MENNESKER SOM LEVER I SANNHET OPPLEVER MOTSTAND

Jeg levde på en løgn i årevis. Når jeg var i ferd med å snu livet mitt til å leve i sannhet og rettferdighet opplevde jeg stor motstand. Hvis du har hele livet gjort som andre har sagt. Rettet deg etter andre vil du møte en storm når du begynner stå i egen kraft. Du får kjenne motstanden. Men gi deg aldri! Du må stå i det.

Jeg var lei av å hele tiden blidgjøre andre for å unngå bråk. Unngå konflikter, ville alle skulle like meg. Fordi jeg følte at mange ikke likte meg. Etter mange år i vold og nedtrykking var min selvtillit liten. Men jeg tok tak i livet mitt på flere fronter. Jeg var ikke helt snau heller når jeg valgte prøve komme meg ut av vold i så mange år. Jeg sto i en varsler situasjon. Jobben mistet jeg, noe som er et vanlig resultat av å gå imot ledelsen.

Eneste måte å kvitte seg med hun som roter i løgnene. Jeg kjenner når ting er sannhet eller ikke. Jeg kjenner hva som skjer i kulissene. Jeg avslørte en løgn. Da tente jeg på et stort bål. Det å lyve til meg og tro jeg bare skal sitte der å tro det var dumt. Det var ikke verre enn å ringe øverste ledelse i Sverige å høre om det som ble sagt var tilfelle. Det var det jo ikke. Dermed avslørte jeg spillet om å få meg ut. Tatt med buksene nede rett og slett.

Jeg kan le av alt nå. Men det var en tøff ferd, stående alene. Men jeg måtte for å finne meg selv, ikke la mennesker tråkke på meg mer.

Jeg sto i stormen, ja jeg har falt, jeg reiste meg. I varsler situasjonen ble jeg innkalt i haste møte. Skremselsmøte, nå må vi få henne til å holde munn. Advokaten min kunne ikke møte, hadde ikke tid. Jeg måtte møte alene. 4 stk imot meg, jeg var reneste Jesus som ble korsfestet til veggen. Jeg kjente redselen de kastet mot meg. Spikret til veggen.

Jeg valgte ta lydopptak. Jeg la telefonen med skjelvende hender på bordet, lydopptaket gikk. De sa det var min skyld at kantina ble lagt ned, jeg hadde varslet ledelsen. Jeg dro aldri tilbake til den arbeidsplassen. Jeg orket ikke kjenne mer på kvalmen og uroen der. Men jeg hadde lydopptaket. Det lå avsløringer på det.

Jeg kjente hvor viktig sannheten er for meg. Å leve etter sannheten. Ikke flere masker nå.

Ferden ble tøff, men jeg hadde mulig gjort det igjen. Jeg er ikke lenger redd for å si ifra. Jeg gidder ikke la meg behandle dårlig. Jeg skal aldri mer på en slik arbeidsplass.

Lyse mennesker=lever i sannhet

Lyse mennesker opplever motstand i dagens samfunn. Dette er min sannhet. Trenger ikke være din. Det er stadig hindringer på min vei. Som vil stikke kjepper i mine hjul. Stadig står jeg i stormer, stadig går ting i mot meg. Mørke sjeler vil ha meg vekk. Og tro meg, det kjenner jeg raskt når jeg kommer et sted.

Jeg har kjempet meg over hindre dette året. Selv om livet mitt har blitt og er i farger har dette året vært en kamp fremover. Jeg er opptatt av å ikke la meg stoppe, jeg må se løsningene og ikke hindringene.

Livet hadde vært enklere hvis mennesker hjalp hverandre mer istede for å stoppe hverandre. Gjøre hverandre urett. Da hadde vi sluppet bruke mye tid på hindringene.

Men jeg forserer de siste hindringene forhåpentligvis nå. Det nye året byr på mer enkel vei. Selv om jeg er sliten av å kjempe så gir jeg meg aldri. Jeg er en kriger, å gi opp er ikke noe alternativ.

MENNESKER SOM LEVER I SANNHET OPPLEVER MOTSTAND

Jeg levde på en løgn i årevis. Når jeg var i ferd med å snu livet mitt til å leve i sannhet og rettferdighet opplevde jeg stor motstand. Hvis du har hele livet gjort som andre har sagt. Rettet deg etter andre vil du møte en storm når du begynner stå i egen kraft. Du får kjenne motstanden. Men gi deg aldri! Du må stå i det.

