DU ER MODIG LINE!

Jeg har mange ganger fått høre at jeg er modig. Hva er det og være modig? Vet ikke om jeg har forstått det. Er det å være seg selv? Være meg?
Være ærlig? Rettferdig?

Er det å gå imot strømmen? Ja hvis modig er å stå alene. Gå motsatt vei av alle andre. Ja det må vel et visst mot til det. Men det har kostet meg også.

Men i mitt nye liv ville jeg være meg. I det fangenskapet jeg levde i før som var en utgave av meg som jeg måtte være.

Jeg ser mange skriver livets harde skole i sine facebook sider. Jeg kan helt klart skrive at jeg har gått den harde skolen. Den skolen som ville jevne meg med jorda. Men som ikke klarte det.

Jeg var så lei løgner og fasader. At jeg ville kjempe for et bedre samfunn. Når du reiser ut av krisesenteret etter 8 uker, med bæreposer med klær og en hund i bilen. Alt er revet vekk, jeg sto ganske alene. Jeg husket ikke om det var seng i leiligheten jeg bestemte meg for å leie på vei ut av krisesenteret. (Slike ting var ikke viktig for meg, jeg kunne sove på gulvet). Noen timer etter jeg hadde kjørt ut derfra. Utenfor Rema 1000 hvor jeg delte mat i bilen med min hund.
Der bestemte jeg meg for en leilighet. Planen var og bo i bilen hvis ingenting føltes riktig.

Og egentlig burde jeg bodd i bilen. For uansett hvor jeg havner føler noen jeg er i veien. Jeg trigger mennesker. Jeg har brukt langt til på å forstå dette. Jeg trodde før at jeg gjorde noe galt. At det var min feil, men i mitt nye liv ser jeg at jeg trigger mennesker som ikke er ærlige. Det vrir seg noe i de, noe jeg ikke helt forstår. Jeg trenger ikke ha snakket med de engang før de ønsker ødelegge for meg. Merkelig? Ja!

Det hadde ikke gjort meg noe å bo i bilen, jeg hadde oppholdt meg der mye fra før. Kjørt hvileløst rundt for å slippe være hjemme. Bilen var mitt andre hjem. Mitt flukt redskap. Men det var vel ikke det lureste og bo i bilen 10 januar med lungebetennelse.

Fra og være tråkket i søla reiste jeg meg raskt med riktige teknikker. Jeg var sliten ja, egentlig hadde jeg trengt et par år med hvile og en psykolog for å bearbeide alt jeg hadde vært gjennom. Men så enkelt gjør ikke systemet det for deg. Jeg følte samfunnet jobbet mot meg. Nav behandleren gjorde så godt hun kunne, men 4000,- mnd kan jeg ikke leve på. Med 7000,- i husleie.

Nav behandleren fikk meg inn i et kurs. For å få meg inni jobbtrening og i arbeid raskt. De dyttet meg inn i et hotell som kokk, de så jeg ville noe. Til tross for alt jeg hadde vært gjennom fikk jeg et voldsomt pågangsmot for å klare livet. Men jobbtrening og nav folk drar slike steder nytte av. Jeg trengte fast jobb og trygghet i livet.

Livet ristet meg så kraftig at jeg visste ikke hvordan jeg skulle få alt til å henge sammen. Men jeg så fremover. Var motivert og utslitt samtidig. Når man har levd et svært tøfft liv og skyvet alt det vanskelige foran seg så vil fortiden komme servert til deg i puljer. Som om ditt sinn sier: Line har du glemt dette? Du må bearbeide det, få det ut Line.

Det ble tunge dager som kokk, mange timer. Angstanfall så jeg holdt på å gå i gulvet. Heldigvis fikk jeg aldri de verste der. Jeg løp på toalettet når de kom, hvis jeg kunne. Jeg ville ha fast jobb, jeg måtte kjempe. Men flere og flere nav mennesker kom inn. Jeg fikk ikke noe god følelse. Jeg tenkte, de utnytter deg her Line. Du jobber livet av deg, parkerer og betaler over 140 kr daglig. Er det verdt det? Kroppen min hang ikke sammen.

