KJÆRLIGHET

Kjærlighet, ekte kjærlighet er når du kjenner en hel elv renne gjennom deg av gode følelser. Du mister fotfestet, du svever. En eksplosjon av følelser som åpner hver eneste tette kanal.
Svevende, følelsen av å ha fått vinger og fly med.

Det kribler i hver eneste celle i deg, yrende og glad. Livet får en ny mening, det velter om. Det røsker det vonde fra fortiden vekk.

Kjærlighet, ekte kjærlighet er en følelse som aldri blir borte. Den brenner ikke ut, den svinner ikke. Den kan ikke sammenlignes med å bli betatt som er en veldig kort følelse. Eller passion som og er kortvarig. Som kanskje varer bare 2 første møter.

Ekte kjærlighet mellom to er helt annerledes. Man forstår hverandre ofte på en helt annen måte når man møter noen man hører til sjelelig. Du vil ikke kunne ta feil. Det er så stor forskjell på disse følelsene. Ekte kjærlighet rister i hele din tilværelse. Endrer hele livet ditt til noe helt fantastisk.

Men noen ganger blir kjærligheten satt på store prøver. Ofte blir de dratt fra hverandre på forskjellige måter. Universet ønsker de skal kjenne hva de mistet, hva de virkelig føler uten og være nær på noen måter. Men likevel føler man seg nær.

Savnet kan ofte bli enormt stort, en stor sorg i hjerte og sjel. Livet kan føles mørkt, lite verdt og leve. Livet er ingenting uten den andre halvparten man hører til. Følelsene er så sterke at selv om det er milevis mellom dem så kan de føle hverandres energi nært.

I noen tilfeller drar universet dem sammen igjen når testen og prøvelsene er over.
Kjærligheten er sterkere enn noen gang hvis det er mulig. De vil bare ta vare på hverandre. Ingen kan noen gang komme mellom de. Den styrken de nå har på ferden videre er unik. Derfor måtte de rives fra hverandre. For å kunne ta vare på det de har, denne sterke kjærligheten. Ikke ta den for gitt. Men og for sammen stå imot motgang som vil ødelegge for de.

Jorden vil alltid ha et mørke og et lys. Det mørke vil alltid prøve ødelegge for kjærligheten. Lyset er alltid sterkere og vil vinne. Kjærlighet skyver alt det mørke ut til de mørke krokene de hører til i.

Ta vare på kjærligheten når du møter den. Ikke skyv den vekk. Vern om den.

HJERNEVASKING

Jeg jobber med mennesker som har levd i vold. Det som gjentar seg er at de overgriperne kommer med trusler. De groomer sine ofre, de hjernevasker. De har mest sannsynlig selv blitt behandlet på samme måte i oppveksten sin.

Grov hjertvask som at det er satt opp overvåkningssystem i huset, alt du gjør blir sett. Du kommer ingen vei.

Alle vet at alt er din feil. Du blir ettersøkt om du kommer deg ut, om du rømmer herfra.

De kommer og henter deg i morgen fra psykriatrisk avd, jeg har snakket med de om deg. De sa du er svært syk og blir hentet. Når dagen kommer så sier han: jeg averget det, jeg sa jeg skulle passe på deg.

Gjentagende setninger som at du er avhengig av meg. Du kommer deg ingen vei. Ingen liker deg, ingen bryr seg om deg. Familien din liker de ikke.

Du er stygg, du er forferdelig, du er ekkel, alt på deg er styggt. Ingen er så stygg som deg. Du kan ingenting.

Gå og smink deg, du ser ikke ut. Du har et så styggt ansikte. Alle sier det.

Ingen skjønner at jeg er sammen med deg. At jeg gidder så drittkjerring du er. Du er ikke verdt en dritt.

Det er du som er skyld i alt, du som gjør meg gal. Du som gjør at jeg må slå deg. Låse deg inne, jeg må få deg til å forstå at du er fæl, få deg til og forstå at alt du gjør er feil. Jeg orker ikke mer jeg.

Du lager så jævlig mat, du klarer ikke gjøre noe skikkelig. Jeg må ta meg av alt jeg. Jeg holder livet ditt sammen jeg. Du er forferdelig syk. Veldig syk i hodet er du.

Ingen vil at du skal på den festen. Ingen syns du er morsom. Ingen liker deg, best at du er hjemme.

Du fortjener ikke leve du, du ødelegger livet mitt. Du og det stygge trynet ditt.