Jeg var lei av å hele tiden blidgjøre andre for å unngå bråk. Unngå konflikter, ville alle skulle like meg. Fordi jeg følte at mange ikke likte meg. Etter mange år i vold og nedtrykking var min selvtillit liten. Men jeg tok tak i livet mitt på flere fronter. Jeg var ikke helt snau heller når jeg valgte prøve komme meg ut av vold i så mange år. Jeg sto i en varsler situasjon. Jobben mistet jeg, noe som er et vanlig resultat av å gå imot ledelsen.

Eneste måte å kvitte seg med hun som roter i løgnene. Jeg kjenner når ting er sannhet eller ikke. Jeg kjenner hva som skjer i kulissene. Jeg avslørte en løgn. Da tente jeg på et stort bål. Det å lyve til meg og tro jeg bare skal sitte der å tro det var dumt. Det var ikke verre enn å ringe øverste ledelse i Sverige å høre om det som ble sagt var tilfelle. Det var det jo ikke. Dermed avslørte jeg spillet om å få meg ut. Tatt med buksene nede rett og slett.

Jeg kan le av alt nå. Men det var en tøff ferd, stående alene. Men jeg måtte for å finne meg selv, ikke la mennesker tråkke på meg mer.

Jeg sto i stormen, ja jeg har falt, jeg reiste meg. I varsler situasjonen ble jeg innkalt i haste møte. Skremselsmøte, nå må vi få henne til å holde munn. Advokaten min kunne ikke møte, hadde ikke tid. Jeg måtte møte alene. 4 stk imot meg, jeg var reneste Jesus som ble korsfestet til veggen. Jeg kjente redselen de kastet mot meg. Spikret til veggen.

Jeg valgte ta lydopptak. Jeg la telefonen med skjelvende hender på bordet, lydopptaket gikk. De sa det var min skyld at kantina ble lagt ned, jeg hadde varslet ledelsen. Jeg dro aldri tilbake til den arbeidsplassen. Jeg orket ikke kjenne mer på kvalmen og uroen der. Men jeg hadde lydopptaket. Det lå avsløringer på det.

Jeg kjente hvor viktig sannheten er for meg. Å leve etter sannheten. Ikke flere masker nå.

Ferden ble tøff, men jeg hadde mulig gjort det igjen. Jeg er ikke lenger redd for å si ifra. Jeg gidder ikke la meg behandle dårlig. Jeg skal aldri mer på en slik arbeidsplass.

Lyse mennesker=lever i sannhet

Lyse mennesker opplever motstand i dagens samfunn. Dette er min sannhet. Trenger ikke være din. Det er stadig hindringer på min vei. Som vil stikke kjepper i mine hjul. Stadig står jeg i stormer, stadig går ting i mot meg. Mørke sjeler vil ha meg vekk. Og tro meg, det kjenner jeg raskt når jeg kommer et sted.

Jeg har kjempet meg over hindre dette året. Selv om livet mitt har blitt og er i farger har dette året vært en kamp fremover. Jeg er opptatt av å ikke la meg stoppe, jeg må se løsningene og ikke hindringene.

Livet hadde vært enklere hvis mennesker hjalp hverandre mer istede for å stoppe hverandre. Gjøre hverandre urett. Da hadde vi sluppet bruke mye tid på hindringene.

Men jeg forserer de siste hindringene forhåpentligvis nå. Det nye året byr på mer enkel vei. Selv om jeg er sliten av å kjempe så gir jeg meg aldri. Jeg er en kriger, å gi opp er ikke noe alternativ.

JEG VAR EN AV DE PÅ FACEBOOK SOM FREMSTILTE MITT LIV SOM PERFEKT!

Ja jeg var en av de, vakre blanke flater som skinte om kapp med solen. Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver så ærlig om livet mitt? Jeg er lei av løgner og fasader. Jeg ønsker være ærlig om mitt liv. Og for å vise mennesker i samfunnet at bak fasadene ligger det tragiske liv. Liv som er et helvete mildt sagt.

Jeg ønsker vise andre at det går Ann å komme ut av noe som har vært svært vanskelig. Og samtidig snu livet raskt. Jeg tenker at jo flere som er ærlige om sitt liv vil samfunnet endre seg. Ja du kan få lov å holde på dine hemmeligheter. Ingen bestemmer om du skal måtte dele de eller ei.