Jeg bestemte meg en torsdag, jeg oppretter firmaet mitt. Jeg kjører igang, jeg hadde noe på konto, det får bli det jeg må leve av til jeg får det opp og gå. Men hva gjør jeg hvis det ikke går? Jeg hadde ingen, min mor og far er døde. Ingen familie jeg kunne stole på. Jeg sto alene. Ja dette kan ende i et telt tenkte jeg. Men det er ikke fokuset mitt. Fokuset er og få dette til. Det er noe jeg brenner for.

Firmaet reddet livet mitt. For lite visste jeg om at fortidens minner ville komme sterkere og sterkere, ikke akkurat servert på sølvfat, men sorte mørke fat med mye innhold. Jeg har hatt heftige angstanfall. Men ingen til å holde rundt meg. Jeg var glad for det, jeg ville skremt de til å ringe ambulanse. For selv trodde jeg at jeg hadde et infarkt og mer til hver gang. Jeg tror universet var med meg, siden det skjedde hver gang jeg var alene.

Men jeg har tenkt at det og var fordi jeg da var alene og mye kom opp, jeg jobbet med fortiden og meg selv.

Men ikke nok med alt jeg må gjennom for å gjenopprette et nytt liv. Så går ryktene, noen er iherdige med å spre all mulig skitt om meg. Som ikke er i nærheten av sannheten. Noen er virkelig ute etter å få meg til å ikke være troverdig. Jeg later som jeg hverken hører eller ser, men ryktene gir seg ikke. To kommuner er tilslutt matet med hvem jeg er. Jeg kan si jeg ikke bryr meg fordi jeg vet hvem jeg er. Men man gjør seg tanker om hvorfor mennesker er så onde. Ikke rart det er mye selvmord. Men jeg lot meg ikke knekke!

Siden jeg var min egen sjef Nå kunne jeg styre skuta selv. Dagene blir ikke like når man jobber seg videre fra et tungt liv. Noen dager er svært tunge, fordi fortiden skulle rives av, renses ut. Jeg lå mye i fosterstilling og gråt det ut. Når det rev som verst med minner slet jeg med om jeg orket leve mer. Noe som er ganske vanlig. Men når jeg slapp taket i de, jeg sa til meg selv, Line dette har vært, det skal ikke skje igjen. Så føltes det lettere etterpå.

Jeg har lært meg sette pris på de små ting i livet. Jeg ser samfunnet er på feil vei.

Jeg har trosset og trosset redsler for å få firmaet opp. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle holde foredrag. Eller holde kurs, at jeg skulle våge. Jeg var rimelig skjelven, men jeg klarte det. Det var ikke så skummelt, jeg lærte at dette lå i meg. Jeg elsker snakke til mennesker. Jeg elsker formidle og lære bort.

Før turte jeg ikke reise meg opp i en liten forsamling engang. Men i mitt forrige liv levde jeg under mange lag med asfalt. Hestehoven klatret seg opp, men ble tråkket ned så mange ganger at jeg har ikke tall. At jeg henger sammen er et under.

Mange hadde slettes ikke troen på meg og firmaet. Men de visste ikke hva jeg var lagd av. I dette samfunnet støtter man ikke hverandre. Man prøver stoppe hverandre.

Jeg har slitt med å forstå mye i dette samfunnet. Som fremmer frykt, som trykker ned. Som ikke klarer se andre reise seg.

For aldri har jeg følt meg mer i veien som i mitt nye liv. At jeg skulle reise meg. Jeg skulle åpne kjeften! Hva tror hun at hun er? Hun tar stor plass!

Bare mennesker som vil ha den største plassen som ikke unner andre og ta plass sier de ordene.

Jeg unner alle mennesker og ha det godt, jeg ønsker heie de frem i livet. Og det gjør jeg i mitt arbeide. Alle er vi verdt like mye.

Vet ikke om jeg kan kalle meg modig, men staheten og viljestyrken min har dratt meg frem.

Jeg kjemper videre for et varmere samfunn. Et samfunn som tar vare på hverandre, som unner hverandre og ha det godt.

Ta ditt ansvar!