Hvis du forteller noe styggt om meg til noen så dreper jeg deg. Jeg har bare hjulpet deg hele tiden. Det er jeg som har lært deg til å bli såpass som du er. Du kunne ingenting før jeg begynte og lære deg.

Du kan ingenting, alle snakker dritt om deg. Ingen bryr seg om deg. Du har bare meg.

Hjernevasking er helt vanlig når man lever i vold. En kontroll på sine ofre. Og du kan si hva du vil hvis du selv ikke har opplevd det. At hvorfor trodde du på dette? Du lever i en svært presset situasjon. Du hører setningene i reprise ofte. Du begynner tro det.

Når du har levd i dette lenge nok så forstår man ikke alvoret i situasjonen. Derfor kan det være vanskelig å se utenfra. Familien kan se normal ut. Kanskje reagerer du på noe? Feks at mor går lite ut? Har lite venner? Distanserer seg?

Utad syns det ikke. Overgriper er ofte karismatisk, manipulerende og viser seg kun fra de beste sider. Ofte fremstiller overgripere sine ofre som vanskelige. For å late som de selv ikke har det lett i forholdet. De snur på alt.

Derfor er det ofret som får skylden. Men situasjonen og sannheten er at det er omvendt. Men de beskytter seg selv til det ytterste.

Det samme skjer innenfor veggene. Ofrene har all skyld for voldtekt, det og bli slått i filler. Det er ofret som gjorde overgripere gal. Hele tiden gjentas dette. Og man tror det tilslutt.

Ofre får og beskjed om å kutte ut venner. Særlig venner som overgriper ser kommer for nært. Eller føler seg truet av. Men skylden for at de ikke har venner får ofret likevel.

Mennesker som lever svært traumatiske liv i vold vil ikke se hva de lever i og har levd i før de kommer i trygghet. Da vil minner strømme på etterhvert.

Så hvis du tror det er enkelt å komme ut så er det ikke enkelt. Det er laget et fengsel med usynlig gitter. Opparbeidet redsel etter trusler på trusler gjennom år etter år.

Jeg forstår at det ikke er enkelt og se dette. Men det finnes mange signaler.

Jeg skriver dette så dere skal forstå hvordan de opererer. De manipulerer alle for at de skal tro at det er ofret som har skylden. De snur situasjonen og later som om det er synd på de. Kona bruker alle pengene, kona har strenge regler. Behandler han ikke bra.

Mens det hele er omvendt. Og jeg ser det samme om og om igjen blandt voldsofre. Ofrene blir fremstilt som noe annet ut.

Psykopater og narsesisster snur på alt, husk det. De surver ofte om at det er synd på de. Alle andre gjør de urett. Det er bare tull, det er de selv som behandler andre dårlig.

Jeg hørte om en narsesisst som sa at moren var død av kreft. Kun for å få sympati av nye mennesker personen hadde møtt. De skaper historier helt ut av det blå. Moren levde i beste velgående.
Virker ikke som de tenker på at sannheten kan komme frem en dag.

Ofre etter overgripere som utøver vold har det vanskelig. Etter de har kommet seg ut.
De er fri, men likevel ikke fri.

Overgripere er ofte besatt av å følge med på sine ofre. De må ha kontroll. De har mistet kontrollen og det rister da i mange bjeller hos overgriper.

Kjære medmennesker, jeg ønsker bevisstgjøre dere med dette innlegget. Om hvordan de vrir på alt til sin fordel. De lever ikke i sannheten, men i løgnen.

LEV NÅ!

Livet er kort, mulig kortere enn vi oppfatter. Det raser avgårde i rask fart som et hurtig-tog. Mulighetene kommer og det gjelder og ta de når de kommer. Elsk lev og nyt.. ja det er noe som heter det. Men gjør de fleste det?

Eller glemmer vi hva kjærlighet er? Det og elske, det og ta sjansen mens man har den. Kanskje er du en av de som lot den gå?
Kanskje er du en av de som levde i vold og ikke kom deg ut før mange år etter. Du har brukt livet på noe som du kunne brukt til noe fint istede. Men det er vanskelig å komme seg ut.

Mange bruker livet på og la andre bestemme. La andre ta dine valg, la andre styre hele ditt liv. Du ofrer ditt liv til andre. Det er sannheten.

Selv bærer jeg en stor sorg over at så stor del av livet mitt er svunnet bort. En sorg jeg jobber med, jeg må kaste den. Jeg har fokusert så mye fremover at jeg ikke rakk kjenne på det. Men på et punkt kommer alt og vil til overflaten.