Jeg tenker bevisstgjøre at det finnes så mye vondt vi ikke stopper opp og ser.

Jeg vet selv hvordan jeg jobbet hardt med å glatte over alt. Livet var en stor kamp og klare. På facebook la jeg ut om hvor flott vi hadde det. Jeg gjorde det nok ikke ofte. Nå forstår jeg ikke hvordan jeg klarte å late som. Men når man lever i et enormt press og du vet aldri hva en dag byr på så går man i et merkelig modus. Det heter fornektelse, jeg jobbet hardt med å legge all vold raskt vekk, fortrengte og latet som det ikke hadde funnet sted.

Jeg glamoriserte min tilværelse. Alt er så fint, vi har det så bra. Fantastisk! Det var akkurat motsatt. Nå skinner det gjennom for meg via Facebook hvem som har fasader og hvem som legger ut ting som det er. Jeg gjenkjenner opplegget. Til de som sliter.

Når man lever i tung vold så er man redd noen skal få vite, for hva skjer da? Jeg jobbet hardt med fasadene. De skinte som det vakreste blankeste sølv.

Ingen måtte få vite noe. Jeg var så utmattet av dette livet. Men jeg fløy rundt som rene lynet for å stå på og opprettholde alt.

Siste årene slet jeg med å få med meg bena fremover. Det var som om bena førte meg fremover, men jeg kjente de ikke. Som om jeg var lammet. Jeg vet ikke om dere forstår, man gjør nok ikke det før man har vært der.

Jeg gikk på hodet i veggen utallige ganger. Når du har tynt strikken i 30 år så er det snart ikke mer å hente. Jeg rakk aldri hente meg skikkelig inn.

Jeg ser min styrke nå. Hva jeg har vært gjennom. Et under at jeg fortsatt er her. At jeg kom helskinnet gjennom og ut av det. På krisesenteret vurderte de å sende meg på sykehuset. Fordi jeg fortalte at jeg var nære flere ganger å ta livet mitt, veldig nære. Han jeg kom i kontakt med så hvor sliten jeg var. Enda jeg hadde kjempet for å snu ting med prosjektet TA MIN HÅND. Jeg fatter ikke selv hvor de kreftene kom fra. Men de hjalp meg ut og til krisesenteret.

Jeg bare priser meg lykkelig over det miraklet. Jeg sto selv for det. Men det er likevel et mirakel.

Så kjære medmennesker se de rundt deg. Det finnes mye blanke fasader. Mye vold bak 4 vegger som mennesker lever bak. Jeg har klart meg fint. Takket være iherdig arbeid fremover. Det har vært en tøff ferd etter jeg kom meg ut. Men det har likevel vært et lykkelig liv, et liv i farger, et liv jeg kan få puste i, et fritt liv jeg ikke kunne huske hva var.

JEG VAR EN AV DE PÅ FACEBOOK SOM FREMSTILTE MITT LIV SOM PERFEKT!

Ja jeg var en av de, vakre blanke flater som skinte om kapp med solen. Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver så ærlig om livet mitt? Jeg er lei av løgner og fasader. Jeg ønsker være ærlig om mitt liv. Og for å vise mennesker i samfunnet at bak fasadene ligger det tragiske liv. Liv som er et helvete mildt sagt.

Jeg ønsker vise andre at det går Ann å komme ut av noe som har vært svært vanskelig. Og samtidig snu livet raskt. Jeg tenker at jo flere som er ærlige om sitt liv vil samfunnet endre seg. Ja du kan få lov å holde på dine hemmeligheter. Ingen bestemmer om du skal måtte dele de eller ei.

Jeg tenker bevisstgjøre at det finnes så mye vondt vi ikke stopper opp og ser.

Jeg vet selv hvordan jeg jobbet hardt med å glatte over alt. Livet var en stor kamp og klare. På facebook la jeg ut om hvor flott vi hadde det. Jeg gjorde det nok ikke ofte. Nå forstår jeg ikke hvordan jeg klarte å late som. Men når man lever i et enormt press og du vet aldri hva en dag byr på så går man i et merkelig modus. Det heter fornektelse, jeg jobbet hardt med å legge all vold raskt vekk, fortrengte og latet som det ikke hadde funnet sted.

