeg har aldri rukket få kroppen på rett vei. Misforstå meg rett, jeg har det bedre enn noen gang på mange måter. Men jeg har kjørt meg selv hardt. For det har ikke vært noe valg slik jeg har følt og sett det.

Iblandt har kroppen min ropt etter hvile. Men jeg har ikke tid. Jeg må rette opp livet mitt. Kjøre på og få stabilisert livet, skape trygget.

Det er slettes ikke enkelt, det har kostet meg mye tårer og fortvilelse. Selvsagt har jeg bygd opp noe jeg brenner for. Som jeg ønsker drive med. Jeg har og kjørt hardt ut for å komme meg ovenpå økonomisk.

Livet har kapitler, jeg har noen ganger lurt på hvor lenge dette kapittelet med hardkjør skal vare. Når kroppen min skal få hvile ut etter 30 år levd i vold, frykt og redsel.

Trusler på sidelinja for at jeg skal klappe igjen kjeften. Kommentarer på bloggen for å skremme meg. Jeg slettet de, noen er redde for å bli avslørt. Jeg Kan avsløre mer, de har ikke kontroll på meg mer. Jeg har vist selv om jeg står alene så har jeg ikke rikket meg. Jeg har ikke klappet igjen kjeften. Aldri gjør jeg det!

Det ligger mye jeg ikke har sagt høyt. Jeg har planer om bok. Jeg har tenkt mye på hvor ærlig jeg skal skrive den. Jeg kan ikke lyve om livet mitt. Min historie, mine opplevelser gjennom livet.

Ja jeg vet noen skjelver i buksene. Karma its a bitch!
Jeg er ikke til å stoppe, da hadde jeg stoppet opp for lengst.

Jeg er ikke redd, jeg har opplevd for mye dette livet til å være det. Jeg har i mitt nye liv lært meg trosse redsler.

Noen kødda med feil person dette livet. Jeg har aldri vært den personen jeg utga meg for før. Det var et resultat av et voldelig liv. Et liv jeg gjorde som alle sa. Ellers visste jeg hva som ventet meg.

Jeg er et ansikt ut for vold. Jeg ønsker fronte det, det er så mange som lever slik. Skal vi få ned tallene må det ut.
Jeg opplever at ofrene er livredde i mange år, lever nermest skjult, flytter langt unna.
Ofrene er ofte svertet, står alene, ikke alltid, men ofte. De får mennesker rundt til og tro at offeret er sykt i hodet.

Hvorfor skal voldsutøvere vinne? Jeg gir meg fader ikke!!!

Jeg har en vei innen dette, for landets ofre for vold.
Jeg selv kunne anmeldt, gått rettens vei, men ville jeg kommet noen vei? Uten bevis på 30 år i et helvete?
Så tenkte jeg, skal jeg bruke 2-3 år til av livet mitt på dette?

Jeg vet selv hva jeg står for, jeg vet selv sannheten. Jeg valgte kjempe for mennesker som lever i vold. Fronte dette viktige temaet. Ikke alle hadde turt det, pga konsekvensene fra familien til voldsutøver. De er redde, holder seg lavt.

Jeg valgte det motsatte. Og mange har nok meninger og tanker rundt det.

Jeg har ingen fra livet mitt før med meg i mitt nye liv. Alle ble borte. Rart hvordan mennesker oppfører seg i slike tilfeller. Helt merkelig. Ja visse vet jeg jo hvorfor ble borte. Det forteller jo mer om de enn om meg.

Var det min oppgave å ringe rundt til alle å overbevis de om at jeg har vært på krisesenteret og levd et liv i et helvete i 30 år? Noen har nok forstått noe også, men valgte ikke gjøre noe. Slik er mennesker.

Jeg har ikke giddet overbevise noen av de. Jeg følte det ikke angikk min oppgave. Jeg har gått videre.

Jeg beviste for meg selv at jeg står fint på egne ben. Selv uten familie, for meg var det falsk trygghet. De er ikke der når du trenger det likvel. Hvem var der??

Jeg så ingen, på min reise ut av krisesenteret, bare meg og hunden. Klær baki bilen. Jeg kjøpte vaskebøtte og kost på Europris. Jeg hadde ikke noe, hadde planer om å sove i bilen 10 januar. Jeg skulle velge selv nå, føltes ikke noe riktig så sov jeg i bilen og ventet på riktig sted og bo.

Jeg var livredd, men glad og. Ingen som kunne holde hånden min. Ingen som sto støttende ved siden av og sa: fy søren Line så tøff du er som har klart dette.

Dere aner ikke hvor nær jeg var og ende livet mitt. Fordi jeg var livredd og kom meg ikke ut av det helvetes huset. Redd for konsekvensene. Når når man er banket og slått fordervet i åresvis, truet med at man finner der hvor du enn er. Da våger man ikke tro på at veien er fri.

Forstår dere? Ingen kan vite før de er der selv. Men dette er realiteten. Det er så mye av mitt liv jeg ønsker fortelle dere. Jeg levde i reneste fengselet, men utad virket alt flott. Jeg var ikke meg selv. Når jeg ser tilbake levde jeg en zombie tilværelse, hjernevasket til å tro at alt var min feil uansett hva det var.

Hadde jeg ikke kommet meg ut da jeg gjorde hadde jeg ikke vært på denne jorden.

Jeg er lei av rykter og skitt, jeg er lei av løgner. Lei av fasader, jeg ønsker sannheten på bordet!!!

Samfunnet har blitt et dynge for løgner og sladder. De sluker det rått!

Jeg skal love dere, boka mi skal avsløre en hel del. Jeg har fra før skrevet på den. Men skal skrive om den. Jeg skal levere manuskriptet til et bokforlag.

Livet mitt har ikke vært enkelt, jeg ser det slik at jeg har seiret. Rettsak eller ikke.
Sannheten vinner alltid uansett.

Bølgedaler er til for å klare klatre opp.lyset finnes i enden. Rettferdigheten vil seire.