LEV NÅ!

Livet er kort, mulig kortere enn vi oppfatter. Det raser avgårde i rask fart som et hurtig-tog. Mulighetene kommer og det gjelder og ta de når de kommer. Elsk lev og nyt.. ja det er noe som heter det. Men gjør de fleste det?

Eller glemmer vi hva kjærlighet er? Det og elske, det og ta sjansen mens man har den. Kanskje er du en av de som lot den gå?
Kanskje er du en av de som levde i vold og ikke kom deg ut før mange år etter. Du har brukt livet på noe som du kunne brukt til noe fint istede. Men det er vanskelig å komme seg ut.

Mange bruker livet på og la andre bestemme. La andre ta dine valg, la andre styre hele ditt liv. Du ofrer ditt liv til andre. Det er sannheten.

Selv bærer jeg en stor sorg over at så stor del av livet mitt er svunnet bort. En sorg jeg jobber med, jeg må kaste den. Jeg har fokusert så mye fremover at jeg ikke rakk kjenne på det. Men på et punkt kommer alt og vil til overflaten.

Det grå livet med kalde murvegger, Et liv som jeg ikke kan forstå at jeg har levd. Men som jeg husker som et mareritt. Det ligger der tåkete. Som om det var et forrige liv. Jeg kaller mitt nåværende liv mitt nye liv.

Et liv som har vært en kamp fra starten av. Jeg aner ikke hvor jeg har fått styrken fra. Men endelig klarte ingen trykke hestehoven ned igjen. Hestehoven som har reist seg utallige ganger gjennom så mange år. Jeg kan ofte prise meg lykkelig for at jeg fortsatt er i live. Jeg setter meg ved sjøen og gråter mine tapre tårer.

De salte tårene, tårer med smerte, ensomhet, tristhet, sorg. En kamp for tilværelsen i et samfunn jeg ikke alltid forstår.

Fra jeg kom til denne verden har livet vært en kamp. Jeg har erfart at samfunnet ikke ser, ikke vil se, ikke vil høre.

Samfunnet har mange stille stemmer. De stemmene til mennesker som holder på og drukne I et vanskelig liv. Men ingen kommer og prøve hjelpe, prøver komme med en eneste livbøye for å unngå drukning.

Ja jeg har oppfattet samfunnet som svært egostiskt. Et samfunn med skylapper. Men forstår samtidig at ting ikke alltid er lett å gripe inn i.

Jeg er ikke bitter, jeg hater ingen. Jeg ønsker bare forstå hvorfor alt er som det er. Jeg vet at jeg skulle gjennom alt dette. For å forstå mennesker på et dypere plan. Fordi jeg skulle lære om samfunnet. Men den største oppgaven var at jeg skulle reise meg mens motgangen sto og ristet i meg, mens jeg sto alene. Alle som har ønsket rive meg i filler og biter. Men som ikke klarte det. Fordi jeg holdt fast i seilet, jwg slapp det aldri mens stormene rev. Jeg brukte så mye krefter at når stormene stilnet en stakket stund falt jeg sammen som en sliten klut.

Ja de fleste ser meg som en sterk kvinne, men jeg skulle filmet mine nedturer. Så dere så at jeg har ligget i fosterstilling og bedt Gud om hjelp til at livet skulle bli enklere.

Ja mitt nye liv kan ikke sammenlignes med før. Det er så stor kontrast at det går ikke. Men likevel har det vært så utrolig vanskelig. Men og lett. Jeg vet aldri om jeg får forklart det med ord. Man skal reise seg fra og være ingenting, hadde ingenting. Ingen utdannelse, ikke nok til å kjøpe meg noe hus, ikke jobb. Havnet på nav.

Et liv på grunnen var takken etter å ha kommet meg ut av et helvete. Der sto jeg, helt alene på livets vei. Med sorte sekker i bilen med klær og hunden min, på vei ut av krisesenteret.

Lungebetennelse, utkjørt, men likvel høy på livet og friheten jeg kjente. Det kan aldri forklares. Det må oppleves.

Jeg startet er firma for å begynne et nytt liv. Ingen trodde på meg. Stormen rev mer og mer. Samtidig måtte jeg bygge opp meg selv bit for bit. Jeg var som et nedrevet murbygg hvor man bygger og murer opp sten for sten.

Det er så mye jeg kan fortelle, men som står på vent. Det kommer en dag hvor all sannhet skal frem.

Sorgen jeg bærer er livet som ble borte. Alt jeg ikke fikk gjort, tiden får jeg ikke gjort noe med. Det som skjedde det skjedde. Men jeg må jobbe sorgen ut. Jeg er en person som engasjerer meg lett, jeg bryr meg om mennesker. Det er så mye jeg skulle ønsket utføre dette livet. Men ble stoppet. Det er vondt og tenke på det jeg har mistet.

Men husk det er alltid mulig og reise seg uansett hvor vanskelig et liv har vært.

Husk og leve mens du kan. Våg og fortelle andre at du lever i noe vanskelig. Våg og ta imot hjelp.

Og til deg der ute som ser andre lever vanskelig. Våg og strekke ut en hånd.

Ikke vent med og leve, livet handler om å ta sjansen når du får den. Ikke la den gå fra deg. Ikke sitt og angre resten av livet på at du ikke gjorde noe.

Vi mennesker er for feige på og ta sjanser. Vi er redd for å bli såret, at det skal gå galt. Men hva så? Det er en del av livet.

Lev nå!

0 kommentarer

Siste innlegg