Jeg glamoriserte min tilværelse. Alt er så fint, vi har det så bra. Fantastisk! Det var akkurat motsatt. Nå skinner det gjennom for meg via Facebook hvem som har fasader og hvem som legger ut ting som det er. Jeg gjenkjenner opplegget. Til de som sliter.

Når man lever i tung vold så er man redd noen skal få vite, for hva skjer da? Jeg jobbet hardt med fasadene. De skinte som det vakreste blankeste sølv.

Ingen måtte få vite noe. Jeg var så utmattet av dette livet. Men jeg fløy rundt som rene lynet for å stå på og opprettholde alt.

Siste årene slet jeg med å få med meg bena fremover. Det var som om bena førte meg fremover, men jeg kjente de ikke. Som om jeg var lammet. Jeg vet ikke om dere forstår, man gjør nok ikke det før man har vært der.

Jeg gikk på hodet i veggen utallige ganger. Når du har tynt strikken i 30 år så er det snart ikke mer å hente. Jeg rakk aldri hente meg skikkelig inn.

Jeg ser min styrke nå. Hva jeg har vært gjennom. Et under at jeg fortsatt er her. At jeg kom helskinnet gjennom og ut av det. På krisesenteret vurderte de å sende meg på sykehuset. Fordi jeg fortalte at jeg var nære flere ganger å ta livet mitt, veldig nære. Han jeg kom i kontakt med så hvor sliten jeg var. Enda jeg hadde kjempet for å snu ting med prosjektet TA MIN HÅND. Jeg fatter ikke selv hvor de kreftene kom fra. Men de hjalp meg ut og til krisesenteret.

Jeg bare priser meg lykkelig over det miraklet. Jeg sto selv for det. Men det er likevel et mirakel.

Så kjære medmennesker se de rundt deg. Det finnes mye blanke fasader. Mye vold bak 4 vegger som mennesker lever bak. Jeg har klart meg fint. Takket være iherdig arbeid fremover. Det har vært en tøff ferd etter jeg kom meg ut. Men det har likevel vært et lykkelig liv, et liv i farger, et liv jeg kan få puste i, et fritt liv jeg ikke kunne huske hva var.

LIVETS UTFORDRINGER

Livets utfordringer hva er de? Hvordan komme over de enklere? Noen ganger får man et slag i trynet som kaster deg bakover så du slenges avgårde raskere enn du ville trodd. Der og da forstår du ingenting.

Man lurer på hva man gjorde feil? Og kanskje faller man i kjelleren. Men det er bare å reise seg raskt. Finne fighter viljen og fokusere frem.

En ting har jeg lært på min vei og det er at alt ordner seg. Uansett hvor vanskelig ting ser ut så er det en mening med det. En av læringen i livet er å klare å leve under press, trosse frykten, ha troen på at den indre veileder leder riktig vei.

For jeg dingler med bena skikkelig nå. Uten å vite hvor jeg skal.

Ofte i det siste har jeg vært frustrert over mine evner. Det er ikke tull. De blir sterkere og sterkere. Ja det er faktisk slitsomt å fange opp så mye hele tiden. Jeg er som en levende radar. Jeg fanger opp så mye rundt meg. Ja jeg lukker meg, men det siger inn hvis det er meningen likevel.

Jeg vet det lenge før du sier det om jeg er ønsket eller ikke et sted. Mange mennesker skyr meg som ilden. Jeg forsto lite av dette for lenger siden i livet. De mørke sjelene er redd jeg ser dems innerste. Avslører de, de kjenner kun at de avskyr meg. Jeg tror ikke de fleste tenker at jeg ser alt i de. Men de føler en redsel nær meg. Jeg er det motsatte av det mørke. Jeg er et tent lys. Og mange andre mennesker med meg er også det.

De vil bare ha meg vekk fra sitt synsfelt. Dette er ofte mennesker som sliter med seg selv. Som følger den usanne vei i livet.

Jeg er sannheten. Jeg lyver aldri. Jeg ser ikke vitsen. Jeg følger min indre veileder. Jeg ser livet fra den lyse siden. Det vir seg og vrenger seg i disse menneskene når de er i min rekkevidde. Tempramentet øker. Jeg trigger de til det innerste. Jeg trenger ikke å ha åpnet kjeften engang. Energien min kræsjer med dems. De hater meg rett og slett. De hater sannheten og rettferdighet. De hater godhet og kjærlighet. Alt jeg står for. Jeg er ikke perfekt. Slettes ikke, jeg har gjort mine feil i livet.