Det grå livet med kalde murvegger, Et liv som jeg ikke kan forstå at jeg har levd. Men som jeg husker som et mareritt. Det ligger der tåkete. Som om det var et forrige liv. Jeg kaller mitt nåværende liv mitt nye liv.

Et liv som har vært en kamp fra starten av. Jeg aner ikke hvor jeg har fått styrken fra. Men endelig klarte ingen trykke hestehoven ned igjen. Hestehoven som har reist seg utallige ganger gjennom så mange år. Jeg kan ofte prise meg lykkelig for at jeg fortsatt er i live. Jeg setter meg ved sjøen og gråter mine tapre tårer.

De salte tårene, tårer med smerte, ensomhet, tristhet, sorg. En kamp for tilværelsen i et samfunn jeg ikke alltid forstår.

Fra jeg kom til denne verden har livet vært en kamp. Jeg har erfart at samfunnet ikke ser, ikke vil se, ikke vil høre.

Samfunnet har mange stille stemmer. De stemmene til mennesker som holder på og drukne I et vanskelig liv. Men ingen kommer og prøve hjelpe, prøver komme med en eneste livbøye for å unngå drukning.

Ja jeg har oppfattet samfunnet som svært egostiskt. Et samfunn med skylapper. Men forstår samtidig at ting ikke alltid er lett å gripe inn i.

Jeg er ikke bitter, jeg hater ingen. Jeg ønsker bare forstå hvorfor alt er som det er. Jeg vet at jeg skulle gjennom alt dette. For å forstå mennesker på et dypere plan. Fordi jeg skulle lære om samfunnet. Men den største oppgaven var at jeg skulle reise meg mens motgangen sto og ristet i meg, mens jeg sto alene. Alle som har ønsket rive meg i filler og biter. Men som ikke klarte det. Fordi jeg holdt fast i seilet, jwg slapp det aldri mens stormene rev. Jeg brukte så mye krefter at når stormene stilnet en stakket stund falt jeg sammen som en sliten klut.

Ja de fleste ser meg som en sterk kvinne, men jeg skulle filmet mine nedturer. Så dere så at jeg har ligget i fosterstilling og bedt Gud om hjelp til at livet skulle bli enklere.

Ja mitt nye liv kan ikke sammenlignes med før. Det er så stor kontrast at det går ikke. Men likevel har det vært så utrolig vanskelig. Men og lett. Jeg vet aldri om jeg får forklart det med ord. Man skal reise seg fra og være ingenting, hadde ingenting. Ingen utdannelse, ikke nok til å kjøpe meg noe hus, ikke jobb. Havnet på nav.

Et liv på grunnen var takken etter å ha kommet meg ut av et helvete. Der sto jeg, helt alene på livets vei. Med sorte sekker i bilen med klær og hunden min, på vei ut av krisesenteret.

Lungebetennelse, utkjørt, men likvel høy på livet og friheten jeg kjente. Det kan aldri forklares. Det må oppleves.

Jeg startet er firma for å begynne et nytt liv. Ingen trodde på meg. Stormen rev mer og mer. Samtidig måtte jeg bygge opp meg selv bit for bit. Jeg var som et nedrevet murbygg hvor man bygger og murer opp sten for sten.

Det er så mye jeg kan fortelle, men som står på vent. Det kommer en dag hvor all sannhet skal frem.

Sorgen jeg bærer er livet som ble borte. Alt jeg ikke fikk gjort, tiden får jeg ikke gjort noe med. Det som skjedde det skjedde. Men jeg må jobbe sorgen ut. Jeg er en person som engasjerer meg lett, jeg bryr meg om mennesker. Det er så mye jeg skulle ønsket utføre dette livet. Men ble stoppet. Det er vondt og tenke på det jeg har mistet.

Men husk det er alltid mulig og reise seg uansett hvor vanskelig et liv har vært.

Husk og leve mens du kan. Våg og fortelle andre at du lever i noe vanskelig. Våg og ta imot hjelp.

Og til deg der ute som ser andre lever vanskelig. Våg og strekke ut en hånd.

Ikke vent med og leve, livet handler om å ta sjansen når du får den. Ikke la den gå fra deg. Ikke sitt og angre resten av livet på at du ikke gjorde noe.

Vi mennesker er for feige på og ta sjanser. Vi er redd for å bli såret, at det skal gå galt. Men hva så? Det er en del av livet.

Lev nå!