Evnene er tunge å bære. De Har vært tunge å få. Men de kommer og godt med. Jeg skiller de lyse menneskene og de mørke lett. Jeg har lært altfor mye om de mørke menneskene og dems opptreden.

Uansett hindringer velger jeg se det positive i livet. Jeg ønsker livet mitt skal være fargerikt. Vi er våre egne lykkesmeder.

Valget du tok i dag påvirker ditt liv.

Jeg nyter singel tilværelsen. Etter det jeg har levd i er det godt å lære seg selv å kjenne. Jeg trodde en stund at jeg var ødelagt for livet. Men min iherdige jobbing fremover har gjort underverk. Jeg tenker alle drømmer om å finne en som ser deg som den du er. Og godtar deg og respekterer deg. Jeg ser etter indre kvaliteter, ikke fasader og luksus. Jeg ser etter en god sjel. De indre verdier i livet.

En annen ting jeg har lært på min vei er å aldri forvente noe tilbake. Jeg har aldri forventet akkurat så mye tilbake fra det jeg gir. Men har sett på min vei hvor mye jeg har gitt og gitt i alle år. Og når jeg sto der alene var ingen der.

Jeg forventet ikke noe, men det var sårt å ikke få de hendene du kanskje hadde trodd brydde seg. Men livets læring om hva samfunnet er.

Det er ikke rart verden er som den er. Når alle er opptatt av å mele egen kake. Opptatt av egen vinning gjennom alt. Ikke alle da, men altfor mange er det. Ellers hadde jo samfunnet sett annerledes ut.

GAVEN

Livet er gaven. Nå som julen banker på døren gir det meg mye følelser. Fordi jeg feiret jul på krisesenteret i fjor. Det var faktisk veldig tøfft. Ingen du er glad i var der. Ikke en lyd fra omverden. Jeg møtte jentene mine på kafe lille julaften. Man har ikke lov med besøk på krisesenteret pga sikkerheten til de som er der. Jeg er vant med å stå mye alene. Men den ensomheten jeg følte denne julen kan ikke beskrives. Det var som å få jorden revet vekk. Som om alle før du hadde i livet avskrevet deg fra livet. Man flyktet fra et liv i vold og blir selv dømt. Det føltes slik.

Jeg har bearbeidet mye av disse følelsene fra denne julen. For de kom opp for noen uker siden. Hvor jeg kjente hvor vondt dette var. Jeg ville ikke vise jentene smerten jeg hadde inni meg. Jeg holdt alle følelser pakket godt inn. Jeg strevde, jeg slet med å holde meg samlet og fattet.

Men jeg hadde selv valgt og flykte fra et liv i vold. Som hadde vart i 30 år. Jeg visste jeg hadde gjort det riktige. Jeg måtte bare stå i dette. Jeg har aldri hatt en tanke om å snu og dra tilbake. Livet jeg levde var et mareritt. Et sant helvete. Jeg trodde jeg var ødelagt for livet. At jeg aldri ville kunne fungere normalt følelsesmessig.

Jeg kjempet min kamp dette året for mitt liv. For å reise meg. En kamp og frigjøre seg fra traumer og lag. Det å kunne klare tenke at fortid er fortid. Den styrer ikke min fremtid.

Jeg har jobbet beinhardt med meg selv for å komme dit jeg er i dag. Normalt sett skulle jeg fått psykolog, noe som ble avslått. Jeg har jobbet hardt for å jobbe meg opp økonomiskt. Eneste jeg Eide da jeg kjørte fra krisesenteret var en bil som har gått 270 tusen.

Ikke visste jeg hvor jeg skulle, jeg hadde kun en person som var nær akkurat da. Som jeg traff på krisesenteret.

Det jeg ønsker fortelle mine medmennesker er at det er påtide vi ser hverandre i samfunnet. Norge hadde ikke trengt veldedige organisasjoner som feks Frelsesarmeen hvis vi brydde oss om hverandre. Hvis vi lyttet til hva som er løgn og ikke.

Det er så mange rundt oss som lever i tung vold. Hvordan kan du være en støtte? Vis medmenneskelighet. Du kan strekke ut en hånd ved å lytte, ved å dele av det du har. Be inn på en kaffe. Det skal lite til for å åpne noen dører videre. Det er verdt noen forsøk.

Julen er et gavestyr, men har vi glemt verdiene? Den ligger i menneskene som virkelig bryr seg om oss. Det materialister er bare ting. Har igrunnen lite verdi. Når du mister hele ditt liv og står der alene. Uten en eneste person som tar hånden din vil du kjenne hva som er viktig. Og det er ikke den jakka til flere tusen kr du ønsket deg denne julen. Nei det er de som er glad i deg og som du ikke kan være foruten.

Selv har jeg ingen gave ønsker til jul. Det er ikke fokuset mitt. Jeg tenker på hva jeg kan gi de som trenger det. Jeg hadde ønsket at jeg hadde fått til den julen jeg ønsket lage for ensomme, for eldre og de som ikke har noen rundt seg. Men dette året har vært en kamp for å komme på fote. Jeg er en fighter, jeg gir meg aldri. En dag eier jeg et stort hus jeg kal bruke til å samle mennesker som har det vanskelig. Eller som trenger bli sett for den man er.

Dette er mitt liv. Mine oppgave i livet,se mennesker som de er.

Husk å bry deg om de rundt deg.

DEN VERSTE FØLELSEN FOR ET MENNESKE MÅ VÆRE Å FØLE SEG I VEIEN.

Uansett hvem du er så vil du kanskje føle en gang eller flere ganger i livet at du ikke er ønsket der du er. Eller at du er i veien for andres liv.

Det må være den verste følelsen å føle. Jeg har følt den så mange ganger oppigjennom mitt liv. Jeg takler den greit, det spørs jo på situasjonen selvsagt.

Det vil alltid finnes mennesker som føler du gjør livet dems verre, at du er i veien. Jeg følte det når jeg var liten siden min familie situasjon var vanskelig. Barn har lett for å ta på seg skylden for at alt ikke er bra rundt de. Redsel for å være i veien. Skyldfølelse for alt.

Jeg følte i jobb før jeg valgte bli varsler. Jeg var i veien for andres løgner. Redselen for å bli avslørt, at noen så spillet dems. Jeg så det godt. Den følelsen å kjenne at noen gjør alt for å få deg vekk er ikke noen god følelse.

Men jeg måtte stå i det. Det var ingen bønn, jeg måtte gjennom det for rettferdighet og sannhet. Selv om de andre ikke våget bli med meg i kampen så måtte jeg klare det og for dems skyld. Jeg var lei av å se dårlig behandling.

Kanskje det er en evig kamp for meg i dette? Alltid noen som vil ha meg ut av dems vei. Jorden vrimler av mørke sjeler som blir sterkt trigget av meg. De ønsker ikke bli avslørt for hvem de er. Dems løgner og fasader.

Jeg må si jeg er mektig sliten av disse kampene. Kampen for tilværelsen.

Disse mørke sjelene skyr ikke ilden. De gjør alt i sin makt for å få det slik de ønsker. Mørke sjeler er ikke sterke, det utspiller seg et skuespill og drama på høyt nivå. De bruker personene rundt seg som brikker og soldater. Selv sitter de og trekker i trådene for å få det slik de vil.

Selv om jeg ikke sier det høyt ser jeg spillet fra alle kanter og vinkler.

De tror de spiller skjult, men jeg ser det hele. Men jeg lar de tro jeg ikke ser det.

SANNHETEN ER VIKTIG

Ja jeg har og løyet, om mitt liv. Glattet på, fikset på. Pusset blanke fasader glitrende. Løgnen om mitt liv. Sannheten åpenbarte seg bak fasaden.

Nok om det. Det finnes alltid grunner til menneskers løgner.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke gjennomskuet de. At jeg ikke kjente at det var løgn. For mennesker du håpet valgte forholde seg til sannheten som spinner opp løgner er svært skuffende.

Jeg tenker noen ganger om de egentlig tenker over at jeg gjennomskuer de. Jøsses jeg ser ikke alt og ikke alltid jeg kjenner 100% alt under samtalen. Fordi jeg tar inn mye fra personen generelt. Men ettetpå er det som om alt siger inn hvis det er menigen jeg skal vite sannheten. Da siger den inn i form av følelser, bilder og filmer. Det er ofte en følelse av forrvirring gjennom mennesker som lyver. For de snakker jo ikke sant.

Jeg sier sjelden noe. Men hvis jeg føler jeg skal si noe der og da gjør jeg det. Men ikke på noen stygg måte. Bare så de skal vite at jeg følte ikke det var helt sant.

Jeg senser sterkt, også kanskje lenge før løgnen kommer. Jeg fanger opp svært mye av hva som foregår rundt meg. Derfor er det nok ikke alle som vil ha meg innpå seg heller.

For all del nå høres det ut som jeg beskriver meg selv som noe uvanlig. Men mange er redd for å bli avslørt. At jeg ser hvem de er. De bare kjenner jeg må vekk. Slik var det nok i min varsler situasjon og. Jeg er til bry, jeg ser hvem mennesker er. Jeg går mine egne veier, har egne meninger.

Jeg er vant med å stå mutters alene, det er slettes ikke skremmende. Det er mer skremmende å omgi seg med mennesker som ikke vil en vel.

Det at evnene har eskalert siste tiden gjør ikke mitt liv enklere. Jeg er som en radar som sluker og fanger opp for mye. Ja det er faktisk svært slitsomt. Ja jeg stenger meg. Det hjelper ikke alltid, andre siden ønsker jeg skal lære meg sortere og kjenne på ting.

Jeg har lært meg å ikke ha fasader lenger. Det er befriende og bare forholde seg til sannheten. For hva er vitsen med å lyve? Jo jeg forstår at du sitter i en vanskelig situasjon. Men hvis det ikke er derfor?

Jeg serverer sannheten til hvert menneske jeg møter. Nå høres det ut som jeg kaster ut av meg ting. Nei det gjør jeg ikke. Men løgner er destruktivt. Svært ødeleggende og lager dårlig karma.

Jeg velger forholde meg til sannheten uansett hva. Livet skal leves.

Husk at valget du tar i dag påvirker resten av ditt liv!

NARSSESISTER ER SVÆRT OPPTATT AV PENGER

I dagens samfunn flommer det av noe jeg kaller psykopater. Det et visst ikke riktig betegnelse lenger. Sosiopat, enklere forklart svært selvopptatte mennesker.

De er ofte avhengige av en form for rus. De har kun tanke på sitt eget ve og vel. Tanke for andre finnes ikke. De kjører menneskeliv i grøfta bare de selv kommet seg frem. Sannheten er at de blir avhengige av dem empaten de lurer trill rundt. Som de har hjernevasket til å tro alt de sier.

De har høyt forbruk av penger. De klarer vri alt til fordel for seg selv. Og du som sitter i et slikt forhold blir sikkert beskyldt for å ha et stort forbruk. At du har skylden for at det ikke er igjen mer penger. Eller at forbruket er stort. Du går på den, for du har hørt dette år etter år. Du tror du har skylden for alt. Men slik er det ikke.

De har nese for penger, mange av de snuser opp mennesker med høye lønninger. De lever av å sno seg og tappe andre.

Pengene går ofte til rus og luksus. Festing og et påtatt luksusliv. Det er slik de vil leve. I sus og dus. Uten å tenke konsekvenser på noen som helst måte.

Men skal du ut av forholdet går de bananas. For de er ikke bare avhengige av dine penger. Men og alt du gjør for de ellers. Mange som er sammen med en sosiopat lever som reneste slaver. De er roboter som utfører det de vil. Sosiopatens soldat. Som bare adlyder straks det er noe.

De velter liv over ende uten skrupler. Bare de selv kommer godt ut av det. Det er et helvete og komme ut av. De vil ha kontroll på deg og når de ikke har det raser alt.

Disse menneskene er flinke skuespillere. De er svært psykisk syke og later som de ikke er det. Men innenfor husets fire vegger utspiller det seg noe annet. Ingenting syns utenpå. Mennesker oppfatter sosiopaten som hjelpsom, omtenksom osv. Kun et spill utad for å holde fasaden. De vet hva som må til for å ikke avsløre seg selv. Men innimellom sprekker fasaden.

Jorden er heldigvis i endring. Disse menneskene skal få sin karma. Dette er dems læring. De blir sittende ensomme tilbake. Karmaen slår tilbake.

MINE EVNER ER STADIG I UTVIKLING

Du tror kanskje utviklingen av evner kommer uten problematikk. Det røskes og rives i meg når evnene eskalerer. De periodene hvor dette skjer så skjer det mye i meg. Jeg oppgraderes. De kommer på et vis ikke gratis til meg. Det er vanskelig å forklare, men det river en blanding av redsel, forvirring og kaos i meg. Fordi dette nye siger inn. Jeg har jo opplevd dette mye. Så jeg vet, men ikke alltid andre siden gir beskjed heller så jeg tenker over det. De sier det selvsagt når jeg lurer på hva som skjer.

Jeg blir og veldig sliten av det, det er som om hele systemet i meg skal tilpasses oppgraderingen.

Perioden før oppgraderingen kan evnene være svært stillestående. Noen ganger føles det som om de er borte. Det er de selvsagt ikke.

Så når oppgraderingen er ferdig. Så ruller det nye inn. Plutselig under time med kunden ser jeg ting annerledes. Oppdager nye måter og rense på feks fjernt forbannelser raskere. Alle mine evner har eskalert i fart. Før brukte jeg tid på å fjerne lag i mennesker. Nå kan jeg snart bare ta på brystet dems og mye fyker vekk. Det er snålt og rart.

Jeg ser jeg endrer mer og mer på kortere tid. Jeg har studert dette med forbannelser og ganning i mange år. Andre siden er mine læremestere. Jeg lærer alltid ting i detaljer, så når jeg har satt meg inn i hvordan de dannes, hvordan fjerne. Og det finnes mange måter. Da eskalerer alt så jeg gjør det raskere.

Samme med husrenser, brukte grusomt mye tid i starten. Studiene var fryktelig tunge. Det er tungt å sitte med øynene lukket og saumfare steder under jorden og over. Jeg skulle lære alt om hvordan portaler ble dannet. Til hvordan energiene oppførte seg. Hvordan de påvirker mennesker.

Vups så renset jeg raskere og raskere,

Jeg trenger bare at personen snakker om stedet så er jeg der.

Ofte leder dyr meg rundt hvis det feks det er en gård med hest, hund eller katt.

De viser meg hva som er viktig.

Min kontakt med dyr har vært slik siden jeg var liten. Jeg har alltid elsket dyr. Jeg fanger raskt opp dems sinnstemning. Jeg snakker telepatisk med de.

Min egen hund og katt har støttet meg mye. Dyr lever mer i nuet enn mennesker. De er svært kloke.

Jeg har opplevd hester som har trøstet meg. Nærheten til dyr er viktig for meg.

Andre siden trener og har trent meg mye på å oppfatte hva dyr prøver fortelle mennesker. Det er alltid en grunn for et dyrs dårlige adferd.

Det kan være eiers dårlige energi. Særlig mennesker med mørk tung energi. Dyr er sensitive for det mørke tunge.

Det kan være for lite stimulert. Selvsagt kan og dyr dra med seg mye fra forfedres rekker. Tråder til forrige liv.

Det kan være mange grunner til aggressiv dårlig adferd.

I Dyrebehandling leser jeg dyrets chakrasystem, Gjennom chakraene forteller de hva som er feil. Jeg behandler mennesker mye likt i behandling som mennesker.

Det nye jeg lærer litt og litt om er kirurgisk healing. Jeg har og et slags røntgensyn. Jeg får plutselig se indre organer hvis det er meningen.

Det er noe jeg har lært. Det er ikke alt som er menigen jeg skal få. Andre siden sier gjerne i fra. Line dette skal du feks ikke blande deg inn i hvis noen spørr om å se bak feks en ulovlig handling. Er det meningen jeg skal se det så kommer det.

Jeg har hatt en lang læring gjennom å se bak fasader. Jeg ser det som er meningen jeg skal se. Er jo ikke meningen at jeg skal tre inn i privatlivet til mennesker.

Det vanskeligste med evnene er når jeg behandler feks et dyr som forteller at jeg skal si til eier at det er ved livets slutt. At de ikke skal la hunden gå for lenge før man tar en avgjørelse. Dette er sterkt følelsesmessig. Jeg kan sitte hulke å gråte ettetpå. Men man må riste det av seg, slippe tak og nullstilles. Skal jeg jobbe med dette kan jeg ikke dra videre på alt.